Mani (religionsleder)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mani (på farsi: مانی, født 14. april 216, død 2. mars 274) var en religionsleder og grunnla manikeismen, en gnostisk religion. Han ble født i Ktesifon Mesopotamia (nå Irak). Hans foreldre var av parthisk og armensk opphav, og visstnok av fyrsteslekt.

Mani var født inn i den jødisk-kristne døpersekten elkesaittene, men brøt med denne. Han hevdet å ha mottatt flere åpenbaringer fra han var tolv år. Da han var 24, stod han frem og forkynte sin lære om kontrasten mellom den guddommelige lysverden og det demoniske mørket. I Persia fremholdt han sin lære for sasaniderkongen Sjahpur I. Han fikk tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet. Senere, under kong Bahram I, endret forholdene seg. Han ble forfulgt og til sist satt i fengsel, hvor han også døde. Religionen vant imidlertid innpass og spredde seg til andre steder i Asia.

Mani skrev selv syv tekster, som ble regnet som manikeismens kanoniske bøker, men som i vår tid bare er kjent i små bruddstykker. De syv er Evangeliet, Skatten, Fortellingen, Mysteriene, Kjempene, Brev og Salmer og bønner. Disse syv er skrevet på syrisk; i tillegg skrev han Sjabuhraganmellompersisk og en billedbok kjent under navnet Bildet.[1] I tillegg er noen av hans tekster kjent fra kristne teologers gjendrivelser av Manis lære, slik som det omfattende lærebrevet Brevet om det grunnleggende (Epistulam Fundamenti), som Augustin viet et helt motskrift til: Contra Epistulam Fundamenti; det er uvisst om Epistulam Fundamenti var en del av samlingen av Manis Brev. De opprinnelige skriftene hans har gått tapt, men deler av dem er funnet i 1929 i koptiske manuskripter fra Egypt, og senere manikeiske skrifter i Kina.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Einar Thomassens innledning til Manikeiske skrifter, 2011

Norsk utgave av tekstene[rediger | rediger kilde]