Mani (religionsleder)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Moderne portrett av Mani

Mani (på farsi: مانی, østarameisk Mānī ḥayyā «den levende Mani», gammelgresk Manichaíos, latin: Manes eller Manichaeus; født 14. april 216 i Mardinu nær Seleukia-Ktesiphon, død 2. mars 274, i Gundishapur) var en religionsleder og grunnla manikeismen, en gnostisk religion.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Manis foreldre var av parthisk og armensk opphav, og visstnok av fyrsteslekt. Manis far Pātik (eller Pattūg;[1] gresk Παττικιος, arabisk Futtuq), var fra Ecbatana[2] og var medlem av den jødisk-kristne døpersekten elkesaittene (en subgruppe av ebionittene). Hans mor var av parthisk[3][4] herkomst (fra «den armenske arcasideslekt fra Kamsarakan»[5]); nevnet oppgis noe varierende, ofte som Mariam.

Manis fødselsdag, den 14. april 216, er den som oppgis i en kinesisk manikeistisk kilde.[6] Hans fødested Mardīnū, som men ellers vet intet om, var et småsted i Kutha-området (nå Tell Ibrahim, ca 40–50 km fra Ktesiphon).[7] I følge en troverdig overlevering led Mani mani av et handicap; han hadde et forvokst ben eller en forkrøplet for.[8] Navnet Mani var vanlig; navneformen Manichaios / Manichaeus, som ligger til grunn for «manikeer», kommer fra det syriskske mānī ẖayyā («Mani den levende»). Manis morsmål var arameisk.

Til å begynne med bodde Mani med sin mor i området rundt Ktesiphon, mens faren ikke oppholdt seg der lenger. Åpenvbart hadde faren forlatt sin hustru kort etter fødselen for å følge sitt religiøse kall. Den elkesaitiske menighet som han tilhørte levde langs floden Tigris' nedre løp på Maisansletten. I Manis fjerde leveår hentet Pateg sin ønn til seg og lot han bli opptatt i menigheten. I detter miljøet tilbragte Mani så de neste to tiårene av sitt liv.

Utslagsgivende for hans videre utvikling og livsvalg var, forteller overleveringen, to visjoner, som han fikk som 12-åring og 14-åring. Det viste seg for ham en «utsendt» fra Gud, og som var «utskillelig tvilling» (arameisk tōmā), et engleartet vesen som han betraktet som sitt annet jeg. Det første synet han hadde av tvillingen, som tolvåring, kunne betraktes som et parallellblikk til Jesu liv - til den gang han som 12-åring opptrådte i tempelet i Jerusalem.[9] Ved denne første visjon forkynte tvillingen at Mani en gang ville stå frem offentlig som religiøs læremester og da preke en annen lære enn elkesaittene. Han måtte holde seg fjern fra det urene og fra lidenskapene. Ved den andre visjonen erklærte tvillingen at Herren hadde sendt ham og gitt ham i oppdrag å meddele Mani at tiden nå var kommet for «å høyt å forkynne ... sannhetens glade budskap».[10]

Fra da av ble Mani ledsaget, beskyttet og ledet av sin overbevisning og av sin tvilling. Han hadde sin tvilling å takke for sin kunnskap om «sin Far i det høye», om de guddommelige mysterier og om sitt eget vesen og sin oppgave. De åpenbaringene han fikk på dette vis ble grunnlaget for den manikeiske religion.

Virke og lære[rediger | rediger kilde]

Mani var først del av elkesaittenes sekt. Da han var 24, stod han frem, og med henvisning til sine åpenbaringer forkynte han sin lære om kontrasten mellom den guddommelige lysverden og det demoniske mørket. Han distanserte seg samtidig klart fra elkesaittiske tradisjonelle religiøse sedvaner og trosoverbevisninger: Han forkastet særlig deres dåp og rituelle vask, og en av deres rituelle ernæringsregler. Dessuten anså han - i motsetning til elkesaittene - apostelen Paulus som en rettmessig apostel. Under et avklaringsmøte i menigheten fant han lite gjenklang, og dermed brøt han ut.

Nå begynte hans selvstendige religiøse forkynnelse. Først, våren 420, begav han seg til Ktesiphon, deretter la han veien mot nord og forkynte sitt budskap i Mesopotamia, Media og Armenia, hvorpå han vendte tilbake til Sør-Mesopotamia. Så tok han sjøveien til India og misjonerte der, antagelig fordi perserkongen Ardashir I, grunnleggeren av sasanidenes dynasti, ikke var ham velvillig, og han ville komme seg unna. I India ble han kjent med buddhismen. Etter Ardashirs død vendte han tilbake.

I Perserriket fremholdt han sin lære for den nye sasaniderkongen, Sjahpur I. Storkongens bror, Pērōz, introduserte ham, og det møte med kongen fant sted våren 242 [11] Mani oppholdt seg i lengre tid ved hoffet. Han så på seg selv som arvtaker etter og fullender av de allerede bestående religioner kristendom, zoroastrisme, buddhisme og mazdaisme), hvis grunnleggere han betraktet som sine forløpere. Han organiserte sitt religionsfellesskap hierarkisk, etter kristent forbilde.

Shahpur holdt riktignok fast ved sin zoroastriske religion, men han gav Mani tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet, og utstedte beskyttelsesbrev for ham.[12] Dermed bidro Shapur til manikeismens raske og vidstrakte utbredelse. Hans etterfølger Hormizd I fortsatte med denne bbegunstigelsen av Mani. Men Hormizd regjerte bare en kort stund.

Deretter, under kong Bahram I, endret forholdene seg. Etter Shapurs død hadde det zoroastriske presteskapets innflytelse ved hoffet begynt å tilta. Ypperstepresten Katir begynte å forfølge jøder, buddhister, hinduer, kristne og de andre som han anså som vranglærere - som manikeerne. Mani ble forfulgt og satt i fengsel, hvor han også ble drept før en måned var omme, år 274.[13] Manis tilhengere har overlevert at han ble korsfestet, og var seg bevisst analogien til Jesus Kristus i dette. Al-Biruni, som skriver mange århundrer senere, forteller at kong Bahram beordret henrettelsen av Mani. Så, på kongens ordre, ble huden flådd av ham og fylt med gress, og hengt opp ved Gundishapurs byport. Bahram beordret også mange manikeeres henrettelser.[14]

Religionen vant imidlertid innpass og spredde seg til andre steder i Asia.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Mani skrev selv syv tekster, som ble regnet som manikeismens kanoniske bøker, men som i vår tid bare er kjent i små bruddstykker. De syv er Evangeliet, Skatten, Fortellingen, Mysteriene, Kjempene, Brev og Salmer og bønner. Disse syv er skrevet på syrisk; i tillegg skrev han Sjabuhraganmellompersisk og en billedbok kjent under navnet Bildet.[15] I tillegg er noen av hans tekster kjent fra kristne teologers gjendrivelser av Manis lære, slik som det omfattende lærebrevet Brevet om det grunnleggende (Epistulam Fundamenti), som Augustin viet et helt motskrift til: Contra Epistulam Fundamenti; det er uvisst om Epistulam Fundamenti var en del av samlingen av Manis Brev.

De opprinnelige skriftene hans har gått tapt, men deler av dem er funnet i 1929 i koptiske manuskripter fra Egypt, og senere manikeiske skrifter i Kina.

Norsk utgave av tekstene[rediger | rediger kilde]

Andre utgaver og oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • Alexander Böhlig: Die Gnosis: Der Manichäismus. Überarbeiteter Nachdruck der Ausgabe von 1980. Artemis & Winkler, München u. a. 1995, ISBN 3-7608-1107-8 (Zusammenstellung von Quellentexten in Übersetzung mit Einleitung und Erläuterungen)
  • Johann Wolfgang Ernst: Die Erzählung vom Sterben des Mani, aus dem Koptischen übertragen und rekonstruiert. Geering, Basel 1941
  • Ludwig Koenen, Cornelia Römer (utg.): Der Kölner Mani-Kodex. Über das Werden seines Leibes. Westdeutscher Verlag, Opladen 1988, ISBN 3-531-09924-8 (kritische Edition mit Übersetzung)
  • Ludwig Koenen, Cornelia Römer: Mani. Auf der Spur einer verschollenen Religion. Herder, Freiburg im Breisgau u. a. 1993, ISBN 3-451-23090-9 (Übersetzung des Kölner Mani-Kodex mit Einleitung)
  • David N. MacKenzie (utg.): Mani’s Šābuhragān. I: Bulletin of the School of Oriental and African Studies 42, 1979, s. 500–534
  • Werner Sundermann: Mitteliranische manichäische Texte kirchengeschichtlichen Inhalts. Akademie-Verlag, Berlin 1981 (kritische Edition und Übersetzung zahlreicher von Manis Leben und Tod handelnder Texte)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Manfred Hutter: Mani und die Sasaniden. Der iranisch-gnostische Synkretismus einer Weltreligion. Institut für Sprachwissenschaft der Universität Innsbruck, Innsbruck 1988 (Scientia 12).
  • Manfred Hutter: «Manichäismus». I: Reallexikon für Antike und Christentum, Band 24, Lieferung 186, Hiersemann, Stuttgart 2010, Sp. 6–48.
  • Ludewijk Josephus Rudolf Ort: Mani. A religio-historical description of his personality. Brill, Leiden 1967.
  • Jürgen Tubach: «Manis Jugend». I: Ancient Society 24, 1993, s. 119–138.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ D. N. MacKenzie. A Concise Pahlavi Dictionary. Routledge Curzon, 2005.
  2. ^ Encyclopædia Britannica. Mani (Iranian religious leader) (2011)
  3. ^ Henning, W.B., The Book of Giants, BSOAS, Vol. XI, Part 1, 1943, pp. 52–74: "It is noteworthy that Mani, who was brought up and spent most of his life in a province of the Persian empire, and whose mother belonged to a famous Parthian family, did not make any use of the Iranian mythological tradition. There can no longer be any doubt that the Iranian names of Sām, Narīmān, etc., that appear in the Persian and Sogdian versions of the Book of the Giants, did not figure in the original edition, written by Mani in the Syriac language."
  4. ^ W. Eilers (1983), "Iran and Mesopotamia" in E. Yarshater, The Cambridge History of Iran, vol. 3, Cambridge: Cambridge University Press, p. 500: "Mani, a Parthian on his mother's side, was born at Ctesiphon in the last decade of the Arsacid era (AD 216). "
  5. ^ Sundermann, Werner (2009), Mani, the founder of the religion of Manicheism in the 3rd century CE, http://www.iranicaonline.org/articles/mani-founder-manicheism, «...his mother was from the house Jinsajian, explained by Henning as the Armenian Arsacid family of Kamsarakan» .
  6. ^ Se Werner Sundermann: «Studien zur kirchengeschichtlichen Literatur der iranischen Manichäer III». I: Altorientalische Forschungen 14, 1987, s. 41–107, her: s. 75 og anmerkning 241.
  7. ^ Tubach (1993), s. 125–131.
  8. ^ Abraham V. Williams Jackson: Die Person Mānīs, des Begründers des Manichäismus. I: Geo Widengren (utg.): Der Manichäismus, Darmstadt 1977, s. 479–486, her: 483–486; jf. Puech (1949) s. 35.
  9. ^ Böhlig (1992) s. 28. Om øvrige paralleller til Jeesu liv, se også Sundermann (1987) s. 45–47.
  10. ^ Ibn an-Nadims beretning, til tysk hos Böhlig (1995) s. 76.
  11. ^ Albert Henrichs, Ludwig Koenen: Der Kölner Mani-Kodex (P. Colon. Inv. Nr. 4780). I: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 48, 1982, s. 1–59, her: 4f.
  12. ^ Sundermann (1987) s. 80f.
  13. ^ http://www.iranicaonline.org/articles/bahram-the-name-of-six-sasanian-kings
  14. ^ Al-Biruni. The Chronology of Ancient Nations. 
  15. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Einar Thomassens innledning til Manikeiske skrifter, 2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]