Marcion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Marcion eller Markion (født før 100, død ca. 160) er kjent som grunnleggeren av en kristen bevegelse som hadde en del likhetstrekk med gnostisismen. I katolsk kirkehistorie betegnes Marcion som «erkekjetter», men han fikk likevel stor betydning for ettertiden, ettersom hans lære ble et viktig tema i tidlige kristne forsvarsskrifter. I liberale teologiske kretser er Marcion delvis blitt rehabilitert som en slags oldkirkelig reformator.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Marcion ble født før 100 e.Kr. (som oftest angis: ca. 85 e.Kr.) i handelsbyen Sinope ved Svartehavet. Ifølge kirkelige legender ble han utstøtt fra den lokale menigheten (der hans far angivelig var biskop) for å ha forført en jomfru; denne legenden kan imidlertid være en allegori, der jomfruen er et bilde på kristenheten. Omkring år 135 reiste han til Roma og donerte en betraktelig sum penger (200.000 sesertier fra sin virksomhet som skipsreder) til den lokale menigheten.[1] Her ble han kjent med gnostikeren Cerdo og utviklet sin egen teologi. I 144 ble han angivelig ekskommunisert; pengegaven ble returnert, og Marcion grunnla sin egen menighet. Marcions omfattende reisevirksomhet førte til at læren hans utbredte seg raskt i hele området rundt Middelhavet. Marcion døde sannsynligvis før keiser Marcus Aurelius besteg tronen i 161. På keiser Konstantins tid ble marcionittene forfulgt, også i områder der de var mer tallrike enn andre kristne grupperinger. Selv i privathus ble det forbudt å feire marcionittiske gudstjenester. Marcionittiske gudshus (som merkelig nok bar navnet «synagoger») ble ødelagt, og jordeiendommer konfiskert. Mange marcionitter sluttet seg til manikeismen, og fra og med det 6. århundre eksisterte det ikke lenger noen egne marcionittiske menigheter. Det er et omstridt tema hvorvidt stridighetene mellom katolske og marcionittiske kristne gjorde det enklere for islam å vinne fotfeste.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Marcion var den første teologen som skilte systematisk mellom Det nye testamentes gud, som altså var Jesu far, og Det gamle testamentes gud (demiurgen), som hadde skapt universet. Marcion avviste Toraen og hele Det gamle testamente. Ifølge Marcion var det nok å tro på «kjærlighetens Gud», for å bli frelst. På samme måte som gnostikerne postulerte han at det fantes to guder, men i motsetning til gnostikerne innførte han aldri en «hemmelig» lære. Marcion mente at demiurgen og kjærlighetens gud ikke hadde noe med hverandre å gjøre; før han åpenbarte seg gjennom Jesus, hadde kjærlighetens gud vært en totalt «fremmed» gud.[2]


Betydning for ettertiden[rediger | rediger kilde]

På Marcions tid og i lang tid etterpå benyttet de kristne ingen annen bibel enn Det gamle testamente i ulike oversettelser. Marcion var den første som satte sammen en egen kristen kanon. Denne bestod av et evangelium og 10 brev som ble tilskrevet Paulus.[3] (Ifølge Tertullianus var det Marcion som «oppdaget» Paulus' brev til galaterne.) Marcion tok ikke med Det gamle testamente i sin kanon av hellige skrifter. Marcions arbeid på dette området fungerte som en pådriver for at også katolske kristne skulle utforme en egen kanon av spesifikt kristne skrifter, noe som skjedde først i det 4. århundre, da Athanasius av Alexandria fastla hvilke skrifter som skulle inngå i Det nye testamente.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter Lampe, Christians at Rome in the First Two Centuries, oversatt fra tysk til engelsk av Michael Steinhauser (London, 2003), side 241-256.
  2. ^ Peter M. Head, «The Foreign God and the Sudden Christ», Tyndale Bulletin 44.2 (1993), 307-321; online.
  3. ^ Robert M. Price, The Pre-Nicene New Testament (Salt Lake City, 2006), side 315-316.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adolf von Harnack: Marcion: das Evangelium vom fremden Gott; eine Monographie zur Geschichte der Grundlegung der katholischen Kirche. Nachdruck der 2. Auflage von 1924 (Darmstadt, 1996); online.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]