Nybygger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Ingolf tager Island i besiddelse» av P. Raadsig 1850 viser Ingólfr Arnarson og de første norrøne nybyggerne på Island under landnåmstiden.

En nybygger er en person som har migrert til et område og etablert permanent bosted der, ofte for å kolonisere området. Nybyggere er som hovedregel mennesker som bosetter seg på et landområde og dyrker det opp, til motsetning fra nomader. Nybyggere blir også kalt «kolonister», og i USA «pionerer».

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Uttrykket nybygger blir vanligvis ikke brukt i forbindelse med den senere historien til veletablerte og/eller uavhengige, postkoloniale land med pågående innvandring, som dagens USA, Canada eller Australia, hvor uttrykk som immigranter blir foretrukket.

Historisk bruk[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig europeiske nybyggere i Ville Vesten i Nord-Amerika på 1800-tallet bodde ofte i grove tømmerhytter, som denne fra et friluftsmuseum i Indiana i USA.
Russisk nybyggerfamilie i Kaukasus omkring 1910

I så godt som hvert eneste faktiske historiske tilfelle er nybyggerne bosatt på områder som tidligere hadde tilhørt vel-etablerte folkeslag, kjent som urbefolkning (ofte kalt «innfødte», «aboriginer», og i Amerika; «indianere»). Disse landområdene er vanligvis bosatt mot urbefolkningens ønsker, og deretter kontrollert, forsvart og utvidet med makt, eller det er kjøpt eller leid fra urbefolkningen på vilkår som er svært gunstige for nybyggerne, av og til som følge av en traktat (for eksempel WaitangitraktatenNew Zealand). I noen tilfeller (som i Australia) har den juridiske eiendomsretten til noen landområder på et langt senere tidspunkt blitt bestridt av urbefolkningen, som søker landrettigheter med bakgrunn i tradisjonell bruk.

Uttrykket «nybygger» ble vanligvis ikke brukt i forbindelse med mennesker som ble brakt til koloniene som ufri arbeidskraft, så som slaver (f.eks. i De forente stater), eller fanger (som i New York i 1674-1775 og Australia i 1788-1868).

I Det russiske keiserdømmet ble både russere og utenlandske borgere invitert av regjeringen til å bosette seg i tynt befolkede områder.[1] Disse nybyggerne ble kalt «kolonister», og omfattet blant annet tyskere ved Volga og i Volhynia, serbere og andre i Slavo-Serbia og russere i Kasakhstan.

Mange av de store bølgene av nybyggere kom sjøveien til de nye landområdene, men det er også eksempler på betydelige bosetningsbølger over land, så som boernes «Great Trek» i Sør-Afrika, og Oregon Trail i USA.

Nyere bruk[rediger | rediger kilde]

Modi'in Illit, en av de fire største israelske bosetningene på den okkuperte Vestbredden.

I Midtøsten er israelske nybyggere jøder som bor i områder som ble erobret under seksdagerskrigen, og som gjøres krav på av palestinerne og Syria.

I Indonesia har transmigrasjonsprogrammet hatt som målsetning å få folk til å flytte fra den tett befolkede øya Java for å bli nybyggere på de tynnere befolkede øyene Sumatra og Borneo.

Årsaker til emigrasjon[rediger | rediger kilde]

Nybyggerne har emigrert av mange forskjellige årsaker, men følgende faktorer er ofte involvert: ønsket om å starte et nytt og bedre liv i et fremmed land, personlige økonomiske problemer, sosial, kulturell, etnisk, eller religiøs forfølgelse (som pilegrimene, mormonere og zionister), politisk undertrykkelse, og incentiver fra regjeringer med sikte på å oppmuntre til nybygging.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Greenall, Russians left behind in Central Asia, BBC News, 23. november 2005.