Vihuela
| Vihuela |
|---|
 |
| Klassifikasjon |
| kordofon klimpreinstrument |
| Beslektede instrumenter |
| gitar, mandolin, lutt |
Vihuela er et spansk klimpreinstrument som hadde sin blomstringstid på 1500-tallet. Den regnes som en av forgjengerne til den moderne klassiske gitaren.
Innhold |
Konstruksjon [rediger]
Vihuelaen hadde en relativt oval resonanskasse som var lett inntrykt på sidene. Sarger forbandt bunn og lokk – dette til forskjell fra lutten hvor bunnen bygges opp av sterkt bøyde spiler som festes direkte til lokket uten bruk av sarg. Vihuelaens lokk var utstyrt med en eller flere lydhull og kunstferdig utskårne rosetter. På lokket var det limt på en strengestol med hull til å feste tarmstrengene i, ofte utsmykket med ornamenter. Bunn og sarg var gjerne av lønnetre, toppen vanligvis av gran. Skrueplaten var flat og skruene av tre, og til forskjell fra hos lutten sto skruene rettet bakover.
Stemming [rediger]
Den vanligste og videst utbredte stemmingen viser slektskap med renessanselutten. Forskjellen mellom dem er at alle vihuelaens strengekor ble stemt unisont og at alle strengene deltok i par, mens renessanseluttens høyeste melodistreng, chanterellen, var en enkeltstreng.
Stemmingen var kvart – kvart – stor ters – kvart – kvart oftest i G eller A.
Det fantes selvfølgelige lokale varianter, og tonehøyden ble gjerne bestemt ut fra det høyeste korets bruddstyrke. Den spanske musikkteoretikeren Juan Bermudo forteller om instrumenter med syv eller flere kor, men de kan ikke ha hatt stor beydning.
Tidlige kilder og belegg [rediger]
Den første avbildningene av en vihuela finnes i Alfons X av Castillas Cantigas de Santa Maria fra 1200-tallet. De første skriftlige sitatene stammer også fra denne tiden, stort sett i romaner. Følgende kilder er verd å nevne:
- Libro de Apolonio (ca. 1250)
- Milagros de Nuestra Señora og Libro de Alixandre av Gonzalo de Berceo (1200-tallet)
- El Libro de Buen Amor (1330) av Juan Ruiz
Året 1484 ble Johannes Tinctoris' avhandling De inventione et usu musicae utgitt i Napoli, og her beskrev han vihuelaen som en spansk oppfinnelse av en helt annen konstruksjon enn lutten. Ellers ble den kalt viola da mano i Italia og ble ifølge Tinctoris spilt der også.
Varianter [rediger]
- Vihuela de Mano ble klimpret med fingrene.
- Vihuela de Pendola ble anslått med et plekter (fjærpenn).
- Vihuela de Arco ble strøket med en bue og regnes som et strykeinstrument.
- Meksikansk vihuela blir brukt i dagens mariachiorkestre.
Repertoar [rediger]
Den første som publiserte en samling musikk for vihuela var den spanske komponisten Luis de Milán med sin Libro de música de vihuela de mano intitulado El maestro fra 1536. Notasjonssystemet i denne boken og i andre bøker med vihuelamusikk var en variant av numerisk tabulatur som ble kalt spansk tabulatur. Det er denne tabulaturvarianten moderne gitartabulatur er bygd på. Musikken kan enkelt framføres på en moderne gitar enten i standard gitarstemming (44434) eller ved en liten omstemming til klassisk lutt- og vihuelastemming (44344).
Trykte bøkene med musikk for vihuela i kronologisk orden:
- El Maestro av Luis de Milán (1536)
- Los seys libros del Delphin av Luis de Narváez (1538)
- Tres Libros de Música av Alonso Mudarra (1546)
- Silva de sirenas av Enríquez de Valderrábano (1547)
- Libro de música de Vihuela av Diego Pisador (1552)
- Orphénica Lyra av Miguel de Fuenllana (1554)
- El Parnasso av Estevan Daça (1576).
Originale, bevarte instrumenter [rediger]
Det finnes bare kjent tre bevarte vihuelaer.
- Ved Musée Jaquemart-André (Paris) oppbevares et instrument med så lang mensur (80 cm) at det trolig dreier seg om en bass-vihuela. Dette er en rimelig antakelse da det allerede i renessansen fantes mange såkalte instrumentfamilier hvor instrumentene ble bygget i ulike størrelser og med forskjellig toneleie. Dessuten viser praktiske forsøk at det ikke kan dreie seg om noen standardstørrelse da det ikke er mulig å spille tidens vihuela-litteratur på den. Det er denne vihuelaen som er avbildet over.
- Et eksemplar ble funnet i Quito, Ecuador og oppbevares i Iglesia de la Compañia de Jesús de Quito. Som Jaquemart-vihuelaen stammer den fra 1500-tallet. Med de spanske conquistadorene nådde kultur og musikk, og dermed også vihuelatradisjonen til Sør-Amerika.
- Det nylig oppdagede Chambure instrumentet i Cité de la Musique, Paris
Andre mulige bevarte instrumenter [rediger]
- Den portugisiske Dias vihuela i Royal College of Music (London)
- En relikvie av Saint Mariana de Jesús (1618–1645) som oppbevares i Iglesia de la Compañia de Jesús de Quito.
Litteratur [rediger]
- Oliver Schöner: Die Vihuela de mano im Spanien des 16. Jahrhunderts Europäischer Verlag der Wissenschaften. ISBN 3-631-35117-8
- Victor Anand Coelho (red.): Performance on Lute, Guitar, and Vihuela: Historical Practice and Modern Interpretation 1998, Cambridge Univ. Pr. ISBN 0-521-45528-6
Eksterne lenker [rediger]
- Noen fotos av moderne vihuela-kopier (det er mest bilder av lutter, så søk på «vihuela»)
