Tabulatur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eksempel på numerisk vihuelatabulatur fra boken Orphenica Lyra (1554) av Miguel de Fuenllana. Røde tall markerer den vokale delen.

Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger.

Hvordan tabulatursystemet praktiseres[rediger | rediger kilde]

Istedenfor fem notelinjer vil vi ved bruk av et slikt noteringssystem se seks tabulaturlinjer for gitar og fire for el-bass (dersom en ikke velger å skrive mellom linjene for å kunne bruke et vanlig melodiskjema). Enkelte foretrekker dessuten å skrive tallene ovenfor linjene istedenfor på disse.

Tabulaturer er i hovedsak kommet til anvendelse for strengeinstrumenter med tverrbånd, som gitar, banjo, salmodikon, langeleik og lutt. Mens noter kun angir tonehøyden, og må tilføyes opplysninger om i hvilken posisjon notene skal spilles, så vil en ved bruk av tabulatursystem kunne vise nøyaktig hvor på gripbrettet det skal spilles. Ved ulike typer åpen stemming, slik det ofte praktiseres på gitar, banjo og lutt, vil eneste brukbare alternativ til å huske det hele utenat være å få notert tonene innenfor et tabulatursystem.

Denne notasjonsteknikken blir derfor ofte foretrukket av utøverne på de ovennenvte strengeinstrumenter. Det fins imidlertid tabulatursystemer utarbeidet for andre instrumenter også, for eksempel til trommer og keyboard.

I historisk perspektiv[rediger | rediger kilde]

På eldre tabulaturer forekommer det ofte at noteverdiene ikke er markert. Musikerne må følgelig kjenne melodien for å være i stand til å spille den etter anvisningene. En mulighet er å markere noteverdiene separat med tilleggsnoter plassert over notelinjene, slik som i illustrasjonseksempelet til høyre. Det er imidlertid fullt mulig å gjengi tonenes varighet som ellers, ved bruk av noter og taktstreker, men hel- og halvnoter må naturligvis noteres som flere 1/4-dels noter og knyttes sammen ved hjelp av bindebuer.

Tabulaturer har vært brukt i Europa i hvertfall siden senmiddelalderen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]