Det kinesiske kommunistpartis historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det kinesiske kommunistpartis historie strekker seg fra tidlig på 1900-tallet. Partiet har gjennomgått en rekke kursskifter, fra et sovjetiskstyrt klassisk kommunistparti til et nasjonalistisk parti med stor vekt på kinesisk økonomisk vekst og nasjonal harmoni, strengt overvåket av partiet.

Partiets tilblivelse[rediger | rediger kilde]

Marxistisk tankegods begynte å spre seg for alvor i Kina etter Fjerde mai-bevegelsen i 1919, en reformbevegelse som utgikk fra noen av universitetene i Beijing og spredte seg endel i kulturelle og akademiske kretser. En drivkraft for bevegelsen var utilfredshet med de reguleringer som angikk Kina i Versaillestraktaten etter første verdenskrig.

Ledelsen for denne bevegelsen var ikke enhetlig; blant dem var det flere tendenser, hvorav en var kommunistisk (både bolsjeviskisk og anarkistisk), og etterhvert beveget også noen andre av lederskikkelsene over i russisk-inspirert marxisme. I juni kom Komintern-agenten Gregory Vojtinskij til Kina, der han møtte Li Dazhao og andre reformvenner. Han finansierte grunnleggelsen av den sosialistiske ungdomsliga.[1]

Museum der partiet hadde stiftelsesmøtet i 1921, i Shanghai.

Det fantes flere uformelle kommunistiske grupper i Kina fra 1920 av, og likeså var det grupper blant kinesere utenlands.

Chen Duxiu

Det kinesiske kommunistiske parti ble opprinnelig grunnlagt av Chen Duxiu og Li Dazhao i samband med et møte i Den franske konsesjon i Shanghai i 1921, og var vel da å betrakte snarere som en studiekrets og et uformelt nettverk.

Et mer reelt startpunkt enn sluttsamlingen nær Shanghai (selve grunnleggelsesvedtaket fant sted 31. juli 1921 en båt på Nanhusjøen i fylket Jiaxing sør for byen etter at delegatene i hui og hast rømte den franske konsesjon)[2], var den første partikongressen i Shanghai som ble avholdt i juli 1921. De 53 menn som der var samlet ble enige om det formelle partinavnet Zhōngguó Gòngchǎn Dǎng (Det kinesiske kommunistparti), og alle andre navn som var i bruk blant kommunistiske smågrupper ble oppgitt.

Nøkkelpersonene var Li Dazhao, Chen Duxiu, Chen Gongbo, Tan Pingshan, Zhang Guotao, He Mengxiong, Lou Zhanglong og Deng Zhongxia. Mao Zedong var tilstede ved denne første kongressen som en av de to representantene fra en kommunistisk gruppe i Hunan. Blant de øvrige som var tilstede kan nevnes Dong Biwu, Li Hanjun, Li Da, Chen Tanqiu, Liu Renjing, Zhou Fohai, He Shuheng, Deng Enming og to representanter fra Komintern, M. Nikolajevski og Henk Sneevliet[3] (sistnevnte også kjent under navnet Maring[4]). Ikke tilstede på dette tidlige tidspunkt var fremtidige kommunistledere som Li Lisan, Zhou Enlai og Qu Qiubai.

Chen Duxiu ble partiets leder (generalsekretær).[5]

Første borgerkrigsperiode – første enhetsperiode (1922 – 1927)[rediger | rediger kilde]

I august 1922 sammenkalte overraskende Sneevliet/Maring til møte i sentralkomiteen og foreslo at partiets medlemmer meldte seg inn i Kuomintang (KMT, Det kinesiske nasjonalistpartiet) med den begrunnelse at det ville være lettere å omforme dette partiet fra innsiden enn å parallelt forsåke å duplisere dets suksess. Ifølge Chen Duxiu motsatte Li Dazhao, Cai Heshen og Gao Yuhan seg forslaget, hvorpå Maring påkalte Kominterns overordnede myndighet og tvang Det kinesiske kommunistparti til å tilslutte seg hans beslutning.[6]

Detalj fra Militærakademiet i Whampoa).

Under ledelse av Komintern ble partiet reorganisert etter leninistiske rettesnorer i 1923, forut for Nordekspedisjonen. Men partiet hadde ingen høy stjerne: Karl Radek, en av de fem stiftende ledere av Komintern, sa i november 1922 at Det kinesiske kommunistparti ikke nøt noe særlig godt omdømme i Moskva. Det var videre delt i to leirer, ledet av Deng Zhongxia og Li Dazhao etter den mer moderate borgerlige nasjonale revolusjons modell, og Zhang Guotao, Lou Zhanglong, He Mengxiong og Chen Duxio på den sterkt anti-imperialistiske side.[7]

Kominterns rolle kan ikke overtvurderes. Mikhail Markovitsj Borodin forhandlet med Sun Yat-sen og Wang Jingwei om KMTs reorganisering i 1923 KMT og inkorporeringen av KKP i det utvidede KMT. Borodin og general Vasilij Bljukher (kjent som Galen) samarbeidet med Chiang Kai-shek om grunnleggelsen av militærakademiet i Whampoa. Og det var KKPs avhengighet av Komintern-lederskap som var den første indikasjon på at den første forente front 1923-27 var sårbar.[8]

Nordekspedisjonen (1926–1927) ledet av KMT og med KKPs medvirkning lyktes i å styrte krigsherrenes regjering i Beijing.

Andre borgerkrigsperiode – Den kinesiske sovjetrepublikk (1927 – 1937)[rediger | rediger kilde]

I 1927, rett før revolusjonens endelige seier ble KKP og KMT splittet. Det skjedde etter at KMT nye leder, Chiang Kai-shek, slo inn på en skarpere polirikk overfor kommunistene, som han var overbevist om infiltrerte KMT. En omfattende massaker rammet kommunistpartiet, først i Shanghai. En svært stor andel av medlemsmassen ble drept. Den eneste større fraksjon som kom noenlunde intakt fra massakrene var den gruppen som etablerte den kinesiske sovjetrepublikk i noen fjerntliggende eller vanskelige tilgjengelige områder. Mao Zedong tilhørte denne grupperingen, som særlig søkte støtte i bondebefolkningen.

Etter en rekke angrep fra KMT-hæren bestemte kommunistene seg for å oppgi sine baser i Jiangxiprovinsen, og de la ut på «den lange marsjen» (1934–1935) på leting etter en ny base. Under «den lange marsjen» gjenomgikk partiledelsen sin politikk og gav Otto Braun skylden for sine militære nederlag. Han var en tysk rådgiver sendt av Komintern. Etter at de slo seg til i Yan’an ble det kinesiske ledere som Mao Zedong og Zhu De som fikk utfolde sin makt; Komintern og Sovjetunionen mistet kontrollen over den kinesiske kommunisme.

Den første gang den vestlige verden fikk et omfattende bilde av Det kinesiske kommunistparti var gjennom den kommunistvennlige forfatteren Edgar Snows Red Star Over China.

Den sino-japanske krig – annen enhetsperiode (1937-1945)[rediger | rediger kilde]

Under den annen sino-japanske krig (1937–1945) var KKP og KMT midlertidig allierte med hverandre mot den felles fiende. De kinesiske arbeideres og bønders røde armé ble til hærgrupper innunder den nasjonale hær, og Den kinesiske sovjetrepublikk endret navn til en spesiell administrativ region. Området var de facto uavhengig av Kuomintang-Kina. På åtte år vokste de KKP-kontrollerte militære styrker fra drøye ti tusen til én million.

Det anses vanligvis at uten den japanske invasjonen ville ikke kommunistpartiet ha utviklet seg så raskt. Men årsaken til dette er det diskusjon om. Noen beskylder kommunistene for å overlate mesteparten av kampene mot japanerne til Kuomintang, mens de selv i det stille bygde opp sin slagkraft. Andre mener derimot at kommunistenes vellykkede gerijlataktikk mot japanerne førte til. En veldig prestisjegevinst for og tilstrømning til kommunistene. Dette spørsmålet er fortsatt omdiskutert (2008).

Tredje borgerkrigsperiode (1946-1949)[rediger | rediger kilde]

Etter 1946 og feilslåtte forhandlinger mellom KMT og KKP startet borgerkrigen opp igjen. Til tross for innledende militære gjennombrudd for KMT, ble de til slutt beseiret og tvunget til å trekke seg tilbake til Hainan og Taiwan, to store øyer utenfor den kinesiske kyst. Noe senere måtte de oppgi også Hainan.

Under krigen støttet USA Kuomintang og Sovjetunionen støttet KKP, men begge med begrenset støtte. Under den sino-kinesiske krig og den tredje borgerkrigsperiode presenterte kommunistpartiet seg som moderate hva gjaldt deres kommunistiske ideologi, og benyttet «demokrati» som sitt fremste slagord. Både USA (Dixie Mission) og Sovjetunionen lurte på om KKP var et ekte kommunistparti eller ikke.

Kuomintangs nederlag ryddet vei for den kinesiske kommunistiske revolusjon og Mao Zedongs proklamasjon av Folkerepublikken Kina i Beijing den 1. oktober 1949.

Statsbærende parti[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske kommunistpartis ideologi har gjennomgått utvikling og en rekke endringer siden partiet ble stiftet. Maos revolusjon som førte til opprettelsen av Folkerepublikken var i navnet basert på marxismen-leninismen, med fokus på landsbygda og basert på Kinas sosiale situasjon den gang. Under 1960- og 1970-årene kom det til ideologisk brudd mellom KKP og kommunistpartiene i Sovjetunionen (under Nikita Khrusjtsjev) og flere av de østeuropeiske land. Siden da dominerte Maos bonderevolusjonsvisjon og såkalte «vedvarende revolusjon under proletariatets diktatur», som stipulerte at klassefiender fremdeles fantes selv om den sosialistiske revolusjon til synes var fullbragt. Dette åpnet for kulturrevolusjonen, da dette prinsippet om vedvarende revolusjon ble forankret i partiets konstitusjoner under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i 1969. Denne fusjonen ble kjent innenlands som «Mao Zedong-tenkning», eller som maoisme utenfor Kina. Den representerte en muskuløs form for kommunisme som stod i opposisjon til Sovjetunionens marxismerevisjonisme.

Få år etter Mao Zedongs død i 1976 kom med Deng Xiaopings ledelse et kursskifte som fikk slagord som Sosialisme med kinesiske særtrekk og en kinesisk økonomisk reform. Man reverserte noen av Maos mer venstreekstreme standpunkter; Deng mente at sosialisme og markedsøkonomi ikke var uforenelige størrelser. Man fastholdt på partiets politiske overherredømme. Den nye økonomiske politikken genererte betydelig økonomisk vekst. Men ideologien selv kom i konflikt med begge fløyene innen partiet, både med maoistene og med progressive liberalere, en konflikt som toppet seg i forbindelse med Tiananmenprotestene i 1989. Før disse protestene ble slått ned, ble kommunistpartiets reformvennlige generalsekretær, Zhao Ziyang, fjernet fra sin post og satt i husarrest. Dengs visjon for økonomisk fremgang og en ny sosialistisk markedsmodell nedfelte seg i etterkant i partiets nye konstitusjon av 1997 som Deng Xiaoping-teori.

«Den tredje generasjon» av ledere under Jiang Zemin, Zhu Rongji og andre fortsatte for det meste Dengs progressive økonomiske program samtidig som de støttet opp under den kinesiske nasjonalisme som tiltok i 1990-årene. Nationalistiske strømninger hadde også vokst seg sterke i den grad at de var blitt et slags uoffisielt ideologisk grunnlag for partiets styringsdoktrine. Som del av Jiangs arv ratifiserte KKP De tre representasjoner som del av 2003-revisjonen av partikonstitusjonen som en ideologisk rettesnor, og som mobiliserte partiet til å støtte og representere «avanserte produksjonsmidler, den kinesiske kulturs fremgang, og folkets grunnleggende interesser». Det finnes forskjellige tolkninger av De tre representasjoner. Ikke minst har denne politikken innebåret at partimedlemmskap er blitt oppnåelig også for private forretningsfolk, bedriftseiere og elementer fra «småborgerskapet».

Den nærmest altoverskyggende fokusering på økonomisk vekst gjorde at en rette alvorlige sosiale problemer fikk utvikle seg uten virksomme mottiltak. Kommunistpartiets ledere av «fjerde generasjon» kom med Hu Jintao og Wen Jiabao til makt i 2003. De forsøkte å reversere en slik trend ved å frembringe en ny og integrert ideologi som ivaretok både sosiale og økonomiske anliggender. Denne nye ideologien ble kjent som bestrebelsene for å skape et «harmonisk samfunn» ved hjelp av «den vitenskapelige utviklings konsept».

Partiets grep om statsmakten avtok gradvis i takt med den økonomiske liberalisering. Utviklingen av KKPs ideologi har gjennomgått en rekke skjellsettende endringer slik at den ikke lenger ligner synderlig på grunnleggernes prinsipper og intensjoner. Noen anser at den store grad av økonomisk liberalisering som er pågått siden 1970-årene innebærer at KKP er gått over til å fremme økonomisk neoliberalisme.[9][10][11][12] KKPs nåværende linje (2008) avvises skarpt som kapitalisme av de fleste kommunister, særlig av antirevisjonister og av tilhengerne av Det kinesiske nye venstre innen KKP selv.

Det kinesiske kommunistparti står for et tradisjonelt ettpartistyre; selv om det finnes andre partier i Kina er de alle pliktige til å rapportere til og la seg koordinere at kommunistpartiets forende arbeidsfrontsdepartement. De opererer ikke som opposisjonspartier eller som selvstendige størrelser.

Siden 1980-årene, som dets troskap mot klassisk marxistisk ideologi er blitt svekket, har partiet i økende grad støttet seg på kinesisk nasjonalisme. Skiftet fra sosialisme til nasjonalisme har behaget KKPs tidligere motstander og fiende, Kuomintang (KMT), noe som har bidratt til et bedre klima mellom de to partiene fra om lag 2003.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Benjamin Schwartz: Chinese Communism and the Rise of Mao, New York: Harper & Row, 1951, s. 32-35.
  2. ^ http://german.china.org.cn/archive2006/txt/2002-09/05/content_2040783.htm
  3. ^ Eva-Maria Stolberg: Stalin und die chinesischen Kommunisten 1945-1953, Bonn:Franz Steiner Verlag, 1996, s. 300
  4. ^ http://ksghome.harvard.edu/~asaich/chinese-communisty-party-during-comintern.pdf
  5. ^ Dieter Kuhn: Die Republik China von 1912 bis 1937. Entwurf für eine politische Ereignisgeschichte. Heidelberg: edition forum, 2007, s. 265-268. PDF av boken
  6. ^ Schwartz, s. 41.
  7. ^ Schwartz, s. 37-38.
  8. ^ Schwartz, s. 50-51.
  9. ^ Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford, England, UK: Oxford University Press. Pp. 120
  10. ^ Greenhalgh, Susan; Winckler, Edwin A. 2005. «Governing China's Population: From Leninist to Neoliberal Biopolitics», Stanford, California, USA: Stanford University Press.
  11. ^ Zhang, Xudong. Whither China?: Intellectual Politics in Contemporary China. Duke University Press. s. 52
  12. ^ Wong, John; Lai, Hongyi; Hongyi, Lai. «'China Into the Hu-Wen Era: Policy Initiatives and Challenges», s. 99 «...influence of neoliberalism has spread rapidly in China», «...neoliberalism had influenced not only college students but also economists and leading party cadres»...