Liu Shaoqi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Liu Shaoqi

Liu Shaoqi (kinesisk: 刘少奇 pinyin: Liú Shàoqí; Wade-Giles: Liu Shao-ch'i, født 24. november 1898 i landsbyen Huaminglou i fylket Ningxiang i provinsen Hunan i Kina, død 12. november 1969 i fengsel i Kaifeng) var en av Det kinesiske kommunistpartis og Folkerepublikken Kinas ledere. Han var Folkerepublikken Kinas president fra 27. april 1959 til 31. oktober 1968. Det var han som skapte uttrykket «Mao Zedongs tenkning». Samtidig var han et av de tidligste ofre for Mao Zedongs tanker om makt under kulturrevolusjonen, som førte til hans fengsling og død.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i en rik bondefamilie i provinsen Hunan, ikke langt fra Mao Zedongs hjemtrakter, og gikk på samme skole som Mao i Changsha. Han dro så til Sovjetunionen der han fikk universitetsutdannelse i MoskvaUniversitetet for Østens arbeidere. I 1921 sluttet han seg til det kinesiske kommunistparti som nettopp var stiftet, og etter hjemkomsten året etter ledet han en rekke streiker blant jernbanearbeiderne. Fra 1925 til 1926 ledet han flere politiske kampanjer og streiker i Hunan og Shanghai. I 1927 ble han valgt til kommunistpartiets sentralkomite.

I 1932 ble Liu Shaoqi partisekretretær i provinsen Fujian. To år etter var han med under den lange marsjen og støttet Mao Zedong under Zunyi-konferansen. I 1936 var han partisekretær i Nord-Kina og ledet de antijapanske bevegelser der. Han ble valgt til kommunistpartiets generalsekretær i 1943 (nummer-to-stillingen etter partiformannen, dvs. Mao). Under den kinesiske borgerkrigs avgjørende fase var han partiets nestformann. Han var også president for Den sentrale partiskole.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina arbeidet Liu mest på det økonomiske område. Han gikk inn for statsplanlegging og utvikling av tungindustri. Han var derfor skeptisk til «det store spranget» som Mao lanserte i 1958. Da hans søster gjorde ham oppmerksom på den store hungersnød som utviklet seg på landsbygda i 1960 ble han en sterk motstander av Maos politikk, og resultatene av Maos prosjekter svekket vesentlig hans begeistring for ortodoks kommunisme av sovjetisk merke.

I kjølvannet av de katastrofale resultatene av «det store spranget» overtok han etter Mao som Folkerepublikkens formann, om han ble av mange ansett som den mest sannsynlige til å overta etter Mao. Hans mer moderate politikk bidra til å berge Kina ut «det store spranget»s avgrunn.

Liu Shaoqi foretrakk og fremmet Deng Xiaopings opplegg med resultatorientert lønn, større lønnsforskjeller og andre tiltak som ville bøte på problemene med kollektivisert landsbruk og kollektiviserte fabrikker.

Senere i 1960-årene hadde imidlertid Mao gjenoppbygget sin stilling i partiet, og i 1966 satte han i gang kulturrevolusjonen som et grep for å knuse sine motstandere i partiet, særlig Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, men også mange andre. De ble fordømt for å følge «kapitalismens vei». Liu ble brennemerket som forræder, og den største kapitalistveifølgeren i partiet. I juli 1966 ble han fortrengt som partiets viseformann av Lin Biao. I 1967 var Liu og hans hustru Wang Guangmei under husarrest i Beijing.

Liu ble fjernet fra alle sine partiverv og utstøtt av partiet i oktober 1968, og forsvant fra den offentlige scene. Under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i april 1969 ble fordømmelsen formelt ratifisert. Bare etter Maos død i 1976 ble det avslørt at Liu Shaoqi hadde blitt satt i isolasjonscelle under skrekkelige forhold i Kaifeng, og at han ble unndratt legetilsyn slik at han i 1969 døde av ubehandlet diabetes og lungebetennelse.

Rehabilitering[rediger | rediger kilde]

Etter at Deng Xiaoping kom til makt i 1978 ble Liu politisk rehabilitert (i februar 1980), og fikk en forsinket statsbegravelse.

Tre år etter ble memorabilia etter ham medtatt i museumsdelen i det da ominnredede og gjenåpnede Mao-mausoleetDen himmelske freds plass i Beijing.

Verker[rediger | rediger kilde]

Liu Shaoqis mest kjente verker er

  • Hvordan være en god kommunist (1939)
  • Om partiet (1945), og
  • Internasjonalisme og nasjonalisme (1952)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Graham Young: «Liu Shaoqi and the Sinification of Leninism», i S. Clausen, R, Starrs og A. Wendell-Wedellsborg (red.): Cultural Encounters: China, Japan, and the West, Aarhus University Press, 1995, s. 391-409

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

¨