Chen Gongbo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Chen Gongbo

Chen Gongbo (tradisjonell kinesisk: 陳公博, forenklet kinesisk: 陈公博, pinyin: Chén Gōngbó; Wade-Giles: Ch'en Kung-po, født 9. oktober 1892 i Guangzhou i Kina, henrettet 3. juni 1946 i Suzhou i provinsen Jiangsu) var en kinesisk politiker. Han var med på å stifte Det kinesiske kommunistiske parti, men er mer kjent for å ha vært den annen (og siste) president for den projapanske kollaboratørregjeringen i Nanjing under annen verdenskrig.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Chen Gongbo studerte ved Pekinguniversitetet, deltok i Fjerde mai-bevegelsen og studerte marxisme under Chen Duxiu. Chen Gongbo var en av grunnleggerne av Det kinesiske kommunistparti og tilstede på dets første partikongress i Shanghai i 1921, men gikk ut av partiet det påfølgende år. Han flyttet da til USA og tok mastergrad i økonomi ved Columbia University i 1925.

Ved tilbakekomsten til Kina sluttet han seg til Kuomintang (KMT) og ble leder for Departementet for bønder og arbeidere under Liao Zhongkai. Han ble regnet som tilhørende KMTs venstreklikk sammen med Wang Jingwei, som han utviklet tette politiske og personlige bånd til. Selv om han spilte en viktig rolle under Chiang Kai-sheks Nordekspedisjon, var han en sterk motstander av Chiang og støttet heller Wang da Chiang begynte å utøve diktatorisk makt. Han syntes særlig at det var urimelig av Chiang å fjerne Wang fra KMTs lederskap ved et militærkupp i 1926.

Ikke desto mindre, under en periode med Chiang-Wang-samarbeid, ble han utnevnt til Foretaksminister i Kuomintangs regjering i 1932-36. Noen av de fundamentale nasjonaløkonomiske tiltak han var med på å sette i verk under denne perioden, vedvarte under forskjellige kinesiske politiske regimer til 1970-årene. Som leder for Kuomintangs Sichuan-avdeling var han med på å evakuere Kuomintangregjeringen til Chongqing etter utbruddet av Den annen sino-japanske krig.

Men Chen holdt klar distanse til Chiang Kai-shek, og etter at Wang Jingwei brøt med Kuomintang og etablerte kollaboratørregjeringen i Nanjing, fulgte Chen etter – trass i først å ha vært imot det. Chen fikk ledende stillinger i styret. Da japanerne nominelt overlot styret av Shanghai til kollaboratørregjerinen i november 1940, ble Chen utnevnt til borgermester der. Etter Wangs død i november 1944 overtok Chen som regjeringspresident.

Ved krigsslutt flyktet Chen til Japan. Men snart etter den japanske kapitulasjon, allerede den 9. september 1945, ble det reist utvisningsbegjæring. Utvisningen fant sted den 3. oktober.

Under landsforræderirettssaken som fulgte der, forsvarte han seg heftig, blant annet med å peke på at han hadde nektet å gi etter for japanerne på en rekke områder og at han bare hadde handlet ut av lojalitet overfor sin venn Wang Jingwei. Da han ble dømt til døden tok han det med stor ro, og sa at «snart vil jeg bli gjenforent med Wang Jingwei i den neste verden». Han ble henrettet ved skyting i Suzhou i Jiangsu den 3. juni 1946.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David P. Barrett og Larry N. Shyu (red.): Chinese Collaboration with Japan, 1932-1945: The Limits of Accommodation, Stanford University Press, 2001
  • John H. Boyle: China and Japan at War, 1937–1945: The Politics of Collaboration, Harvard University Press, 1972
  • James C. Hsiung og Steven I. Levine (red.): China's Bitter Victory: The War with Japan, 1937–1945, Armonk, N.Y.: M. E. Sharpe, 1992
  • Ch'i Hsi-sheng: Nationalist China at War: Military Defeats and Political Collapse, 1937–1945, Ann Arbor: University of Michigan Press, 1982
  • Frederick W. Mote: Japanese-Sponsored Governments in China, 1937–1945, Stanford University Press, 1954.
  • Margherita Zanasi: «Chen Gongbo and the Construction of a Modern Nation in 1930s China,» i Timothy Brook og Andre Schmid, (red.): Nation Work: Asian Elites and National Identities, University of Michigan Press, 2000.