Den katolske kirke i Ukraina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Georgs-erkekatedralen i Lviv har fra 1808 til 2005 vært hovedsete for den ukrainsk-katolske kirke.
Den romersk-katolske erkekatedralen i Lviv.
Katedralen i Uzjhorod regnes som den rutensk-katolske kirkens hovedsete.
Den armenske erkekatedralens indre. Det armensk-katolske erkeeparkiet i Lviv har vært vakant siden 1939, og kirken ble i 2001 overgitt til den armensk-ortodokse kirke.

Den katolske kirke er den største religiøse minoriteten i Ukraina, der majoriteten er ukrainsk-ortodoks. Om lag ti prosent av Ukrainas befolkning bekjenner seg til den katolske tro. Katolikkene er fordelt over flere særkirker: 3,7 millioner tilhører den ukrainsk-katolske kirke, 820 000 den romersk-katolske kirke og 380 000 den rutensk-katolske kirke. Historisk hadde også den armensk-katolske kirke en del tilhengere i Ukraina, men er nå nesten helt forsvunnet.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke i Ukraina omfatter totalt 22 jurisdiksjoner. I den følgende oversikten er kirkeprovinser og metropolitanbispedømmer fremhevet i fet, erkeeparkier i kursiv og eksarkater med liten skrift.




Personer[rediger | rediger kilde]

Storerkebiskop[rediger | rediger kilde]

Biskopen med høyest kirkelig rang i Ukraina er overhodet for den ukrainsk-katolske kirke, storerkebiskopen av Kyiv-Halytsj. Den nåværende innehaveren av tittelen er Svjatoslav Sjevtsjuk (siden 2011).

Primas[rediger | rediger kilde]

Blant de latinsk-rituelle (dvs. romersk-katolske) biskopene er det erkebiskopen av Lviv som har høyest kirkelig rang. Mens Lviv (tysk Lemberg) lå i det østerriksk-ungarske kronlandet Galicia-Lodomeria, førte han tittelen primas av Galicia og Lodomeria, men tittelen er ikke lenger i bruk.

Nuntius[rediger | rediger kilde]

Thomas Edward Gullickson er apostolisk nuntius i Ukraina (siden 2011).

Kardinaler[rediger | rediger kilde]

Ukraina har for tiden (2011) to kardinaler: den emeriterte storerkebiskopen av Kyiv-Halytsj Ljubomyr Huzar og den emeriterte romersk-katolske erkebiskopen av Lviv Marian Javorski (uten stemmerett).

Helgener[rediger | rediger kilde]

Noen av helgenene som tilbedes i Ukraina, er Boris og Gleb, Josaphat Kuntsevytsj, Josaphata Hordasjevska, Omeljan Kovtsj, Olga av Kyiv og Vladimir I.

Klostre og valfartssteder[rediger | rediger kilde]

Univ Lavra, et ukrainsk-katolsk kloster 50 km øst for Lviv

Få katolske klostre har overlevd sovjettida. Noen eksempler er de ukrainsk-katolske klostrene Krekhiv (basilianere), Univ Lavra (studitter) og det tidligere bernhardinerklosteret i Lviv (nå basilianere).

Et populært ukrainsk-katolsk valfartssted er Zarvanitsia.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av Ukraina har siden middelalderen, da området på det kirkelige plan var underlagt den økumeniske patriark av Konstantinopel, vært ortodoks. De vestlige landsdelene har derimot i lange perioder hørt til Polen, som kirkelig var underlagt paven og dermed romersk-katolsk. De polske områdene av Ukraina ble i 1375 delt inn i seks bispedømmer: Halytsj erkebispedømme (polsk Halicz) som metropolitanbispedømme med Kamjanets (Kamieniec), Kholm (Chełm), Lutsk (Luck), Peremysjl (Przemyśl) og Zjytomyr (Żytomierz) som suffraganer. Halytsj ble dermed etter Gniezno Polens andre erkebispedømme. Dets sete ble i 1412 flyttet fra Halytsj til Lviv (Lwów).

Den ukrainsk-katolske kirke ble på sin side grunnlagt i 1593 ved at seks ortodokse eparker inngikk en union med den katolske kirke. Metropolitanbispedømmet Kyiv ble setet for den ukrainsk-katolske kirkens overhode. Etter at Kyiv hadde falt til Tsar-Russland i 1667 (og de kristne i dette området innlemmet i den russisk-ortodokse kirke), ble metropolitt av Kyiv en ren ærestittel for kirkens overhode, som ble valgt blant eparkene.

Den store armenske minoriteten i den vestlige Ukraina fikk allerede i 1367 lov av den polske kongen til å bygge sin egen katedral. Kirkens epark anerkjente i 1630 paven som sitt overhode, som i 1635 opphøyet ham til erkeepark av den armensk-katolske kirke.

I Karpato-Ukraina, som den gang lå i Ungarn, inngikk 65 ortodokse prester i 1646 en union med den katolske kirke og grunnla derved den rutensk-katolske kirke med sete i Uzjhorod. I begynnelsen sognet de rutensk-katolske menighetene til Eger bispedømme, men paven opprettet i 1771 Mukatsjeve eparki som et eget rutensk-katolsk bispedømme.

Gjennom Polens tre delinger (17721795), Wienerkongressen (1818) og første verdenskrig (19141918) skjedde det mange territorielle endringer som også påvirket bispedømmenes og kirkeprovinsenes avgrensninger. Blant annet flyttet den ukrainsk-katolske metropolitten fra 1808 til Lviv (den gang østerriksk Lemberg). Dermed var Lviv sete for metropolitter for tre ulike katolske særkirker.

Etter andre verdenskrig begynte en vanskelig tid med represalier mot religionsutøvelse fra sovjetiske myndigheter. Dessuten ble den polsktalende befolkningen deportert vestover. Også de fleste armenere forlot Ukraina. Dermed sank den romersk- og armensk-katolske andelen av befolkningen dramatisk.

Den ukrainsk- og rutensk-katolske kirke ble tvangsforent med den russisk-ortodokse kirke. Samtlige katolske bispeseter var vakante i lang tid. Begge kirkene overlevde imidlertid sovjettiden. Den ukrainsk-katolske metropolitten av Lviv, fra 1975 opphøyet til storerkebiskop, levde i eksil i Vatikanstaten. Den rutensk-katolske kirke fortsatte sin aktivitet som illegal undergrunnskirke. Etter kommunismens fall i 1990 kunne derfor paven gjennopprette de ukrainsk- og rutensk-katolske eparkiene og gjeninnsette romersk-katolske biskoper.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]