Den katolske kirke i Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den katolske kirke er den dominerende trosretningen i Frankrike – mellom 50 og 90 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Tallene er veldig usikre, fordi Frankrike ikke fører noen offisiell statistikk over religiøs tilhørighet.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Kart over Frankrikes romersk-katolske bispedømmer og kirkeprovinser

Kirken er organisert i 94 bispedømmer fordelt over 15 kirkeprovinser. I den følgende oversikten er kirkeprovinsene og metropolitanbispedømmer fremhevet i fet, erkebispedømmer i kursiv.

Oversjøiske områder[rediger | rediger kilde]

Personer[rediger | rediger kilde]

Primas[rediger | rediger kilde]

Erkebiskopen av Lyon regnes som Frankrikes primas («primas av Gallia). I middelalderen har en rekke andre biskoper brukt primastittelen, men stort sett uten at det fulgte faktiske privilegier med tittelen:

Nuntius[rediger | rediger kilde]

Luigi Ventura er pavens nuntius i Frankrike.

Kardinaler[rediger | rediger kilde]

Frankrike stiller (per 2010) ni kardinaler:

Helgener[rediger | rediger kilde]

Noen av de viktigste franske helgenene er:

Paver[rediger | rediger kilde]

Med 15 paver (og tre motpaver) er Frankrike det landet som etter Italia har stilt flest paver. Under Avignon-pavedømmet kom i 73 år sju etterfølgende paver fra Frankrike.

Paver som regnes som «franske», dvs. ble født innenfor grensene for dagens Frankrike, var:

Klostre og valfartssteder[rediger | rediger kilde]

Lourdes er at av verdens mest besøkte valfartssteder.

Benediktinerabbediet Cluny var et av Frankrikes mest betydningsfulle klostre (og territorialabbedi). Det ble opphevet og ødelagt under den franske revolusjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

«Kirkens førstefødte datter»[rediger | rediger kilde]

Kristendommen kom til Frankrike allerede i det første århundret, og landet har derfor blitt betegnet som Gallia Ecclesiae Primogenita FiliaGallia, kirkens førstefødte datter»). Etter legenden ble kristendommen brakt av søsknene Lazarus, Maria og Marta av Betania, som ankom Marseille etter å ha flyktet over Middelhavet i en båt uten seil og årer. Lazarus' angivelige levninger oppbevares i dag som relikvier i katedralen i Autun, men de ble ikke brakt til Frankrike før minst tusen år senere.

Kristendommen spredte seg gjennom hele Gallia innen 300-tallet. En av de viktigste misjonsbiskopene var den hellige Martin av Tours. Som eneste mellomeuropeiske region forble Gallia kristent under folkevandringstiden, fordi frankerne gikk over til kristendommen. Forbindelsen mellom frankerriket og pavedømmet i Roma ble ytterligere forsterket gjennom kroningen av Karl den store til romersk keiser i 800. I flere århundrer ble de franske kongene tittulert som «hans mest kristne majestet».

Avignon-pavedømmet[rediger | rediger kilde]

1309 flyttet den franske paven Clemens V pavesete til Avignon og innledet dermed Avignon-pavedømmet. Denne perioden var kjennetegnet av maktkampen mellom kirken, de franske kongene og tyske keiserne. Også etter at «det avignonesiske eksil» ble avsluttet av pave Gregor XI i 1377 fortsatte splittelsen av kirken ved at de franske kardinalene oppnevnte flere motpaver. Dette såkalte vestlige skisma varte fra 1378 til 1417.

Avignons omegn, grevskapet Venaissin, hadde allerede i 1274 kommet i pavenes besittelse. Klemens VI kjøpte i 1348 også selve byen. Grevskapene Venaissin og Avignon forble en del av Kirkestaten frem til 1791, da franske revolusjonstropper annekterte området.

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Den franske revolusjon betød slutten på den katolske kirkens maktposisjon i Frankrike. Forholdet mellom kirke og stat ble organisert på nytt gjennom konkordatet i 1801. Samtidig ble antallet bispedømmer kraftig redusert:

Ti av 21 erkebispedømmer og 78 av 124 øvrige bispedømmer ble opphevet. (I tillegg ble ytterligere to erkebispedømmer «degradert» til ordinære bispedømmer; denne tabellen gir, hvis den sorteres på kolonnen «endret», en fullstendig oversikt over endringene i 1801). Selv om en del av de opphevede bispedømmene ble gjenopprettet i 1822, «forsvant» i alt fem erkebispedømmer og 52 bispedømmer. I tillegg ble en rekke bispedømmer i okkuperte områder opphevet (Aoste/Aosta i Italia; Anvers/Antwerpen, Bruges/Brugge og Ypres/Ieper i Belgia; Cologne/Köln, Spire/Speyer og Worms bispedømme i Tyskland).

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Rett etter århundreskiftet førte den antiklerikale stemningen til ytterligere innskrenkelser av den katolske kirken: 1902 ble 3000 katolske skoler oppløst, biskopenes statlige betaling opphørte, og samtlige religiøse ordener ble opphevet. 1905 ble den fullstendige adskillelsen av kirke og stat vedtatt.

Mellom 2002 og 2008 ble de kirkelige strukturene omorganisert: Åtte tidligere metropolitanerkebispedømmer ble omgjort til suffraganerkebispedømmer (Aix, Albi, Auch, Avignon, Bourges, Cambrais, Chambéry og Sens ), mens seks tidligere suffraganbispedømmer ble nye metropolitanerkebispedømmer (Clermont, Dijon, Lille, Marseille, Montpellier og Poitiers).

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]