Den katolske kirke i Østerrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den katolske kirke representerer den dominerende trosretningen i Østerrike – anslagene varierer, men et sted mellom 67 og 76 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i ni bispedømmer, derav to erkebispedømmer, samt ett territorialabbedi.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Bispedømmer i Østerrike i dag

I den følgende oversikten er kirkeprovinsene fremhevet i fet og metropolitanbispedømmer i kursiv.

Personer[rediger | rediger kilde]

Primas[rediger | rediger kilde]

Det fins ingen primas for Østerrike, men erkebiskopen av Salzburg innehar tittelen «Tysklands primas» (primas Germaniae). Tittelen stammer fra 1648, da dagens Tyskland og Østerrike fremdeles var deler av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Nuntius[rediger | rediger kilde]

Pavens nuntius i Østerrike er Peter Stephan Zurbriggen (per 2009).

Kardinaler[rediger | rediger kilde]

Det er tradisjon at erkebiskopen av Wien er kardinal. For tiden (2009) er dette Christoph Schönborn.

Paver[rediger | rediger kilde]

Gregor V var 996999 den eneste «østerrikske» paven (dvs. født innenfor grensene for dagens Østerrike, nemlig i Kärnten).

Helgener[rediger | rediger kilde]

Landets skytshelgen er Leopold III av Østerrike, som spesielt dyrkes i Nieder-, Oberösterreich og Wien. I tillegg har Florian fått status som Østerrikes skytshelgen. Også Josef har vært og er en populær helgen, og dyrkes som skytshelgen av Kärnten, Steiermark, Tirol og Vorarlberg. Andre viktige helgener med tilknytning til eller spesiell betydning i Østerrike er:

Klostre og valfartssteder[rediger | rediger kilde]

Blant de mange klostrene i Østerrike kan man nevne Engelszell, Gurk, Klosterneuburg, Kremsmünster, Melk, St. Koloman, St. Paul im Lavanttal, St. Peter erkeabbedi, Seckau, Stams, Kapusinerklosteret Wien og Wilten.

Det fins tallrike katolske valfartssteder i alle østerrikske delstater. Den viktigste er Mariazell.

Historie[rediger | rediger kilde]

Allerede mot slutten av romertiden (dvs. på 300-tallet) fantes det flere bispeseter i dagens Østerrike. Samtlige gikk under i løpet av folkevandringstiden. Fire bispeseter er sikret (Aguntum ved dagens Lavant, Lauriacum/Lorch, Teurnia/Spittal, Virunum/Klagenfurt), ytterligere fire er omstridt (Carnuntum/Petronell, Iuvavum/Salzburg, Ovilava/Wels, Vindobona/Wien).

Kristningen i Østerrike kom i gang igjen mot slutten av 600-tallet og begynnelsen av 700-tallet, med grunnleggelsen av flere bispedømmer gjennom Bonifatius i 739. Også mange klostre vitner om misjonsaktiviteten i middelalderen.

Bispedømmer i dagens Østerrike på 1200-tallet

Det viktigste bispedømmet i Østerrike var Salzburg erkebispedømme, som tidlig klarte å etablere seg som et selvstendig fyrstedømme (fyrstbispedømme), uavhengig av de verdslige herskerne i området. Erkebiskopenes geistlige innflytelse ble tydelig gjennom opprettelsen av flere såkalte egenbispedømmer innenfor det svære bispedømmets grenser (Gurk, Chiemsee, Seckau, Lavant). De østerrikske stamlandene (Nieder- og Oberösterreich) hørte til Passau bispedømme i Salzburgs kirkeprovins. Først i 1469 lyktes de østerrikske erkehertugene med å få opprettet «egne», men veldig små bispedømmer i hovedstaden Wien og residensbyen Wiener Neustadt. Siden de andre delene av Østerrike ble ervervet av habsburgerne lenge etter bispegrensene var etablert, hørte det vestlige Østerrike (Vest-Tirol og Vorarlberg) til kirkeprovinsen Mainz, mens det senere Burgenland lengst i øst hørte til Grans (Esztergoms) og noen sydlige sogn til Aquileias kirkeprovins. Først etter Wienkongressen og etter første verdenskrig ble bispegrensene tilpasset til de politiske grensene.

Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som fra middelalderen og til første verdenskrighelt eller delvis i dagens Østerrike. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens østerrikske grenser, erkebispedømmer er kursivert.

Waldenserne var på 1200-tallet den første reformgruppen som gjorde seg bemerket, og som ble forfulgt som kjettere. Med reformasjonen rundt 1520 ble gjendøperne populære. Mange av disse ble henrettet eller flyktet til Mähren, der de ga opphav til huttererne. Likevel fikk protestantismen flere og flere tilhengere, også blant lavadelen og enkelte geistlige. Slutten av 1500-tallet var protestantismens blomstringstid i Østerrike, der den reformerte kirke på mange måter var likestilt den katolske.

Med erkehertug Ferdinand III begynte imidlertid motreformasjonen. Så mange som 200 000 protestanter ble tvunget til emigrasjon innen midten av 1600-tallet, da Østerrike må betegnes som rekatolisert.

Opplysningstiden og absolutismen under erkehertuginne Maria Teresia og spesielt Josef II bragte en rekke begrensninger for kirkens makt og bl.a. opphevelsen av mange klostre. Protestanter, jøder og ortodokse kunne uhindret utøve religionen sin. Kirkens tidligere maktstilling ble ytterligere begrenset gjennom sekulariseringen av fyrstbispedømmene (Salzburg og Brixen) i 1803 (Reichsdeputationshauptschluss) og innføringen av trosfrihet i grunnloven av 1848.