Bydannelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utsikt fra gravfeltet på Bikjholberget ut Kaupangkilen. Det grønne jordet til høyre er del av bosetningsområdet.

Bydannelse er en arkeologisk term som omfatter de aller tidligste bydannelsene på skandinavisk område, deres historie, og ikke minst de politiske, sosiale og økonomiske drivkreftene som ligger bak disse aller tidligste byene, eller forløpere for byer.


Forskningshistorie[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med var det historikerne som diskuterte grunnene til at de første byene oppsto. I Norge var det ved skiftet mellom det 19. og 20. århundre en livlig debatt mellom to grupper. Det var de som mente at lokale strandsteder og markedsplasser oppsto spontant, og at kongemakten tok kontrollen over disse og utviklet dem videre til byer. Den andre gruppen mente at det var kongen som gikk inn og ved sin egen autoritet grunnla byer ut fra intet. Her er det viktig å merke seg at historikerne førte denne diskusjonen på basis av svært mangelfulle skriftlige kilder.

Fra slutten av 1800-tallet er det gjort tallrike arkeologiske undersøkelser i eksisterende og forlatte bysamfunn, og arkeologenes vinkling på problemstillingene har ført til at man nå heller setter hovedfokus på byenes utvikling og deres funksjoner og aktiviteter. Man mener å ha funnet tre utviklingssteg mot de egentlige byene.

Utviklingen[rediger | rediger kilde]

Sentralplasser[rediger | rediger kilde]

Fra 1954 er det gjort utgravninger på Helgö i Mälaren litt vest for Stockholm. Her er det fem mindre gravfelt, en bygdeborg og spor etter sju husgrupper. I disse er det gjort funn etter produksjon av bronsesmykker. Det er også indikasjoner på fjernhandel representert av gjenstander. Virksomheten strekker seg over lang tid, fra begynnelsen av folkevandringstiden fram til ca. 600. Da ser det ut som om området går tilbake til vanlig gårdsdrift.

Importgjenstander fra Helgö

Etter 1980 er det lokalisert flere slike steder, som nå kalles sentralplasser, og flere er undersøkt ved utgravninger. Her kan nevnes Sorte MuldBornholm, LejreJylland, Uppåkra i Skåne, Borg i Lofoten, Kaupang på Öland. Generelt virker det som om dette er steder der det har vært drevet handel og håndverk, men verken omfanget av dette eller befolkningsstørrelsen virker som om man kan snakke om bymessig bebyggelse. Enkelte av plassene er tolket dit hen at det har vært drevet sesongpregede markeder på stedet, og at det har ligget mer eller mindre ubebodd i lange perioder. Eksempler på disse er Åhus i Skåne og Sebbersund i Danmark. I Norge er slike steder hittil ikke blitt sikkert lokalisert. Det har imidlertid blitt foreslått at slike «midlertidige» sentralplasser kan ha vært lokalisert i Vikkilen i Grimstad, (Aust-Agder), og ved Spangereid i Lindesnes, Vest-Agder.

De tidligste byene[rediger | rediger kilde]

Andre steder er det funnet regulære urbane bosetninger. De er karakterisert ved at det har oppholdt seg en permanent bosetning som har hatt hovederverv innen handel og/eller håndverk. De er også atskillig større enn sentralplassene; ett hektar eller større. Bebyggelsen er regulert i parseller for hver boenhet, en inndeling som viser seg å være stabil over lang tid. På nordisk område er det konstatert fire slike tidlige bydannelser: Birka i Mälaren, vest for Helgö (ca. 770 – 970), Ribe i Vest-Jylland (ca. 775 – 850), Kaupang (ca. 800 – 900) og Hedeby i Slesvig-Holstein, men opprinnelig dansk område(ca. 810 – 1070). Alle disse ble nedlagt eller avfolket i løpet av vikingtiden.

Samtlige av disse hadde flere fellestrekk: Bygrunnen hadde et planlagt gatenett og en regulert bebyggelse. Bygningene lå med gavlen vendt mot vannet. Byene lå strategisk til for transport til lands og til sjøs. Håndverkerne produserte varer for et voksende marked og varene ble distribuert over større områder enn før. Byene inngikk i et internasjonalt handelsnettverk.

Model av vikingtidens Kaupang

Hedeby ble plyndret og brent av Harald Hardråde i 1050. Seksten år senere kom folkegruppen venderne og herjet byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene til Slesvig (by) på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes å ha fungert fram til omkring år 970 da den blir erstattet av Sigtuna. Ved Kaupang tyder resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige bebyggelsen forsvinner senest omkring år 900.

Kaupangbegrepet[rediger | rediger kilde]

Sentralplasser og de tidligste byene sammenfattes ofte i populærlitteraturen som kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by»). Begrepet finnes i sagalitteraturen assosiert med slike steder, og også egentlige byer. Steder som benevnes slik er Kaupang, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Kaupangen på Veøy i Romsdal ble lokalisert arkeologisk på 1990-tallet. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv.

De egentlige byene?[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av perioden, 950 – 1050, vokser de første byene som fortsatt eksisterer fram. I Norge er de første Oslo, Trondheim og Skien, som kan ha de første ansatsene til bydannelse allerede på 900-tallet. Bergen er noe yngre. Hittil har det ikke vist seg mulig å påvise en tidlig 1000-tallsbebyggelse i Tønsberg. I Stavanger ligger de eldste lagene på tidlig 1100-tall. I Borg (nåværende Sarpsborg) er mesteparten av den gamle bygrunnen forsvunnet i leirras, og det lille som er igjen har bare i beskjeden grad vært gjenstand for arkeologiske utgravninger.

Noen forskere mener at det er bare disse byene, som anlegges etter et kongelig initiativ, som bør kalles byer. Dette standpunktet er imidlertid omdiskutert.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]