Ludvig Nørregaard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ludvig Nørregaard
Født30. apr. 1863Rediger på Wikidata
Død30. apr. 1928[1]Rediger på Wikidata (65 år)
BeskjeftigelseForretningsdrivende Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Ludvig Paul Rudolf Nørregaard (født 30. april 1863 i Christianssand, død 30. april 1928), også skrevet Luis Norregaard, var en norsk vinhandler og konsul i Tarragona. Han var en av de største vineksportørene i Tarragona-distriktet i sin tid.[2][3]

Han var sønn av oberst og adjutant for kongen Hans Jacob Nørregaard og barnebarn av industriherren Benjamin Wegner. Han var bror av høyesterettsadvokat Harald Nørregaard og av den kjente krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard.

Han gikk på Christiania handelsgymnasium og tok senere handelsutdannelse i utlandet, bl.a. i Cádiz. Han etablerte forretning som vingrossist i Tarragona i 1886, firmaet L. Norregaard. I 1895 ble han svensk-norsk konsul i Tarragona[4] og i 1906 ble han utnevnt til norsk konsul i Tarragona. Han ble gift i 1899 med Guadalupe Dalmau. Han har etterkommere i Spania. Datteren Guadalupe Nørregaard Dalmau var gift med tannlegen, offiseren og politikeren Eusebio Múgica Jaca, som var borgermester i Tarragona 1939–1942. Sønnen Luis Nørregaard Dalmau var også vinhandler i Tarragona, mangeårig norsk visekonsul i Tarragona og ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.[5] Datteren Maria Josefa Nørregaard Dalmau var gift med sportsfunksjonæren Lluís Bonet Amigó.

Han ble 16. januar 1923 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjenester som konsul.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 2. mai 1928[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Nørregaard, Ludvig Paul Rudolf», i Chr. Brinchmann (red.), Hvem er hvem? Haandbok over samtidige norske mænd og kvinder, Aschehoug, 1912, s. 196
  3. ^ Ludv. Saxe, «Paa Spanskekysten», i Nordmænd jorden rundt, Aschehoug, 1914, s. 16ff.
  4. ^ Svensk rikskalender 1906 s. 135
  5. ^ Norges statskalender 1958 s. 231
  6. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, s. 418