Johann Anton Leisewitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Anton Leisewitz

Johann Anton Leisewitz (født 9. mai 1752 i Hannover, død 10. september 1806 i Braunschweig) var en tysk dikter og jurist, og en sentral skikkelse under Sturm und Drang-perioden. Han er mest kjent for sitt skuespill Julius von Tarent.

Han studerte ved universitetet i Göttingen fra 1770 og ble knyttet til den indre kretsen av diktere kalt Göttinger Hainbund, som bestod av bl.a. Stolberg og Voss, og bidro med to dikt til Göttinger Musenalmanach fra 1775. In 1775, i Braunschweig, og senere i Berlin og Weimar, stiftet han bekjentskap med og ble etterhvert venn med Eschenburg, Moses Mendelssohn, Lessing, Nicolai, Herder og Goethe. Hans eneste fullførte skuespill, Julius von Tarent (1776), ble skrevet i Lessings stil. Skuespillet var et av Friedrich Schillers favoritter og ble mye oppført i Tyskland.[1] Julius von Tarent er et av Sturm und Drang-epokens mest karakteristiske; motivet, striden mellom to brødre og kvinnen som elskes av begge, ble bygget videre på av Klinger og Schiller, som i betydelig grad var påvirket av Leisewitz.

Leisewitz døde som geheimejustisråd i Braunschweig.

Han ble gift med Sophie Marie Katharina Seyler (1762–1833) i Hamburg i 1781. Hun var datter av den sveitsiskfødte teaterdirektøren Abel Seyler og vokste opp hos onkelen, naturforskeren og hoffapotekeren Johann Gerhard Reinhard Andreae i Hannover, som bl.a. var en venn av Benjamin Franklin. Sophies bror var bankieren Ludwig Erdwin Seyler (1758–1836), medeier og sjef for Berenberg Bank og inngiftet i bankierdynastiet Berenberg/Gossler.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Johann Anton Leisewitz – bilder, video eller lyd