Bokken Lasson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den norske sangeren Bokken Lasson, Fahlstrøms teater, Boccaccio, 1909

Caroline Lasson, kjent under kallenavnet Bokken Lasson (født 7. januar 1871 i Christiania, død 3. august 1970) var en norsk cabaretartist, sanger og antroposof.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Caroline «Bokken» Lasson ca. 1885.

Hun var datter av regjeringsadvokat Christian Lasson og Alexandra von Munthe af Morgenstierne; mormoren Anastasia Soltikoff var russisk prinsesse og hoffdame hos tsarinaen. Bokken var en av ti søsken og vokste opp i en svært musikalsk familie. Blant disse var broren Per Lasson og søstrene Oda Krohg (født Othilia Pauline Christine Lasson) og Alexandra Lasson.

Navnet Bokken fikk hun, fordi moren hennes sa «Lille kroppen min», da hun var liten. Søsteren misoppfattet det som «bokken».[1]

Hjemmet deres lå i en stor hage, populært kalt «Lassons løkke», som var samlingssted for flere kunstnere i hovedstaden, og Christian Krohg og Frits Thaulow ble hennes svogre. Hun giftet seg med advokaten Vilhelm Dybwad, som også var visedikter, musiker og revyforfatter.

Kristiania-bohemen[rediger | rediger kilde]

Bokken var ti år yngre enn sin søster Oda, og hun ble i svært ung alder trukket med i Kristiania-bohemen. «Jeg følte mig med mine 16 år aldeles voksen, drakk vin som de andre, røkte cigaretter og lærte den fordervelige kunst å innånde røken, laget ringer og røkte gjennom nesen. Jeg vilde da ikke stå tilbake for de eldre kameratene og kanskje bli regnet for et barn!» Talentfull, eventyrlysten og frimodig levde hun et omflakkende liv, men med gudstroen i behold.

I 1897 traff hun den danske dikteren Holger Drachmann i København. Han ville at hun skulle bli hans sekretær og være med ham på et sanatorieopphold i Gausdal. Bokken forgudet Drachmann og kalte ham «Kongen». De var også sammen i Skagen og Amerika i 1898. Senere giftet han seg med hennes dominerende søster Soffi.

Romansesangerinne og cabaretartist[rediger | rediger kilde]

Bokken Lasson utdannet seg først som klassisk sangerinne og var elev av blant andre Eva Nansen og Raimund von zur Mühlen. Hun utdannet som såkalt romansesangerinne ved Musikkonservatoriet i Dresden. I 1894 debuterte hun som konsertsangerinne på Centralteatret og Fahlstrøms Theater. Hun dro på sin første turné i 1895 og sang og spilte lutt i Tyskland, Frankrike, England og USA. Hun var også skuespiller i den lettere sjangeren blant annet på Hoftheater in Stuttgart. Med sine nordiske folkesanger til luttakkompagnement var Bokken banebrytende, og hun forble aktiv helt opp i 90-årsalderen og fascinerte tilhørerne med sin vakre, kultiverte stemme. Hun deltok også i TV-programmer. Som sangpedagog var hun viden kjent.

Chat Noir i Oslo[rediger | rediger kilde]

Sammen med mannen, Vilhelm Dybwad, grunnla Bokken Lasson kabareten Chat Noir i Kristiania i 1912, som det første i Norden. «Jeg var spent som en felebåge da jeg åpnet programmet med en liten orienterende tale om kabaret ute i verden, og om den lille her,» forteller hun fra åpningskvelden i erindringsboken Livet og lykken. Hun hadde fire fast engasjerte, en gjesteartist og Maja Flagstad ved pianoet «til å spille før, etter, innimellom, og samtidig med oss andre». Det ble suksess, og Bokken ledet Chat Noir fram til 1917. I denne perioden ble hun også kjent med Arnulf Øverland, Herman Wildenvey og Kirsten Flagstad.

Plateinnspillinger[rediger | rediger kilde]

Bokken Lasson gjorde grammofoninnspillinger for GC allerede i 1912. På Chat Noir sang hun «Tuppen og Lillemor» og «Det lille Vandspand», og samme år sang hun dem inn på plate. Flere innspillinger fulgte, også med elektriske opptak (blant annet for Brunswick). Så sent som i 1957 sang hun inn «Hvor meget må man tjene», «Maisangen», «Det lille vandspand» og «Våren i Kristiania» (Columbia). I 1983 utkom LP-en Chat Noir og norsk revyhistorie, som inneholder Bokken Lassons innspilling av «Tuppen og Lillemor» fra 1912.

Antroposofi[rediger | rediger kilde]

Bokken var en kristen søkende sjel, og da hennes gode venninne, Ellen Hørup, (datter av en kjent dansk politiker), i 1917 fortalte henne om oversanselige fenomener og muligheten for en indre sjelelig utvikling, appellerte dette til Bokken. Blant de bøkene hun leste var Johannes Hohlenbergs Yoga i dens betydning for Europa (1916). Gjennom Hohlenberg, som hun traff, fikk hun kjennskap til Rudolf Steiner og hans åndsvitenskap. Med boken Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? (1909) begynte hun sine studier i antroposofi, og i erindringsboken Veien jeg fant skriver hun: «I de følgende årene drakk jeg av en rennende kilde som antroposofien hadde åpnet for meg».

Hun ble medlem i Vidargruppen 12. desember 1921, samtidig med dikteren Olav Aukrust. I 1923 møtte hun Rudolf Steiner da han kom til Norge og medvirket under dannelsen av Antroposofisk Selskap i Norge 17. mai. Her medvirket Bokken, og i forbindelse med Rudolf Steiners død den 30. mars 1925, hadde Dagbladet en kritisk omtale av Steiner. Denne ble motsagt og etterfulgt av en omfattende diskusjon med bidrag av bl.a. Bokken Lasson. Da den første Steinerskole ble startet i Kristiania 1926, var hun lærer i fransk, musikk og sang, og hun oversatte Friedrich Rittelmeyers bok Mitt livs møte med Rudolf Steiner (Vidarforlaget, 1954).

India og Gandhi[rediger | rediger kilde]

Vinteren 1930-31 dro Bokken, nærmere 60 år gammel, sammen med Ellen Horup og Carl Vett til India. Hun var interessert i frigjøringskampen som Mahatma Gandhi førte mot det britiske overherredømmet, og Bokken og Ellen Horup gjorde et intervju med Gandhi mens han var i Anand Bhavan, Allahabad, februar 1931. Allerede samme år ga hun ut en bok om reisen til India, kalt Østens smil og tårer.

Hedret[rediger | rediger kilde]

Bokken Lasson ble i 1962 hedret med en bronsestatue i Homansbyen i Oslo, utformet av Joseph Grimeland. Den står i krysset Hegdehaugsveien og Oscars gate 19. Statuen viser Bokken Lasson med sin lutt, og var en gave til Oslo by og byens borgere, gitt av skipsreder Anton Fredrik Klaveness. Bokken var selv til stede under avdukingen 1. mai 1962. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull. Bokken Lasson døde i sitt hundrede år.

Innspillinger og musikkteater[rediger | rediger kilde]

«Det lille vandspand» og «Våren i Kristiania» (Columbia). I 1983 utkom LP-en Chat Noir og norsk revyhistorie, som inneholder Bokken Lassons innspilling av «Tuppen og Lillemor» fra 1912.

I 2000 hadde NRK P2 urpremiere på Bokken Lasson – sensibel suksess, en musikkteaterforestilling for radio, av Ivar Tindberg og Gisle Kverndokk. Dette programmet vant samme år 1. pris ved Prix Italia i Bologna. Sensibel suksess er fortellingen om hva som skjer med et sensibelt menneske som vil erobre verden med en spinkel liten stemme og en like spinkel lutt til akkompagnement. Forestillingen tar i bruk elementer fra både kabaret, musikal, opera, hørespill og radiodokumentar. Katrine Blomstrand har rollen som den unge Bokken, mens Kari Simonsen er den aldrende Bokken. Åsleik Engmark er Bokkens stormfulle, russiske elsker og ektemann Mischa (i et kortvarig ekteskap), og Marit Synnøve Berg er Bokkens søster Alexandra. I forestillingen sier Bokken Lasson: «Alt jeg forteller er sant, men jeg forteller ikke alt som er sant». Musikken er ved Kringkastingsorkesteret, og forestillingen er utgitt på CD av Grappa.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bokken ga ut tre selvbiografiske bøker og flere viseutgivelser:

  • Bokken Lasson's Pierrot sange / med tegninger af Per Krogh ; musik af Paul Marinier, Gaston Maquis og Rudolphe Berger, Wilhelm Hansen Musik-forlag København, 1900
  • 67 viser fra det gamle Chat Noir / utgitt av Bokken Lasson, Bokken Lasson, Jacob Dybwad, Kristiania 1920
  • Østens smil og tårer, Bokken Lasson, Gyldendal, 1931
  • Slik var det dengang, Bokken Lasson, Gyldendal, 1938
  • Livet og lykken, Bokken Lasson, Gyldendal, 1940
  • Jubileumsalbum. Samling av viser for sang og klaver, Lyche Drammen, 1947
  • Gamle brev : op. 41 nr. 3, 1981; Per Hjort Albertsen, Bokken Lasson, Norske komponisters forlag, 1981

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anne Herrestahl, museumspedagog ved Oslo Museum, på Morgennytt, NRK1, 1. mars 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]