Lemuria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hypotetisk kart over Lemuria ifølge den amerikanske teosofen William Scott-Elliotts bok The Story of Atlantis and Lost Lemuria fra 1896.

Lemuria er navnet på et tenkt, forhistorisk kontinent eller en landforbindelse som har sunket i havet. Lemuria skal enten ha ligget i Indiahavet mellom Madagaskar og India eller i Stillehavet mellom Australia og Amerika. Dels er dette å oppfatte som en myte på linje med myten om Atlantis, dels som en omstridt vitenskapelig hypotese for å forklare en del dyre- og plantegeografiske fenomener. I dag er interessen for Lemuria først og fremst begrenset til science fiction-litteratur. I antroposofisk og andre esoteriske verdensoppfatninger spiller Lemuria og dets innbyggere «lemurene» en rolle som en slags primitiv utgave av mennesker.

Biologi og geologi[rediger | rediger kilde]

Lemuria kan være identisk med Kumari Kandam, et mytisk, forsvunnet rike sør for India, slik tamilske nasjonalister forestiller seg det
Den tyske geofysikeren Alfred Wegeners rekonstruksjon av urkontinentet Pangaea og kontinentaldrift, teorien omkring de langsomme bevegelsene av kontinental- og havbunnsplater i jordskorpa, 1929.

I 1864 spekulerte zoologen Philip Sclater I en artikkel: The Mammals of Madagascar i The Quarterly Journal of Science omkring eksistensen av et fortidig kontinent, som han kalte Lemuria etter halvapene lemurer. Dette, forestilte han seg, lå i Det indiske hav, og var blitt delt opp i flere øyer hvorav Madagaskar skulle være den ene. Bakgrunnen for denne hypotesen var at han mente å finne nære slektninger til disse halvapene fra Madagaskar i India, men ikke på det afrikanske fastlandet eller i Midtøsten. Dette bygde først og fremst på tolkning av halvapefossiler fra Afrika, som senere skulle vise seg feilaktige.[1]

Den tyske evolusjonsbiologen Ernst Haeckel brukte hypotesen om Lemuria i et forsøk på åforklare menneskets opprinnelse og geografiske spredning i sitt første populærvitenskapelige verk Natürlichen Schöpfungsgeschichte (1868)[2]) . Han har senere selv gått tilbake på denne forklaringen[3], men da hadde teorien rukket å påvirke teosofien, og derigjennom antroposofien. Lemuria-teorien er I dag fullstendig forlatt innenfor vitenskapelige miljøer.

Dyre- og plantegeografiske særegenheter på Madagaskar lar seg greit beskrive ut fra platetektonikk. Madagaskar og India var faktisk en gang deler av same landmasse, men India ble løsrevet for millioner av år siden og beveget seg til sin nåværende posisjon som et resultat av platevandring. Riktignok ble det i 1999, gjort funn som tydet på at en stor øy Kerguelenplatået ble oversvømmet for ca. 20 millioner år siden på grunn av høyere havnivå . Under boring fra forskningsfartøyet JOIDES Resolution ble det funnet pollen og trefragmenter i et 90 millioner år gammelt sediment i dette havplatået.[4] Men selv om denne oppdagelsen kanskje fører til at man oppdager likhet i dinosaurfossiler, som kan bidra til forståelsen av hvordan indiske og australske landmasser har beveget seg fra hverandre, gir den ikke noen støtte til teorien om Lemuria som en landbro for mennesker eller andre pattedyr.

Lemuria i esoteriske tradisjoner[rediger | rediger kilde]

På slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre ble tanken om kontinentet Lemuria et element i teosofisk verdensanskuelse. Dette skulle ha fylt opp Det indiske hav og siden sunket. Tanken skrev seg i stor grad fra en populær nasjonalistisk orientiert retning innen tamilisk historieskriving hvor et tilsvarende kontinent med navn Ilemuriya eller Kumarikkandam forekommer som en overlevering fra gammeltamilsk diktning og mytologi. Helena Petrovna Blavatsky som utviklet den komplekse teosofiske kosmologien[5] opererte med sju «rotraser», som ble skapt den ene etter den andre i utviklingen av mennesket. Lemurene/lemurianerne utgjorde den «tredje rotrasen».

Disse ble beskrevet som: vel 2 meter høye hermafroditiske, eggleggende, mentalt lite utviklete. Etter hvert skulle disse lemurene ha henfalt til bestialitet, og dette forte til at gudene I avsky lot Lemuria synke I havet, hvorpå de skapte den «fjerde rotrasen» – utstyrt med intellekt— på Atlantis. Den esoteriske teorien om tapte kontinenter ble videreutviklet av teosofen William Scott-Elliot som i 1904 utga The Lost Lemuria.[6] I nyere teosofisk litteratur operer man med overlevende fra Lemuria som forløpere for utvikling av de senere rotrasene. Som en kuriositet kan nevnes at Frederick Spencer Oliver I 1894 publiserte et verk A Dweller on Two Planets, hvor han hevdet at overlevende fra Lemuria fremdeles holder til i et komplekst tunellsystem under Mount Shasta i California, hvor man av og til kunne se dem i friluft kledd i hvite kapper.

Påvirket av teosofien overførte Rudolf Steiner noe av tankegodset med de sunkne kontinenter og de tilhørende rotraser til antroposofien. Jens Bjørneboe, som i en periode var sterkt påvirket av antroposofien, brukte betegnelsen lemurer om primitive og ondskapsfulle mennesker i sine verker.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Neild, Ted Supercontinent: Ten Billion Years in the Life of Our Planet pp.Harvard University Press (2 Nov 2007) ISBN 978-0674026599 pp.38-39
  2. ^ Ernst Haeckel: Die Natürliche Schöpfungsgeschichte. 1868 (online: Kapitel 19)
  3. ^ Ernst Haeckel: Anthropogenie. 1874, S. 496 sowie zugehörige Fußnoten.
  4. ^ http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/353277.stm
  5. ^ L. Sprague de Camp Lost Continents: The Atlantis Theme in History, Science, and Literature, 1970, s. 58
  6. ^ The Lost Lemuria, at Sacred Texts.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]