Pesten (roman)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pesten (fransk: La Peste) er en roman av den franske forfatteren Albert Camus. Boka kom ut på Gallimard i Paris i 1947, og hadde 255 sider. I 1949 kom romanen i norsk oversettelse ved Johannes Skancke Martens.

På ett plan er Pesten blitt lest som en allegori over kampen mot nazismen, men vanligvis er det romanens diskusjon av menneskenes grunnvilkår som framheves. Ved å legge handlinga til et samfunn som utsettes for ekstreme påkjennelser, isolert fra omverdenen, demonstrerer Camus her en egen form for eksistensialisme. Det er en filosofi som er mer positiv i sitt grunnsyn enn den som vennen Jean-Paul Sartre forfekter.

Handlinga[rediger | rediger kilde]

Handlinga er lagt til den franske kolonibyen Oran i Algerie, som også var Camus’ fødeby. En vårdag i året 194- finner legen Bernard ei død rotte i oppgangen. De nærmeste dagene oppdages døde og døende rotter overalt i byen, og ikke lenge etter blir Rieux tilkalt til en person som er angrepet av en ukjent sjukdom med byller og feber. Vantro leger må snart innse at pest er brutt ut i byen. Myndighetene nøler med å sette i verk tiltak, men epidemien utvikler seg i et tempo som ikke gir rom for halvhjerta tiltak. Snart finner befolkninga seg isolert fra omverden, og byportene voktes av soldater.

Under de ekstreme forholda, med over 1000 døde pr uke, mangel på medisiner, mat og andre nødvendighetsartikler, settes menneskene på uante prøver. Vi møter profitøren Cottard, som tjener på vareknappheten, og går amok når epidemien avtar. Vi møter den tilreisende journalisten Rambert, som prøver alle utveier for å komme ut av byen og gjenforenes med sin elskede. En viktig person er presten Paneloux som utnytter den allmenne angsten til å holde en svovelpreken der pesten framstilles som Guds rettferdige straff over de forherdete. Seinere – etter at han har sett et barn dø i forferdelige smerter – holder han en ny preken som er mer forsonlig og som legger vekt på at vi mennesker av og til blir stilt overfor det uforståelige.

Et gjennomgående trekk er at mennesker som utsettes for slike prøvelser ser ut til å velge å utføre selvoppofrende handlinger til fellesskapets beste. Når Rambert endelig har funnet en veg ut, ombestemmer han seg og melder seg som frivillig til helsearbeidet i byen. Sentralt i det frivillige arbeidet står foruten Rieux den ubetydelige kommunefunksjonæren Gland og turisten Tarrou. Ingen av dem er helter – de bare gjør det som de føler at de må gjøre under de rådende forholda. Romanen handler i stor grad om hva menneskelig godhet egentlig består i, og hvorfor mennesker velger det som i Sartres moralfilosofi kalles det sjenerøse.

Synsvinkel[rediger | rediger kilde]

Fortelleren opptrer som en objektiv kronikør som bestreber seg på å gjengi det som skjedde, uten å komme med egne vurderinger av personene og deres handlinger. Han foregir å bygge på egne og andres observasjoner, og dertil på notatene som Tarrou gjorde under pesten. På slutten av fortellinga avslører fortelleren at han er identisk med hovedpersonen Dr. Rieux.