Hopp til innhold

Alois Mailänder: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Ranværing (diskusjon | bidrag)
Autopatruljerte
200 740 redigeringer
Ranværing (diskusjon | bidrag)
Autopatruljerte
200 740 redigeringer
Linje 204: Linje 204:
| isbn=978-3899190786
| isbn=978-3899190786
| id=ISBN 3899190785
| id=ISBN 3899190785
}}
*{{Kilde bok
| ref=Breger1984
| forfatter=Breger, Herbert
| utgivelsesår=1984
| tittel=Elias Artista — A Precursor of the Messiah in Natural Science
| side=49–72
| forlag=Nineteen Eighty-Four: Science Between Utopia and Dystopia, Sociology of the Sciences Yearbook (SOSC, volume 8)
| url=https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-94-009-6340-5_3
| isbn=
| id=
}}
}}
*{{Kilde bok
*{{Kilde bok

Sideversjonen fra 26. nov. 2022 kl. 07:18

Alois Mailänder
Født1844Rediger på Wikidata
Eschach
Død25. jan. 1905Rediger på Wikidata
Dreieichenhain
BeskjeftigelseSkribent
NasjonalitetTyskland
SpråkTysk

Alois Mailänder (født 25. mars 1843 i bygden Fidazhofen, grendesamfunnet Eschach, boligområdet Weißenau i Oberamt Ravensburg i Donaukreis i Württemberg, død 25. januar 1905 i Dreieichenhain i kreis Offenbach i storhertugdømmet Hessen) var en tysk mystiker, okkultist og skribent.

Mailänder var rosenkreuzer, og den skjulte mentor bak flere forgreininger av Teosofisk samfunn. Han ble vanligvis bare omtalt som «mesteren M.», og Rudolf Steiner betraktet han som en reinkarnasjon av den legendariske Christian Rosenkreuz som ble hevdet å ha levd på 1300-tallet.

Liv

Fødested, foreldre og familie

Det katolske landsbykapellet St. Georg fra 1746 i Eschach.
Foto: Bene16 (3. mai 2012)

Alois Mailänder var opprinnelig katolikk. Han var et uekte barn av Anna Mailänder fra Schluderns (Sluderno) i Syd-Tirol i Nord-Italia.[1] Farens navn er ukjent. Hun kom reisende fra Syd-Tirol som en katolsk alenemor, veverske og sesongarbeider. Hun hadde bare et barn, nemlig Mailänder.[2]

Mailänder var gift med Karoline Gabele (1834–1900). Vi kjenner ikke datoen når hun ble født, men hun ble født i 1834 i Heudorf i storhertugdømmet Baden. Også hun var født som katolikk. Hun var datter av vertshusholderen Joseph Gabele og Crescentia Gabelle, som var enken etter Antonie Schmidt zu Heudorf. Karoline døde den 7. desember 1900 i Dreieichenhain, og hennes død ble rapportert av allmennlegen Dr. Theodor Welker.[3] Ekteparet fikk en sønn, Anton Mailänder.

Som sitt eget fødested nevner Mailänder selv ofte Fidazhofen; dette var en bygd som tilhørte grendesamfunnet Eschach i boligområdet Weißenau i Oberamt Ravensburg i Donaukreis i den tidligere tyske delstaten Württemberg. Dette er igjen en del av den historiske regionen og landskapet Schwaben. Dødsattesten fra Standesamt Dreieichenhain (Sterbeurkunde Nr. 2/1905) oppgir Eschach i Oberamt Ravensburg som fødested.[1]

Siden 1. juli 1971 har Eschach vært en del av kommunen Aichstetten, etter tidligere også ha vært en del av Altmannshofen. Den 34,8 km lange elven Eschach renner gjennom Altmannshofen, og fra denne elven har stedet fått sitt navn. Eschach er idag en del av Landkreis Ravensburg i Baden-Württemberg.

Boligområdet Weißenau var tidligere en del av det böhmiske herskapet Sternberg-Manderscheid. Ved en kjøpsavtale datert 30. mars 1835 ble Weißenau overført til delstaten Württemberg.

Yrke

Borgen Hayn i Dreieichenhain om kvelden.
Foto: Bony (31. juli 2013)

Mailänder var analfabet, hadde en enkel bakgrunn og et yrke som vever-gesell. Fattigdommen gjorde at han ikke hadde råd til skolegang; han kunne knapt skrive navnet sitt. Han var formann i en fabrikk med en mekanisk vevmølle. Arbeidsdagen var lang – 11-12 timer, og han arbeidet 6 dager i uken for en dårlig lønn. Han arbeidet først som vever i den kretsløse byen Kempten i landskapet Allgäu i kongeriket Bayern. Kempten er viden kjent for sin tekstilindustri.[1][4]

I 1886 flyttet han til Vohwinkel i nærheten av Wuppertal i den prøyssiske provinsen Rhinland. Dette var boligen til Mary Gebhard; han fortsatte å arbeide i en veverfabrikk i Elberfeld. I 1890 sviktet helsen og han fikk blodstyrtning. Samme år endte han opp i Dreieichenhain, 19 km nord for Darmstadt, i storhertugdømmet Hessen.[1][5][4]

Schrödter skriver: «Mailänder kom senere til [storhertugdømmet Hessen] i Tyskland i en vogn dratt av okser, og oppnådde en posisjon som vever i nærheten av [Dreieichenhain ved] Darmstadt, hvor han ble presentert for et lite hus og en eiendom av en av hans kvinnelige elever (en rik aristokrat)».[6]

Denne aristokratiske kvinnen var Mary Gebhard (1832–1892). Hun var gift med Gustav Gebhard (1828–1900), den tyske konsulen for Perserriket, og tilhørte Teosofisk samfunn. Hun var visepresident i den første teosofiske losjen i Tyskland, Theosophische Societät Germania, og hennes rikdom forsørget Mailänder og hans familie.[5] I årene 1871–1875 hadde hun også forsørget den franske okkultisten Eliphas Levi (1810–1875), mens den fransk-tyske krig hadde gjort hans livsforhold i Paris ulevelig. Og i 1883 forsørget hun Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891), grunnleggeren av Teosofisk samfunn.[7]

Goodrick-Clarke skriver: «Da Mailänder ble syk gjennom overarbeid, opprettet ledende teosofer et fond slik at han og hans sirkel var i stand til å trekke seg tilbake og kjøpe en gård i nærheten av Darmstadt».[8]

Møtet med Prestel

Medlemmer av «edens forbund».
Stående (bak): Franz Gustav Gebhard, Friedrich Eckstein og Gregor Gabele.
Sittende (foran) Alois Mailänder og Nikolaus Gabele.
Foto: Ukjent fotograf, i privat besittelse av Gero Schmidt (25. mars 1890)

I 1877, i en alder av 33 år, skal Mailänder ha blitt innviet i en «åndelig lære» av en snekker ved navn Prestel. Blant pansofiske sirkler i Tyskland ble han kjent som «mesteren P». Han beskrives som klarsynt og som en person som kunne forvandle uedle metaller til gull (alkymi). Schrödter skriver: «Vi er likevel interessert i en annen som tilhørte denne gruppe [pansofene], en P., en rosenkreuzer. Han hadde navnet Prestel og hadde evnen til å forvandle grunnleggende metaller til edle metaller.»[6]

Schrödter skriver om denne obskure skikkelse: «Prestel var en av de som kom til [storhertudømmet Hessen i] Tyskland. Han var en nomadisk og mystisk gammel mann. Han var en mester-snekker av yrke, men kunne også produsere fantasmagori [som brukes i teater], etc. Han eide en flaske som inneholdt grått salt. Ifølge han selv var dette den uferdige livseliksiret. Han oppbevarte det alltid i nærheten av en varm komfyr. En dag kom en virkelig blå slange til syne i flasken og Prestel sa: "Jeg kommer til å dø". Og han døde også. Eliksiret ble aldri perfeksjonert. Etter hans død passerte det videre til en viss [Nikolaus] Gabele i Darmstadt som ble hans svoger, og i dag er dette uferdige produktet i en av byene i det sørlige Tyskland.»[9]

En annen skikkelse som bør nevnes, var Crescentia Gabele. Hun var Mailänders svigermor, og var kjent som en klarsynt som kunne helberede sykdommer og drive ut onde ånder (eksorsisme).[10]

Spirituell mentor og filantrop

På et tidspunkt hadde Mailänder en religiøs opplevelse. Den er omtalt av Meyrink, som samtidig la vekt på at Mailänder aldri fortalte en løgn. Schrödter omtaler hendelsen slik: «[Meyrink har sagt:] "Denne mannen Mailänder ... så en vinterdag i ... nærheten av kirken av det Hellige Kors, at snøen var farget så rød som blod på et bestemt sted, og han erklærte at en adept fra middelalderen (Paracelsus, 1493–1541) hadde gravd ned noe av tinkturen og at rødfargen i snøen ble forårsaket av emanasjoner fra denne tinktur". "Blodet" ble impregnert på fem steder omkring kirken, og mange andre så det ved siden av Mailänder».[6]

Under sin hjemkomst fra et langvarig opphold i India, landet teosofen Dr. Franz Hartmann i Napoli i 1889. Han var i stand til å gjenkjenne kristne mystikere som svært ydmyke mennesker, og han praktiserte sammen med dem. Han betraktet Mailänder som en slik kristen mystiker, og forklarte at Mailänder praktiserte «øvelsene til [Johann Baptist] Kerning», hvorved han hevdet å kunne kommunisere med dyr. Mer om dette i et senere avsnitt.[6]

Den religiøse arven i Mailänder's lokalsamfunn var «Allgäuers vekkelsesbevegelse» (Die Allgäuer Erweckungsbewegung). Bevegelsen ble grunnlagt omkring 1790 av de to katolske prestene Martin Boos (1762–1865) og Johann Michael Nathanael Feneberg (1751–1812). Den var opprinnelig katolsk, men med en sterk tilbøyelighet til protestantisk pietisme. Mer enn 400 troende konverterte til pietismen, deriblant katolske prester. En pietistisk påvirkningsfaktor var Jane Lead (1624–1704), en kristen mystiker fra Norfolk i England. Hennes åndelige visjoner ble nedtegnet i en serie publikasjoner som ble utgitt av Philadelphian Society i London på denne tiden. Philadelphianerne var tiltrukket av skriftene til Jakob Böhme (1575–1624), som også var en del av oppvekstmiljøet til Mailänder.[11]

Et maleri av Charles Piazzi Smyth (1819–1900) som viser den store kometen fra 1843 over Table Bay i Sør-Afrika.
Foto: Royal Museums Greenwich

Omkring 1890 grunnla Mailänder et mystisk samfunn i Dreieichenhain 19 km sør for Frankfurt am Main. Dette samfunnet ble kalt «løftets eller edens pakt eller forbund» (Bund der Verheißung), og ble også kalt «broderhjemmet» (Bruderheim).[12][13][14][15][16]

Det var orientert i en kristen, pansofisk og rosenkreuzerisk retning. Samfunnet beskrives også som en pietistisk retning som fulgte en primitiv variant av teosofien til Jakob Böhme (1575–1624).[8][13][16]

Mailänder var lederen av samfunnet og antok ordensnavnet «Johannes». Det ble påstått at han var den siste reinkarnasjonen av evangelisten Johannes, fordi han «snakket som Johannes» og «Johannes snakket gjennom han» i tungetale.[16]

Rudolf Steiner (1861–1925) betraktet Mailänder som en reinkarnasjon både evangelisten Johannes og Christian Rosenkreuz. De tre Rosenkorsmanifestene som ble utgitt på 1600-tallet knyttet bevegelsens grunnleggelse til kometene i 1603 og 1604. «Europa er gravid», sa de, og det ville fødes noe nytt som ville styrte det gamle. Den store kometen fra 1843 ble på tilsvarende tolket som et varsel om at noe nytt vil fødes. Den ble oppdaget 5. februar 1843. Den 25. mars samme år ble Mailänder født.[17]

Paracelsus hadde spådd i 1491 at Alias Artista ville gjenfødes og fornye verden: «Qoud utilius Deus patefieri sinet, quod autem majoris momenti est, vulgo adhuc latet ustue ad Eliæ Artistæ adventum, quando is venerit» og «Hoc item verum est nihil est absconditum quod non sit retegendum; ideo, post me veniet cujus magnale nundum cicit qui multa revelabit».

Erik Dilloo-Heidger skrev om Mailänder: «Han forble livet ut en analfabet ... Men forbausende nok tilbragte han de siste tyve årene av sitt liv med en omfattende korrespondanse med mennesker fra alle samfunnslag og skikt i hele Europa, fra Wien, Praha, Berlin, Leipzig, Hamburg, Wuppertal og endog London og Boston. Hans brev ble diktert for og skrevet av hans kone Karoline, hans svigerinne Crescentia Gabele eller andre mennesker i hans husholdning.»[11]

Blant medlemmene i dette «edens forbund» var Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891), Rudolf Steiner (1861–1925), Carl Kellner (1851–1905), Karl Weinfurter (1867–1942), Gustav Meyrink (1868–1932) — som ble en studerende der i oktober 1892, den ovennevnte Dr. Franz Hartmann (1838–1912), Friedrich Eckstein (1881–1939), Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916), Bernhard Hubo (1851–1934), Günter Karl Wagner fra Hannover, Paula Stryczek i Hannover som også var en esoterisk student av Rudolf Steiner, Franz Gustav Gebhard (1828–1900), Blasius von Schemua (1856–1920) som ledet den østerriksk-ungarske generalstaben, Oskar von Hoffmann (1832–1912) som var bankmann i Leipzig, Karl Theodor zu Leiningen-Billigheim (1794–1869) fra Wien, forfatterinnen Alice Gurschner (1869–1944), forfatterinnen Sophie Gräfin Attems-Heiligenkreuz (1862–1937), Gregor Gabele (1852–1926) og Nikolaus Gabele (med ordensnavnet «Salomonus»).[12][8][18][7][19][20]

Forfatteren Gustav Meyrink er kanskje det mest kjente medlemmet; han ble medlem 23. oktober 1892. 44 brev fra Mailänder til Meyrink er blitt bevarte; de strekker seg i perioden 10. april 1893 til 21. september 1903. Disse ble publisert i 2020.[21] Til slutt distanserte Meyrink seg fra «edens forbund» og dens leder Mailänder. Årsaken var på den ene siden at han begynte å betrakte deres aktiviteter som «spiritisme» og «kristen fromhet». På den andre siden anså han at de åndelige øvelsene som var blitt foreskrevet av «broder Johannes» var årsaken til at han fikk en langvarig ryggmargsbrokk.[22][23]

Schrödter hevdet at den indiske guruen mahāvatāra Bābājī var blant medlemmene. Dette er åpenbart feil; noen av medlemmene kan derimot ha praktisert Bābājī's Kriya Yoga.[12] Den teosofiske «blå stjernes losje» i Praha praktiserte spirituelle øvelser fra det fjerne østen, deriblant prāṇāyāma (åndedrettstekniker), dhāraṇā (konsentrasjonsøvelser) og Tantra. Både Karl Weinfurter og Gustav Meyrink tilhørte den «blå stjernes losje» i tillegg til «edens forbund».[8]

Mailänder jobbet også filantropisk i Dreieichenhain. I sitt testamente hadde han skrevet at etter å ha betalt arven til hans slektninger, skulle resten av hans eiendeler – omkring 10 000 Goldmark – komme de fattige i Dreieichenhain til gode. Barneskolen i Dreieichenhain ble bygd av disse pengene.[24] Mailänder døde i Dreieichenhain den 25. januar 1905, 61 år gammel.[24][1]

Noen elever av Mailänder

De spirituelle øvelsene som ble brukt av Mailänder og hans elever ble holdt strengt hemmelige. De ble brukt innenfor «edens forbund», men også på avanserte nivåer innenfor Teosofisk samfunn, Antroposofisk Selskap, Rosicrucian Fellowship, Societas Rosicruciana in America (SRIAm), Fraternitas Rosicruciana Antiqua, riten av Memphis-Misraim, Rudolf Steiners Misraim-Dienst, Stella Matutina (en avlegger av Golden Dawn), A∴A∴, den opprinnelige Ordo Templi Orientis og det hermetiske broderskap av Luxor.

Men på tross av Mailänder's sentrale rolle som mentor for alle disse organisasjonene, har hans rolle stort sett blitt glemt. Og disse gruppene har mistet alle spor etter sin opprinnelse. Hans identitet var bare kjent av noen få, og ble ikke offentlig kjent før i 2017. Alle hans elever måtte nemlig sverge troskap om å holde hans identitet hemmelig.[25] Innholdet i hans filosofi og de spirituelle øvelser han praktiserte ble ikke offentlig kjent før i desember 2021.[26]

Helena Petrovna Blavatsky

Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891) skal ha vært medlem av dette «edens forbund». Selv benektet hun riktignok dette, ved å si at «der er bare én innviet i Tyskland, og han bor i Kempten. Men han tilhører ikke vår skole».[27][28] Schrödter på sin side hevdet at Blavatsky tilhørte dette forbund.[12]

Rudolf Steiner (1861–1925) hevdet at Blavatsky brøt med «edens forbund» da hun kom under innflytelse fra tibetanske og mongolske lærere som var «venstrehåndsadepter», og som stod for en anti-kristen orientering. I et foredrag som ble holdt i Dornach den 14. juni 1923 («nedgangsperioden for det Teosofiske samfunn»), sa han:[29]

Portrett av Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891)
Ukjent fotograf (1877)

Faktum er at Blavatsky ble forespurt fra en viss side [Mailänder], og som et resultat av dette produserte hun alle de tingene som er skrevet i [verket] Den avslørte Isis [fra 1877]. Men gjennom ulike intriger, falt Blavatsky for andre gang under innflytelse utenfra, nemlig fra østlige esoteriske lærere som var drevet av kulturelle tendenser av en egoistisk natur. Fra begynnelsen av lå en partisk politikk til grunn for de tingene de ønsket å oppnå gjennom Blavatsky. Det inkluderte ønsket om å skape en slags innflytelsessfære — først av en spirituell natur, men deretter i en mer generell forstand — av østen over vesten, ved å forsyne vestens spiritualitet, eller mangelen på denne om du vil, med østlig visdom. Dette er hvordan transformasjonen fant sted fra den gjennomført europeiske natur i Den avslørte Isis til den gjennomført orientalske naturen til Blavatsky's [verk] Den hemmelige lære [fra 1888].

[29]

Mailänder hadde uansett stor innflytelse på Teosofisk samfunn. Franz Hartmann og teosofen Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916) var i samtaler med Nikolaus Gabele julen 1884. Ganske snart bredte nyheten om Mailänder – «adepten», «broder Johannes» og den rosenkreuzeriske «mesteren», seg som ild i tørt gress.[28][8]

Hartmann publiserte to artikler om Mailänder i The Theosophist; der ble han ikke nevnt ved navn, men bare omtalt som «den tyske adepten». Den første artikkelen ble publisert i september 1885 under tittelen Practical Occultism in Germany; den andre ble publisert i mai 1886, og var et intervju med Mailänder.[28]

Som nevnt var det den sentrale teosofen Mary Gebhard (1832–1892) som i 1886 snappet opp Mailänder, og fikk han plassert i Dreieichenhain.[5]

I midten av 1890-årene mottok «den blå stjernes losje» i Praha et telegram fra teosofene i Wien, som kunngjorde at de var i kontakt med en «ny adept»: «Kom øyeblikkelig. Veien er åpen».[15]

Losjen i Praha var blitt grunnlagt i 1891 av Baron de Leonhardi, som var medlem av Østerrikes parlament. Blant dens omkring 10 medlemmer var A. Rimay de Gidofalva, og to medlemmer av forbundet til Mailänder, nemlig Karl Weinfurter og Gustav Meyrink.[8]

Meyrink hevdet at det blant Teosofisk samfunn var minst 54 medlemmer som lovet troskap til Mailänder.[18]

Forfatteren Samuel Robinson omtalte Mailänder som «den rosenkreuziske guide som var skjult bak flere forgreininger av Teosofisk samfunn». Mens mange av hans elever ble viktige esoteriske personligheter i det 19. og 20. århundre, var hans innflytelse nesten ukjent frem til det kom en bokutgivelse i desember 2021.[26]

Bock skriver: «Friedrich Eckstein har ofte vært hos ham ... i tillegg til Wilhelms langvarige og kortvarige elever, Wilhelm Hübbe-Schleiden (München), Franz Gustav Gebhard (Elberfeld), Bernhard Hubo (Hamburg), Franz Hartmann (Wien/Kempten), Gustav Meyrink (Praha), Günter Karl Wagner (Hannover), Paula Stryczek (Hannover), Karl Theodor zu Leiningen-Billigheim (Hannover) ... En liten gruppe av tilhengere hadde samlet seg omkring ham. De var overbevist om at gjennom Milan, fra tid til annen, snakket selveste Johannes selv. Han ble kalt "broder Johannes". Ettersom han ikke kunne skrive, måtte noen andre skrive hans brev, [de ble] ofte [skrevet av] hans svigerbror Nikolaus Gabele. En stor del av selebre personer i Teosofisk samfunn reiste til Kempten og ble en student av denne kristne seer.»[20]

Alle hans elever måtte sverge troskap om å holde hans identitet hemmelig. Weinfurther sa f.eks. om Mailänder: «I vår leders levetid måtte alle og enhver strengt forplikte seg til å skjule at man er hans disippel».[30]

Hans elever, deriblant Hartmann, Meyrink og deres relasjoner i Teosofisk samfunn, skrev aldri åpenlyst om Mailänder ved å bruke hans navn. I sine bøker omtalte teosofene han bare som «M.», «mesteren M.» eller «J.» (for «Johannes»). Han ble også omtalt som «der Führer». I en av bøkene til Hartmann omtales han bare som en «ulært person» (uten skolegang).[31][32]

Wilhelm Hübbe-Schleiden

Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916) omkring 1906.

Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916) tilhørte som nevnt «forbundet» til Mailänder. Han var president i den tyske avdelingen av Teosofisk samfunn, og var en nær bekjent av Rudolf Steiner. Steiner ble generalsekretær i denne teosofiske avdelingen, og i 1902 overlot Hübbe-Schleiden presidentskapet til Steiner.[33]

Julen 1884 ble Hübbe-Schleiden kjent med svogeren til Mailänder, Nikolaus Gabele, i hjemmet til grevinne Caroline von Spreti (1842–1915) i München. Like etter dette besøket ble han kjent med Alois Mailänder og begynte å praktisere hans øvelser i sin egen meditasjon (Notizbucheintrag ohne Datum, 1885, Blatt 12, «Gabele fragen zu jetziger Übung», i Hübbe-Schleidens notisbok).[33]

Caroline von Spreti var søsteren til Franz Hartmann og kjente Nikolaus Gabele siden sin barndom i Kempten. Gabeles mor var ifølge Hartmann «kjent som en dame som hadde spesielle okkulte krefter (Siddhis), gjennom hvilke hun helberedet syke eller besatte mennesker og dyr og donerte mye penger.»[33][34]

Fra juli til oktober 1886 oppholdt Hübbe-Schleiden seg i tre perioder i Mailänder's hjem i Dreieichenhain (27.-31. juli, 1.-9. august, 22. september-3. oktober). På denne tiden foretok han flere avskrifter, som gjør at vi vet noe om øvelsene til Mailänder.[33]

Hübbe-Schleiden utførte imidlertid ikke disse øvelsene som foreskrevet. Mailänder forklarte han: «Jeg har tatt en kikk på dine kroppslige tilstander etter ditt ønske, men har mottatt et resultat som er helt forskjellig fra dine synspunkter ... det faktum at [du hevder at] ditt arbeid ikke er spirituelt vellykket eller at styrken av det har forsvunnet, er ikke tilfelle og hviler mer på en morbid imaginasjon.»[35]

Teosofen Clemens Driessen skrev i sin dagbok 26. september 1891 om Hübbe-Schleiden's fremgang i øvelsene: «Dette synes for meg å vise nok en gang at han er i opposisjon mot tilnærmelsesmåten til M[ailänder], som er kritisk innstilt til ham, men bare hva angår de intellektuelle kreative imaginasjons-øvelser». Heller ikke Clemens Driessen omtalte han ved navn, men brukte benevnelsen «M». Begrepene imaginasjon, inspirasjon og intuisjon ble for øvrig adoptert av Steiner som navn på sine egne øvelser.[36]

Rudolf Steiner, Felix Koguzki og mesteren «M»

Steiner hevdet at Blavatsky brøt med sin mentor (Mailänder), og gikk sine egne veier. Men dette gjaldt i like høy grad han selv.[29]

I sin selvbiografi skrev Steiner at han i 1879, da han var 18¾ år gammel, tok lokaltoget mellom sin hjemby Inzersdorf og Wien. Familien hadde flyttet til Inzersdorf, for å gjøre hans studier ved Technische Universität Wien mulige, og faren var igjen blitt stasjonsmester i den østerrikske jernbane. På toget ble Steiner kjent med «en enkel urtesamler av folket»; en person uten utdannelse, som ifølge Steiner hadde stor kunnskap om naturens hemmeligheter. I disse dagene trengte man en statlig lisens for å samle og selge medisinske urter, og denne mannen steg på i Trumau i Bezirk Baden og reiste til apotekene i Wien for å selge medisinske urter som han hadde samlet.[37]

Steiner skrev om han:[38]

Rudolf Steiner (1861–1925) i 1879, 18 år gammel.
Foto: Lastet opp av Thomas Pusch (29. november 2006)

Han virket som om han bare var organ for et åndsinnhold, som ville meddele seg ut fra skjulte verdener. Når man var sammen med ham, kunne man få dype innblikk i naturens hemmeligheter. På ryggen bar han sine bunter med legeurter, men i sitt hjerte bar han resultatene han hadde vunnet fra naturens åndelighet gjennom sin urtesamling. Jeg har sett mangt et menneske smile, når jeg gikk sammen med denne "innviede" gjennom Wiens gater. ... Hans uttrykksmåte var mange ganger ikke uten videre forståelig. ... Men fra første øyeblikk jeg lærte ham å kjenne, følte jeg den dypeste sympati for ham. Og så ble det etter hvert for meg som om jeg var sammen med en sjel fra meget gamle tider, som uberørt av nutidens sivilisasjon, vitenskap og anskuelser bragte meg en instinktiv viten fra fortiden.

[38]

I 1961 ble denne «schwabiske» urtesamleren identifisert som Felix Koguzki (1834–1909); han ble født i Wien den 1. august 1833, og døde i Trumau i 1909. Denne urtesamleren fikk enorm betydning for Rudolf Steiner; han snakket med Steiner om den åndelige verden «som en som hadde erfaring med den».[38] I sine mysteriedramaer har Steiner benyttet Felix som modell for «Felix Balde», som opptrer som representant for naturåndene. Et sted uttaler Felix Balde:

I jordtilværets utviklingsgang
forandrer menneskehetens vesen seg.
Vi står ved et tidsvendepunkt.
En del av åndserkjennelsen
må bli tilgjengelig for alle mennesker,
som vil åpne sitt sinn for den.

Urtesamleren introduserte Steiner for en person som ikke navngis i Steiners selvbiografi. Han kaller han bare en «mester» eller også «mesteren M». Denne «M» hadde stor innflytelse på Steiners senere utvikling, særlig på hans beslutning om å studere Fichtes filosofi. Det kan synes som om Steiner oppholdt sammen seg med «M» en lang weekend. Det var denne «M» som lærte Steiner å arbeide effektivt ut fra den spirituelle verden i denne materialistiske tidsalder: «For å overvinne materialismens drage må du komme inn under dens skinn». Da de skilte lag, sa denne «M»: «Du vet nå hvem du er! Handle deretter, og forbli alltid tro mot deg selv.»[37][39][40]

Under et selvbiografisk foredrag som ble holdt den 4. februar 1913 i Berlin, sa Steiner:

Eksempel på eurytmisk dans. Steiner baserte eurytmien på den rosenkreuziske «bokstavmagien». Den er beskrevet av Johann Baptist Kerning (1774–1851), og ble benyttet i Mailänder's «forbund».
Foto: Anton Josef Trčka (1926)

Min Felix var på sett og vis bare en budbringer for en annen personlighet. Denne benyttet seg av et bestemt middel for å anspore i guttens sjel, som jo stod inne i den spirituelle verden, de regulære, systematiske tingene man må være kjent med i den spirituelle verden. Denne personlighet, som igjen stod helt fremmed overfor alt geistlig […], betjente seg egentlig av Fichtes verker, som han knyttet bestemte betraktninger til, og av dem oppstod det ting hvori man kan finne kimene til boken Vitenskapen om det skjulte, skrevet av den mannen som denne gutten senere er blitt til. Og mangt av det som Vitenskapen om det skjulte oppstod av, det ble den gang belyst i tilknytning til Fichtes utsagn.

I sitt ytre yrke var denne utmerkede mann like uanselig som Felix. Det han likesom brukte som holdepunkt, var en bok som i Østerrike ofte ble undertrykt på grunn av dens antigeistlige retning [Über den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung, desember 1798 av Fichte], men som kan anspore en til å finne helt spesielle åndelige veier og åndelige stier. De eiendommelige strømninger som går gjennom den okkulte verden og som man bare kan erkjenne når man tar hensyn til en oppadgående og en nedadgående dobbeltstrøm, trådte den gang levende frem for guttens sjel. […] Det er ikke nødvendig å si noe mer om dette punktet av okkulte skolering hos den ungdom som gutten nå var blitt til. For alt det som viste seg for ham, ble værende i denne unges sjel; han opplevde det i seg selv og gikk sin egen livsvei.

Steiner hevdet hardnakket at den legendariske Christian Rosenkreuz (C.R.C) – som skal ha levd på 1300-tallet, levde i hans egen levetid ! «Christian Rosenkreuz er inkarnert igjen, i dag», skrev han.[41]

Mens mange religiøse retninger og åndelige tradisjoner sporet sin opprinnelse langt tilbake i tid, hevdet Steiner at C.R.C levde her og nå, blant oss, som en person av kjøtt og blod ! I sin «tempel-legende» sa Steiner eksplisitt at C.R.C var en reinkarnasjon av apostelen Johannes, «den disippelen som Jesus elsket mest» ifølge Johannesevangeliet (Joh. 13,23. 19,26. 20,2. 21,7. 21,20.). Han var også Lasarus, som Jesus vekket opp fra de døde. Ifølge Steiner kommer han til å bli reinkarnert regelmessig, «bli vekket opp fra de døde» på Jorden, inntil Jesu gjenkomst.[17]

En klar forbindelse mellom Mailänder og Steiner er læren om at Jesu gjenkomst vil inntreffe på eterplanet og ikke være en fysisk hendelse. Mailänder's brev (som ble diktert for og skrevet av andre) har mange henvisninger til Kristus og hans tilbakekomst som en eterisk manifestasjon.[35]

Steiner hevdet at å ha blitt innviet av C.R.C personlig, og at det dannet grunnlaget for hans egen antroposofi. Videre skrev Steiner:[41]

Fristelsen for folk til å fanatisk idealisere en person som bærer en slik autoritet, er for stor. Det vil være det verste som kan skje – og vil ligne på idioti i for stor grad. Denne tausheten er likevel essensiell, hvis vi ikke bare ønsker å unngå de egoistiske fristelser av ambisjon og stolthet, men fremfor alt å unngå de okkulte, astrale angrep som konstant ville bli rettet mot et individ på dette nivå. Dette er grunnen til at det er så viktig at et faktum slik som dette ikke blir nevnt før etter hundre år

[41]

I 2017 publiserte Richard Cloud en artikkel, hvor han påviste at identiteten til «mesteren M» var Alois Mailänder. Dette var i tråd med det prinsipp at identiteten ikke skulle røpes før etter hundre år.[25]

At Mailänder var «mesteren M.» støttes også av andre forskere. For å sitere Jan Christoph Meister: «Blavatsky hadde til tider sett på seg selv som rosenkreuzer. Hartmann og Gustav Meyrink sies å ha gått på «Rosenkorsskolen til Johannes [Alois] Mailänder (som Steiner var kjent med)» (Blavatsky hatte sich zeitweise als Rosenkreuzerin verstanden, Hartmann und Gustav Meyrink sollen in die "rosenkreuzerischen Schulee von Johannes [Alois] Mailänder (die Steiner gekannt habe) gegangen sein").[42]

I 1891 tok Steiner doktorgraden i filosofi ved Universitetet i Rostock, med en avhandling om grunnspørsmål i erkjennelsesteorien med særlig fokus på Fichtes vitenskapslære, senere utgitt i utvidet form som Wahrheit und Wissenschaft (Sannhet og vitenskap).[43]

Referanser

  1. ^ a b c d e Ortssippenbuch 2022
  2. ^ Mailänder 2021
  3. ^ Ortssippenbuch 2022b
  4. ^ a b Mailänder 2021, side 14
  5. ^ a b c Robinson 2021, side 11
  6. ^ a b c d Schrödter 1992, side 132
  7. ^ a b Mailänder 2021, side 15
  8. ^ a b c d e f Goodrick-Clarke 1986, side 105
  9. ^ Schrödter 1992, side 133
  10. ^ Robinson 2021, side 9
  11. ^ a b Mailänder 2021, side 11
  12. ^ a b c d Schrödter 1992, side 131
  13. ^ a b Robinson 2021, side 8
  14. ^ Heil 1990
  15. ^ a b Glowka 1981, side 105-107
  16. ^ a b c Miers 1970, 267
  17. ^ a b Steiner 2015
  18. ^ a b Robinson 2021, side 7
  19. ^ Binder 2009
  20. ^ a b Bock 2022, side 180-186
  21. ^ Mailänder 2020
  22. ^ Meyrink 1916
  23. ^ Smit 1988
  24. ^ a b Hein 1905
  25. ^ a b Cloud 2007
  26. ^ a b Robinson 2021
  27. ^ Speckner 2014
  28. ^ a b c Robinson 2021, side 10
  29. ^ a b c Steiner 1923
  30. ^ Weinfurter, kapittel 6
  31. ^ Robinson 2021, side 12
  32. ^ Hartmann 2006, side 311
  33. ^ a b c d Mailänder 2021, side 13
  34. ^ Hartmann 1897, side 603f
  35. ^ a b Bock 2022
  36. ^ Hübbe-Schleiden 2017
  37. ^ a b Bock 1961
  38. ^ a b c Steiner 1925
  39. ^ Heidenreich 1961
  40. ^ Selg 2009
  41. ^ a b c Steiner 2015, side 135
  42. ^ Meister 1987
  43. ^ Steiner 1892

Litteratur

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alois_Mailänder&oldid=23130647»