Den primitive Rite av Memphis-Misraim
Den primitive Rite av Memphis-Misraim er et høygradsystem innenfor frimureriet, som ble etablert i 1889. Systemet oppstod som en sammenslåing av de to tidligere høygrads-systemene Riten av Misraïm og Riten av Memphis.
Systemet anser menn og kvinner som likeverdige. Begge kjønn blir tatt opp som medlemmer, og riten er derfor en irregulær retning innen frimureriet.
Den primitive rite av Misraïm[rediger | rediger kilde]
Denne riten ble grunnlagt i Venezia i 1805, og bestod av et komplekst system med 90 grader. På denne tiden søkte man etter frimureriets opprinnelse i de egyptiske mysterier. James Andersons verk The Constitutions of the Free-Masons (1725) og De gamle plikter hadde gitt støtet til en legende om at forløperne til det moderne frimureriet deltok i byggingen av de egyptiske pyramidene.
Viktige impulser for denne riten var Det egyptiske frimureri, som ble grunnlagt i 1775 av Alessandro Cagliostro. Ordenen aksepterte både kvinner og menn som medlemmer. Mellom 1767 og 1775 hevdet Cagliostro å ha oppdaget det såkalte Arcana Arcanorum i London, et manuskript som skildret en serie egyptiske ritualer, og på dette grunnlag opprettet Cagliostro et rituelt system bestående av tre grader. I 1788 innviet han Sir Knight Luigi d’Aquino, som var bror til stormesteren av frimureriet i Napoli, i systemet. Ordenen bredte seg raskt i Milano, Genova og Napoli.[1]
Mellom 1803 og 1805 ble brødrene Joseph Marc og Michél Bédarride innviet i systemet, og i 1805 grunnla de Riten av Misraïm. Etterhvert betraktet de seg som etterfølgere av tempelridderordenen og rosenkorsordenen. På grunn av sine anti-klerikale og republikanske tendenser, vakte de interesse hos medlemmer av Jakobinerklubben og Carbonariene. Dette førte til at ordenen ble forbudt i 1817, og frem til 1881 opplevde ordenen en medlemsflukt.
I begynnelsen av 1800-tallet ble ordenen introdusert i Frankrike, og i 1817 sendte den en søknad til Den franske Storlogen Grand Orient om å bli anerkjent som en legitim grein av frimureritet. Søknaden ble avslått, delvis fordi ordenens egyptiske opprinnelse ikke var blitt bevist, og delvis fordi 68 av ordenens 90 grader allerede eksisterte og ble praktisert av andre høygradssystemer som var underlagt Grand Orient.
Marc Bedarride publiserte i 1835 en beskrivelse av ordenens legende i to bind.[2] Myten om dens egyptiske opprinnelse var omstridt, og frimureren Robert Macoy som var en sentral skikkelse i Order of the Eastern Star og Order of Aramanth, beskrev i 1871 ordenslegenden som «en ren romanfortelling, fylt med barnsligheter».
Selv om man benekter ritualenes egyptiske opprinnelse, er de likevel interessante som dybdepsykologiske og symbolske fremstillinger av temaene død og oppstandelse, som går igjen innenfor alle retninger av frimureriet. Det mytologiske temaet er guden Osiris, som drepes og parteres av Typhon; døden, oppstandelsen og overvinnelsen av døden, representert ved Osiris, og gudinnen Isis som setter sammen igjen delene av den drepte guden.
Høygradene var inndelt i fire kategorier – symbolske, filosofiske, mystiske og kabbalistiske, som igjen var inndelt 17 klasser.