Gotisk (språk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Gotisk språk»)
Denne artikkelen inneholder gotiske bokstaver. Du må kanskje installere en gotisk Unicode-font for at tegnene skal vises riktig.
Gotisk
𐌲𐌿𐍄𐍂𐌰𐌶𐌳𐌰
Brukt iItalia, Gallia, Spania, Ukraina,[1] Russland
Antall brukere0 (2019)
Lingvistisk
klassifikasjon		Indoeuropeisk
Østgermansk
Gotisk
Skriftsystemdet gotiske alfabetet, runer
Språkkoder
ISO 639-2got
ISO 639-3got
Glottologgoth1244
lenke=:: Wikipedia på gotisk (språk)
Gotisk (språk) på Wiktionary

Gotisk (*gutisko razda, *𐌲𐌿𐍄𐌹𐍃𐌺𐍉𐍂𐌰𐌶𐌳𐌰) er et utdødd germansk språk som ble brukt av goterne. Det kjennes først og fremst gjennom en bibeloversettelse fra 300-tallet, og er det eneste østgermanske språket hvor vi kjenner til en anselig del av ordforrådet. Alle de andre (som burgundisk og vandalsk) kjennes bare fra egennavn som har overlevd gjennom historiske beretninger.

Som et germansk språk er gotisk en del av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er det tidligst dokumenterte germanske språket, men har ingen moderne etterfølgere. De eldste gotiske tekstene stammer fra 300-tallet, men språket var i tilbakegang alt ved midten av 500-tallet, dels på grunn av goternes militære nederlag mot frankerne, ødeleggelsen av goternes rike i Italia, goternes overgang til katolisismen, og den geografiske isolasjonen. Språket overlevde på Den iberiske halvøy til så sent som 700-tallet, og den frankiske forfatteren Walafrid Strabo skrev at det fortsatt ble brukt ved Donaus nedre løp og i isolerte fjellstrøk på Krim tidlig på 800-tallet (se krimgotisk). Ordene som ble innhentet fra Krim på 1500-tallet stammer muligens ikke fra det samme språket.

Siden språket er så gammelt, og har et så stort kjent ordforråd, er det av stor interesse i sammenlignende lingvistikk.

Språkets egentlige navn er ukjent, og rekonstruksjonen *gutiska razda er basert på Jordanes' Gothiskandza, lest som gutisk-andja («gotisk ende (eller grense)»). razda («tale») er belagt, for eksempel i Matt. 26.73.[2]

I denne artikkelen er gotiske ord skrevet med det latinske alfabetet, slik det er beskrevet i artikkelen om det gotiske alfabetet.

Tekster på gotisk[rediger | rediger kilde]

Side fra Codex argenteus

Det finnes bare noen få overlevende tekster på gotisk; ikke nok til å rekonstruere språket fullstendig.

Alfabet[rediger | rediger kilde]

Se Gotisk alfabet.

Ulfilas' gotisk ble skrevet med et alfabet som høyst sannsynlig ble oppfunnet av ham selv til oversettelsen. Noen forskere (for eksempel Braune) hevder at det ble utledet fra bare det greske alfabetet, mens andre fastholder at noen av de gotiske bokstavene stammer fra runene eller det latinske alfabetet.

Lydsystem og uttale[rediger | rediger kilde]

For leselighetens skyld setter denne artikkelen fonologisk transkripsjon mellom hakeparenteser, som vanligvis er reserverte for fonetisk transkripsjon. Makroner brukes for å betegne lange vokaler, i stedet for « ː ».

Det er mulig å bestemme mer eller mindre nøyaktig hvordan Ulfilas' gotisk ble uttalt; først og fremst gjennom sammenlignende fonetisk rekonstruksjon. Dessuten forsøkte Ulfilas å følge den opprinnelige greske teksten så nøyaktig som mulig i oversettelsen, så vi vet at han fulgte samme skriveregler som i samtidig gresk. Siden periodens greske språk er veldokumentert, er det mulig å rekonstuere mye av uttalen fra oversettelsen.

Vokaler[rediger | rediger kilde]

Vokaler
Diagram over vokalene 		Diftonger
Diagram over diftongene
  • [a], [i] og [u] kan være enten lange eller korte. Gotisk skrivemåte skiller mellom lange og korte vokaler bare for [i], ved at man skriver i for den korte formen og ei for den lange (en digraf eller falsk diftong), slik det ble gjort i gresk. Enkle vokaler er av og til lange der en historisk nasal konsonant har forsvunnet foran en [h]. Slik ble preteritum av verbet briggan [briŋɡan] (norsk: «å bringe») til brahta [brāxta] (norsk: «bragte»), fra urgermansk *braŋk-ta. [ū] finnes i andre sammenhenger: brūks («nyttig», sml. norsk bruk).
  • [ē] og [ō] er lange og lukkede. De skrives som e og o: neƕ [nēʍ] («nær», i slekt med tysk nach); fodjan [ɸōdjan] («å fø»).
  • [ɛ] og [ɔ] er korte og åpne. De uttrykkes med digrafene ai og au: taihun [tɛhun] («ti»), dauhtar [dɔxtar] (norsk: «datter», tysk: «Tochter»). Når man skriver gotisk med latinske bokstaver, setter man aksenter på digrafene for å indikere at de ikke er ekte diftonger: taíhun, daúhtar. [ɛ] og [ɔ] forekommer først og fremst foran [r], [h] og [ʍ].
  • [y] er en gresk lyd, som kun forekommer i lånord. Den skrives som [w] med latinske bokstaver i vokalisk stilling: azwmus [azymus] («usyret brød», fra gresk ἄζυμος). Den representerer en υ (ypsilon) eller diftongen οι (omikron + iota) på gresk; begge disse ble uttalt som [y] på gresk i denne perioden. Siden den greske lyden ikke fantes i gotisk, ble den sannsynligvis uttaly [i].
  • Bokstaven w synes å representere en [u] i de ordene som ikke er lånord fra gresk og som ikke følges av en vokal. Det er ikke klart hvorfor gotiske manuskripter har w som en vokal i stedet for u: saggws [saŋɡus] («sang»).
  • Av etymologiske grunner ville ikke denne listen være fullstendig uten fonemene [ɛ̄] og [ɔ̄], som kun finnes i noen få ord, og alltid foran en vokal. Med latinske bokstaver skrives de som ai og au, for ikke å forveksle dem med ái/aí og áu/aú: waian [wɛ̄an] («blåse»), bauan [bɔ̄an] («bygge», i slekt med tysk bauen).

Diftonger[rediger | rediger kilde]

  • [ai] og [au] skrives på samme måte som digrafene, men for å skille dem fra disse skriver man ái og áu: áins [ains] («én»), áugo [auɣō] («øye»).
  • [iu] uttales [iu] og ikke [iu]: diups [diups] («dyp»).
  • Greske diftonger: På Ulfilas' tid hadde alle diftongene i klassisk gresk blitt enkle vokaler (monoftonger), bortsett fra αυ (alfa + ypsilon) og ευ (epsilon + ypsilon), som trolig fortsatt ble uttalt som [aβ] og [eβ]. I lånord fra gresk skriver Ulfilas dem som henholdsvis [au, ɛu] eller [aw, ɛw]: Pawlos [paulus], fra gresk Παῦλος, aíwaggelista [ɛwaŋɡēlista] («evangelist»), fra gresk εὐαγγελιστής.
  • Enkle vokaler og diftonger (ekte og falske) kan følges av en [w], som ble uttalt som den andre delen av en diftong med lyden av [u]: alew [alēu] («olivenolje», fra latin oleum), snáiws [snaius] («snø»), lasiws [lasius] (eller muligens [lasijus], [lasjus] eller [lasiws]; «trett», i slekt med engelsk lazy).

Sonanter[rediger | rediger kilde]

Sonantene [l], [m], [n] og [r] kan tjene som kjerne for en stavelse i gotisk, slik som i proto-indoeuropeisk og (for [l] og [r]) i sanskrit. Når de stod etter en konsonant sist i et ord, eller mellom konsonanter, ble de uttalt som vokaler. Slik er det også i engelsk, hvor bottle uttales [bɒtl̩] i mange dialekter. Gotisk: tagl [ta.ɣl̩], máiþms [mai.θm̩s] («gave»), táikns [tai.kn̩s] («tegn») og tagr («tåre»).

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

  Labialer Dentaler Alveolarer Palataler Velarer Labiovelarer Laryngaler
Plosiver p /p/ b /b/   t /t/ d /d/   ?ddj /ɟː/ k /k/ g /g/ q /kʷ/ gw /gʷ/  
Frikativer f /ɸ, f/ b [β] þ /θ/ d [ð] s /s/ z /z/   g, h [x] g [ɣ] ƕ /ʍ/   h /h/
Approksimanter         j /j/     w /w/  
Nasaler   m /m/     n /n/     g, n /ŋ/    
Lateraler       l /l/        
Flikker       r /r/        

I alminnelighet uttales gotiske konsonanter ustemte i slutten av et ord. Gotisk har mange frikativer (skjønt mange av dem kan ha vært approksimanter) som oppstod slik det er beskrevet av Grimms lov og Verners lov. Dette er karakteristisk for germanske språk. Imidlertid er gotisk spesielt, siden fonemet [z] ikke har blitt til [r] ved rotasisme. Dessuten tyder dobbeltskrivningen av konsonanter mellom vokaler på at gotisk skilte mellom korte og lange konsonanter: atta [atːa]. («far», en diminutiv i slekt med gresk ἄττα og latin atta med samme betydning), kunnan [kunːan] («å kunne»).

Lukkelyder[rediger | rediger kilde]

  • [p], [t] og [k] skrives i alminnelighet henholdsvis p, t og k: paska [paska] («påske», fra gresk πάσχα), tuggo [tuŋɡō] («tunge»), kalbo [kalbō] («kalv»).
  • [kʷ] er en kompleks lukkelyd fulgt av en labiovelar approksimant. Den kan sammenlignes med latinsk qu, og translittereres som q: qiman [kʷiman] («komme»). Etymologisk stammer den fra den proto-indoeuropeiske konsonanten *gʷ.
  • [b], [d] og [ɡ]: Konsonantene som skrives b, d og g på gotisk er stemte lukkelyder, unntatt når de står mellom vokaler. Når de står ved siden av en ustemt konsonant, er de sannsynligvis ustemte: blinds [blind̥s] («blind»), dags [daɡ̊s] («dag»), gras («gress»). I slutten av et ord var [b] og [d] antagelig ustemte, skjønt det er mulig at de gikk over til henholdsvis [ɸ] og [θ]: lamb [lamp] («lam»), band [bant] («binder»).

Frikativer[rediger | rediger kilde]

  • [s] og [z] skrives vanligvis s og z, men [z] står aldri sist i et ord: saíhs [sɛxs] («seks»), aqizi [akʷizi] («øks»).
  • [ɸ] og [θ] skrives f og þ er henholdsvis ustemte bilabiale og ustemte dentale frikativer. Det er sannsynlig at den forholdsvis ustabile lyden [ɸ] ble til [f]. f og þ er også avledet av b og d i slutten av ord, ved at disse ble ustemte og forvandlet til approksimanter: gif [ɡiɸ] («gi!», imperativ av giban), miþ [miθ] («med»).
  • [x] (oftest skrevet χ i tysk filologi) skrives på flere forskjellige måter:
    • Som en approksimant-form av [k] translittereres den som h foran konsonanter og i slutten av et ord: nahts [naxts] («natt»), jah («og», i slekt med norsk ja, fra indoeuropeisk *yo-s).
    • Hvis den er avledet fra [ɡ] i slutten av et ord, translittereres den som g: dag [dax] («himmel» i akkusativ).
    • I noen greske lånord translittereres den som x og representerer den greske bokstaven χ (chi): Xristus [xristus] («Kristus», fra gresk Χριστός). Den kan også ha betegnet en [k].
  • [h] translittereres som h og forekommer bare først i et ord eller mellom vokaler. [h] er en allofon av [x]: haban («å ha»), ahtáutehund [axtautēhunt] («elleve»).
  • [β], [ð] og [ɣ] er stemte frikativer og forekommer kun mellom vokaler. De er allofoner av [b], [d] og [ɡ] og adskiller seg ikke fra disse i skrift. [β] kan ha blitt til [v], en mer stabil labiodental form. Når man behandler germanske språk, translittereres disse fonemene vanligvis som henholdsvis ƀ, đ og ǥ: haban [haβan] («ha»), þiuda [θiuða] («folk», i slekt med norrønt þióð), áugo [auɣō] («øye»).
  • [xʷ] er en labiovelar variant av [x], avledet fra proto-indoeuropeisk *kʷ. Den ble sannsynligvis uttalt som [ʍ] (en ustemt [w]). Den translittereres med ligaturen ƕ: ƕan [ʍan] («når»), ƕar [ʍar] («hvor»), ƕeits [ʍīts] («hvit»).

Nasaler[rediger | rediger kilde]

I gotisk, som i de fleste språk, uttales nasaler på samme artikulasjonssted som enten konsonanten som kommer før dem, eller den som kommer etter. (Dette kalles assimilasjon). Derfor er sammensetninger som [md] og [nb] umulige. Gotisk har tre nasale konsonanter; den ene er en allofon av de to andre, og finnes bare i komplementært med dem.

  • [n] og [m] er fritt fordelt – de kan stå hvor som helst i en stavelse og danner minimale par, bortsett fra i enkelte tilfeller, hvor de nøytraliseres: foran en bilabial konsonant blir [n] til [m], mens en [m] foran en dental lukkelyd blir til [n]. Foran en velar klusiv blir begge to til [ŋ]. [n] og [m] translittereres med n og m, og nøytralisering markeres: sniumundo [sniumundō] («raskt»).
  • [ŋ] er ikke et fonem; den er et resultat av nøytralisering av en nasal foran en velar lukkelyd, og står komplementært med [n] og [m]. Den translittereres som en g foran en velar konsonant, slik som i gresk: þagkjan [θaŋkjan] («å tenke»), sigqan [siŋkʷan] («å synke»). ggw betegner imidlertid en forlenget [ɡ] etterfulgt av [w]: triggws [triɡɡus] («sann», i slekt med norsk trygg). En n foran en velar konsonant må av og til tolkes som en [ŋ]: þankeiþ i stedet for þagkeiþ [θaŋkīθ].

Approksimanter og andre fonemer[rediger | rediger kilde]

  • [w] translittereres med w foran en vokal: weis [wīs] («vi»), twái [twai] («to»).
  • [j] skrives j: jer [jēr] («år»), sakjo [sakjō] («strid»).
  • [l] byr ikke på noen vanskeligheter: laggs [laŋɡ̊s] («lang»), mel [mēl] («time»), men den samme bokstaven kan betegne den stemte approksimanten [l̩].
  • [r] er en vibrant ([r]) eller en flikk [ɾ]: raíhts [rɛxts] («høyre»), afar [aɸar] («etter»). Den samme bokstaven kan også betegne den vokaliserte sonanten [r̩].

Aksent[rediger | rediger kilde]

Aksenten i gotisk kan rekonstrueres ved fonetisk sammenligning, Grimms lov og Verners lov. Gotisk hadde trykkaksent, og ikke tonelag, slik som proto-indoeuropeisk. Man finner trekk som er typiske for trykkaksent ved å se på spesielt opphavet til noen av de lange vokalene (som [ī], [ū] og [ē]), og fenomenet synkope.

Som i andre germanske språk ble den fritt bevegelige indoeuropeiske aksenten satt på den første stavelsen i enkle ord. Aksenten beveger seg ikke når ordene bøyes. I sammensatte ord er aksentens plassering avhengig av plasseringen i sammensetningens andre del.

  • I sammensetninger hvor den andre delen er et substantiv eller adjektiv, faller aksenten på sammensetningens første stavelse.
  • I sammensetninger hvor den andre delen er et verb, faller aksenten på verbaldelens første stavelse. Verbets prefiks er trykksvakt, bortsett fra ved tmesis, da prefikset er trykksterkt.

Eksempler:

  • Enkelt ord: marka ['marka] («grense»).
  • Sammensetning:
    • Med substantiv: guda-láus ['ɡuðalaus] («gudløs»).
    • Med verb: ga-láubjan [ɡa'laubjan] («tro», sml. tysk glauben).

Morfologi[rediger | rediger kilde]

Nominalsystem[rediger | rediger kilde]

Gotisk har beholdt mange arkaiske, indoeuropeiske trekk, som ikke alltid finnes i moderne germanske språk, og særlig de kompliserte bøyningssystemene. Språket har fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ; dessuten rester av vokativ, som av og til var identisk med nominativ, av og til med akkusativ. Det har alle de tre indoeuropeiske kjønnene og tre grammatiske tall: entall (singularis) og flertall (pluralis). Totall (dualis) finnes for pronomen og i verbbøying.

Ett av de mest karakteristiske trekkene ved germanske språk er skillet mellom svak og sterk bøyning av substantiver og adjektiver. Dette skillet er spesielt viktig i gotisk. Mens et substantiv bare kan tilhøre én av gruppene, kan et adjektiv ofte bøyes både sterkt og svakt, avhengig av betydningen. Adjektiv som står sammen med et deiktisk ord, slik som de demonstrative pronomenene sa, þata, eller so, har svak bøyning, mens adjektiver som står sammen med ubestemte artikler har sterk bøyning. Slik er det også i norsk:

  • Svak bøyning: den gode vinen;
  • Sterk bøyning: en god vin;

I gotisk bøyes beskrivende adjektiv, superlativer på -ist og -ost, samt preteritum partisipp i begge grupper. Noen pronomen tar bare svak bøyning; f. eks. sama («samme»), adjektiver som unƕeila («konstant»), adjektiver i komparativ, og presens partisipp. Andre, slik som áins («noen») tar bare sterk bøyning.

Tabellen under viser bøyningen av det gotiske adjektivet blinds («blind») med et svakt substantivet (guma – «mann») og et sterkt (dags – «dag»):

Kasus Svak bøyning Sterk bøyning
Entall Substantiv Adjektiv Substantiv Adjektiv
Rot M. N. F. Rot M. N. F.
Nom. guma blind- -a -o -o dags blind- -s - -a
Akk. guman -an -o -on dag -ana - -a
Gen. gumins -ins -ons dagis -is -áizos
Dat. gumin -in -on daga -amma ái
Flertall    
Nom. gumans blind- -ans -ona -ons dagos blind- -ái -a -os
Akk. gumans -ans -ona -ons dagans -ans -a -os
Gen. gumane -ane -ono dage -áize -áizo
Dat. gumam -am -om dagam -áim

Denne tabellen er naturligvis ikke fullstendig (Det finnes andre bøyningsskjemaer, spesielt for sterke nøytrer og uregelmessige substantiver). Under følger en tabell over bøyningsformene etter ordenes endelser).

  • Sterk bøyning: røtter på
    • -a, -ja, -wa (mask. og nøyt.)
    • -o, -jo og -wo (fem.)
    • -i (mask. og fem.)
    • -u (alle kjønn)
  • Svak bøyning: alle røtter på -n, nemlig på:
    • -an, -jan og -wan (mask.)
    • -on og -ein (fem.)
    • -n (nøyt.)
  • Mindre bøyningsmønstre: røtter på -r og -nd og enkelte på andre konsonanter.

Gotiske adjektiver følger samme bøyningsmønstre som substantivene.

Pronominalsystem[rediger | rediger kilde]

Gotisk arvet alle de indoeruopéiske pronomenene: personlige pronomen (inkludert refleksive pronomen for hver av de tre grammatiske personer), possessive pronomen (eiendomspronomen), både enkle og sammensatte demonstrative pronomen, relative pronomen, interrogative pronomen (spørrepronomen) og ubestemte pronomen. Hver av disse følger et spesielt bøyningsmønster (som til dels ligner substantivenes bøyning), slik som i andre indoeuropeiske språk. Et bemerkelsesverdig trekk ved gotisk er at dualis kun har holdt seg blant pronomenene, mens proto-indoeuropeisk hadde dualis i alle grammatiske kategorier.

Det enkle demonstrative pronomenet sa (nøyt. þata, fem. so) kan brukes som en artikkel, og tillater konstruksjoner av typen bestemt artikkel + svakt adjektiv + substantiv.

Spørrepronomenene er også bemerkelsesverdige ved at de alle begynner på ƕ-. Denne lyden stammer fra den proto-indoeuropeiske konsonanten *kʷ, som også fantes først i alle proto-indoeuropeiske spørrepronomen. Denne er i slekt med hv- i begynnelsen av mange norske spørreord.

Verbalsystem[rediger | rediger kilde]

De fleste gotiske verb følger den indoeuropeiske konjugasjonen som kalles «tematisk» fordi de setter inn en vokal mellom roten og bøyningssuffiksene. Dette mønsteret finnes også i gresk og latin:

  • Latin – leg-i-mus («vi leser»): rot leg- + tematisk vokal -i- + suffiks -mus.
  • Gresk – λυ-ό-μεν («vi løser»): rot λυ- + tematisk vokal -ο- + suffiks -μεν.
  • Gotisk – nim-a-m («vi tar»): rot nim- (tysk nehmen) + tematisk vokal -a- + suffiks -m.

Av den andre konjugasjonen, kalt «atematisk», hvor suffiksene settes rett til røttene, finnes bare i uproduktive restformer i gotisk, slik som i gresk og latin. Det viktigste tilfellet er verbet «å være», som er atematisk i gresk, latin, sanskrit og mange andre indoeuropeiske språk.

Gotiske verb deles i sterke og svake, slik som substantivene og adjektivene. Svake verb karakteriserer ved preteritumsformer med suffiks på -da eller -ta, og tilsvarende preteritum partisipp med -þ eller -t. Sterke verb danner preteritum ved å forandre vokalene i rotformene eller ved å doble (reduplisere) den første konsonanten i roten, men i begge tilfeller uten å legge til suffiks. Dette tilsvarer perfektumformene i gresk og sanskrit. Skillet mellom svake og sterke verb finnes fortsatt i moderne germanske språk.

  • Svake verb («å ha»):
    • Gotisk: haban, preteritum habáida, pret. part. habáiþs;
    • Norsk: ha, preteritum hadde, pret. part. hatt;
  • Sterke verb («å gi»):
    • Gotisk: infintiv giban, preteritum gaf;
    • Norsk: infinitiv gi, preteritum ga;

Den gotiske verbalbøyningen har to grammatiske genera: aktiv og medium; tre tall: entall, totall (dualis, bortsett fra i 3. person) og flertall; to tider: presens og preteritum (fra en tidligere perfektum); tre modi: indikativ, konjunktiv (fra en gammel optativ-form) og imperativ; dessuten tre nominalformer: en presens infinitiv, et presens aktiv partisipp og et preteritum passiv partisipp. Ikke alle tider og personer er representert i alle modi og genera; noen konjugasjoner bruker hjelpeverb.

I tysk og gammelengelsk har preteritum partisipp som regel prefiksen ge-, men preteritum partisipp i gotisk bruker ikke den tilsvarende prefiksen ga-. Sett heter gesehen på tysk og gesewen på gammelengelsk, men saihans på gotisk.[3]

Til slutt finnes det former kalt «preteritum-presens», gamle indoeuropeiske perfektum-former som senere ble brukt i presens. Det gotiske ordet wáit, fra indoeuropeisk *woid-h2e («å se» i preteritum), tilsvarer nøyaktig de beslektede ordene véda i sanskrit og Ϝοἶδα i gresk. Begge skulle etymologisk sett bety «jeg så», men betyr «jeg ser». Blant ordene som har preteritum-presens er bl. a. áihan «å eier» og kunnan «å kunne».

Gotisk i forhold til andre germanske språk[rediger | rediger kilde]

Gotisk og norrønt[rediger | rediger kilde]

Ifølge goternes egen tradisjon stammet de fra Skandinavia, og det er store likheter mellom gotisk og norrønt, spesielt med dialekten gammelgutnisk. Hovedpunktene for å gruppere nord- og østgermansk sammen er:

1) Utviklingen av proto-germansk *-jj- og *-gg- til gotisk ddj (fra en tidligere gotisk ggj?) og ggw og til norrønt ggj og ggv («Holtzmanns lov»). For eksempel: Gammelhøytysk genitiv av zwei er zweio, som er forskjellig fra gotisk twaddje og norrønt tveggja. Mens tysk har formen treu, har gotisk triggws og norsk trygg.

2) Det finnes flere inkoative verb på -na, slik som gotisk waknan og moderne norsk våkne (jfr. nynorsk og svensk vakna).

3) Gotisk er viktig for å forstå utviklingen av proto-germansk til norrønt gjennom urnordisk. For eksempel kan sluttbokstaven -n i nordgermanske språk (slik som i navn og namn) forklares ved å henvise til gotisk, hvor namo har genitiv flertall namne. Av og til forklarer gotisk ordformer som er funnet på de eldste runestenene, slik som det gotiske ordet gudja («gode», en prest). Dette ordet forklarer ordet gudija, som er funnet på en runesten på Nord-Huglo i Norge.

Det har også kommet teorier som grupperer vest- og østgermansk sammen. I dag behandler man de tre gruppene som om de oppstod fra proto-germansk hver for seg.

Andre spesielle trekk ved gotisk[rediger | rediger kilde]

Skjønt det er det eldste dokumenterte germanske språket, mangler gotisk en del trekk som finnes i alle andre kjente germanske språk. Det merkeligste er at gotisk ikke har morfologisk omlyd. Det gotisk ordet gudja kan sammenlignes med det norrøne gydja («prestinne»): Den norrøne formen inneholder den karakteristiske endringen /u/ > /y/, som indikerer påvirkning av i-omlyd i urnordisk, mens gotisk ikke viser noen slik endring.

Gotisk har bevart en passiv som det har arvet fra indoeuropeisk, men som mangler i alle andre germanske språk. Det har også mange verb som redupliseres (haitan «hete» > haihait) i preteritum; dette er også en arv fra indoeuropeisk, og har etterlatt kun få spor i gammelengelsk, norrønt og gammelhøytysk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser og litteratur[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ScriptSource - Ukraine». Besøkt 21. august 2023. 
  2. ^ Gothic Bible på www.wulfila.be
  3. ^ Y. Niwa (2008). «Why does ga- not appear in the Gothic past participle?» (PDF). Studia Anglica Posnaniensia. 44: 13–23. ISSN 2082-5102. 
  • F. Mossé, Manuel de la langue gotique, Aubier Éditions Montaigne, 1942.
  • W. Braune and E. Ebbinghaus, Gotische Grammatik, 17. utgave, 1966, Tübingen.
  • W. Streitberg, Die gotische Bibel , 4. utgave, 1965, Heidelberg.
  • J. Wright, Grammar of the Gothic language, 2. utgave, Clarendon Press, Oxford, 1966.
  • W. Krause, Handbuch des Gotischen, 3. utgave, 1968, München.
  • P. A. Munch, Det gotiske Sprogs Formlære, Christiania 1848.
  • Fausto Cercignani, The Development of the Gothic Short/Lax Subsystem, in "Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung", 93/2, 1979, pp. 272–278.
  • Fausto Cercignani, The Reduplicating Syllable and Internal Open Juncture in Gothic, in "Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung", 93/1, 1979, pp. 126–132.
  • Fausto Cercignani, Alleged Gothic Umlauts, Indogermanische Forschungen, 85, 1980, 207-213
  • Fausto Cercignani, The Enfants Terribles of Gothic "Breaking": hiri, aiþþau, etc., in "The Journal of Indo-European Studies", 12/3–4, 1984, pp. 315–344.
  • Fausto Cercignani, The Development of the Gothic Vocalic System, in Germanic Dialects: Linguistic and Philological Investigations, edited by Bela Brogyanyi and Thomas Krömmelbein, Amsterdam and Philadelphia, Benjamins, 1986, pp. 121–151.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gotisk_(språk)&oldid=24092181»