Infinitiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Infinitiv er en grammatisk utgangsform av verb. Infinitiv er en del av latinsk grammatik og betyr ubestemt (infinitus). På norsk er infinitiv markert med å, det såkalte infinitivsmerket. Videre legges i de fleste tilfeller -e til ordets stamme -- unntaket er enstavelsesord som slutter på en vokal. Man tar ofte utgangspunkt i infinitivet når man skal omtale et verb eller ramse opp de øvrige grammatiske former av verbet.

Eksempel:

  • å spise
  • å drikke

Se også Presens, Preteritum og Perfektum

Infinitivsfeil[rediger | rediger kilde]

Infinitivsfeil er også kjent som og/å-feil.

En ganske vanlig grammatisk feil i norsk er å bytte ut de identiske ordlydene «og» og «å». Dette fører til ukorrekte setninger som:

  • Jeg å Petter dro på fisketur.
  • Se til og dra hjem med deg!
  • Har du vært å sett på bilen til Trine?

De fleste infinitivsfeil hvor infinitivsmerket 'å' brukes ukorrekt i stedet for bindeordet 'og' kan oppdages ved at verbet som følger ikke er i infinitiv. Alle verb som ender på -e står i infinitiv, og skal ha 'å' foran seg. Det er imidlertid ikke alle verb som har infinitivsformer som ender på -e.

Det er heller ikke alltid slik at man må ha 'å' foran infinitiven, særlig ikke i utsagn med stå, , sitte eller ligge. Hvis man er i tvil, kan man ta hjelp av «fortidsprøven» for å velge det riktige alternativet.

  • Jeg skal gå og kjøpe klær. (Jeg gikk og kjøpte klær.)
  • De ble stående og snakke. (De sto og snakket.)
  • Faren kan sitte og lese i timevis. (Faren satt og leste.)
  • Hun skal ut og reise. (Hun var ute og reiste.)

En annen metode for å bestemme hvilke av de lydlike småordene en skal bruke, er å oversette setningene til engelsk der to og and er lettere å skille på grunn av ulik uttale.

Se også[rediger | rediger kilde]