Infinitiv
Infinitiv er en substantivisk verbform.[1] I norsk markeres infinitiver med infinitivsmerket å.[2] Infinitiver bøyes ikke i tall, tempus eller person, og er derfor en infinitt verbfrom.[1]
I norsk[rediger | rediger kilde]
I norsk markeres infinitiver med infinitivsmerket å, for eksempel å spise eller å løpe.[1] Infinitiver kan også forekomme uten infinitivsmerket hvis infinitiven styres av et hjelpeverb.[2]
Infinitivsfeil[rediger | rediger kilde]
Infinitivsfeil er også kjent som og/å-feil. På norsk uttales infinitivsmerket å og konjuksjonen og ofte likt, hvilket fører til forveksling mellom ordene, spesielt hvis et av ordene forekommer forran en infinitiv. I slike tilfeller skal og kun brukes ved sideordnede infinitiver, for eksempel dra ut og fiske, mens å brukes når infinitiven er underordnet hovedverbet, for eksempel prøve å slutte.[3] Forskjellen blir tydelig i oversettelse til engelsk, hvor infinitivsmerket å blir til engelsk to, mens konjuksjonen og blir til and.[2] På norsk kan man også legge merke til forskjellen ved at man kan si både og (både løpe og fiske), men ikke både å (ikke *både prøve å slutte).[3] Det tilsvarende er også vanlig på svensk, hvor att og och også kan uttales likt, og dansk, med at og og. Slik sammenblanding er kjent helt fra 1500-tallet.[4]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Theil, Rolf (22. januar 2023). «infinitiv – grammatikk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 20. februar 2023.
- ^ a b c TEN (8. juni 2019). «Verb + infinitiv». Språkskolen Topp Norsk. Besøkt 20. februar 2023.
- ^ a b «Å / og». Riksmålsforbundet. Besøkt 20. februar 2023.
- ^ Theil, Rolf (17. januar 2023). «infinitivsmerke – grammatikk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. februar 2023.