Infinitiv
 | Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Infinitiv er en grammatisk utgangsform av verb. Infinitiv er en del av latinsk grammatikk og betyr ubestemt (infinitus). På norsk er infinitiv markert med å, det såkalte infinitivsmerket. Videre legges i de fleste tilfeller -e til ordets stamme -- unntaket er enstavelsesord som slutter på en vokal. Man tar ofte utgangspunkt i infinitivet når man skal omtale et verb eller ramse opp de øvrige grammatiske former av verbet.
Eksempler på dette:
- å spise
- å drikke
Se også presens, preteritum og perfektum
Infinitivsfeil[rediger | rediger kilde]
Infinitivsfeil er også kjent som og/å-feil.
En ganske vanlig grammatisk feil i norsk er å bytte ut de identiske ordlydene «og» og «å». Dette fører til ukorrekte setninger som:
- Jeg å Petter dro på fisketur.
- Se til og dra hjem med deg!
- Har du vært å sett på bilen til Trine?
De fleste infinitivsfeil hvor infinitivsmerket 'å' brukes ukorrekt i stedet for bindeordet 'og' kan oppdages ved at verbet som følger ikke er i infinitiv. Alle verb som ender på -e står i infinitiv, og skal ha 'å' foran seg. Det er imidlertid ikke alle verb som har infinitivsformer som ender på -e.
Det er heller ikke alltid slik at man må ha 'å' foran infinitiven, særlig ikke i utsagn med stå, gå, sitte eller ligge. Hvis man er i tvil, kan man ta hjelp av «fortidsprøven» for å velge det riktige alternativet.
- Jeg skal gå og kjøpe klær. (Jeg gikk og kjøpte klær.)
- Faren kan sitte og lese i timevis. (Faren satt og leste.)
En annen metode for å finne ut hvilket av de lydlike småordene som er riktig å bruke, er å oversette setningen til et annet språk, for eksempel engelsk der to og and er lettere å skille.