William Joyce

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
William Joyce
Lord Haw-Haw
The Capture of William Joyce, Germany, 1945 BU6910.jpg
Joyce i en ambulanse etter arrestasjonen, 1945
Født 24. april 1906
Brooklyn i New York i USA
Død 3. januar 1946 (39 år)
Wandsworthfengselet i London i England
Dødsstraff ved hengning
Gravlagt Q25489
Utdannet ved King's College School, Birkbeck, University of London
Yrke Politiker, journalist, radiovert
Parti British Union of Fascists
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP)
Nasjonalitet Amerikansk
Britisk
Tysk

William Brooke Joyce (født 24. april 1906 i Brooklyn i USA, henrettet 3. januar 1946 i London), nedlatende omtalt som Lord Haw-Haw, var en amerikanskfødt irsk-britisk fascistisk politiker. Han gikk i tysk tjeneste som radiostemme for engelskspråklig radiopropaganda, Germany Calling, rettet mot Storbritannia under andre verdenskrig. Han ble dømt for høyforræderi i 1945. Han ble henrettet ved hengning i Wandsworthfengselet i London.

Barne- og ungdomsår[rediger | rediger kilde]

William Joyce ble født ved Herkimer Street i Brooklyn i New York, av en anglikansk mor og en irsk katolsk far, Michael, som hadde blitt amerikansk statsborger 25. oktober 1894. Noen få år etter fødselen flyttet familien tilbake til Galway i Irland.

Joyce gikk på den jesuittiske skolen St. Ignatius College i Galway (1915–21). I motsetning til de fleste irske katolikker var både Joyce og hans far tilhengere av unionistene. Joyce hevdet senere at han hadde hjulpet Black and Tans i den irske uavhengighetskrigen og hadde blitt et mål for Den irske republikanske armé, IRA.

Etter det han hevdet var et attentatforsøk i 1921 (som mislyktes fordi han tok en annen rute hjem fra skolen), reiste han til England der han gikk på King's College School i Wimbledon, som utvekslingsstudent. Hans familie flyttet etter ham til England to år senere. Joyce hadde slektninger i Birkenhead i Cheshire, som han besøkte ved noen anledninger. Han vervet seg i Worcestershire Regiment i 1921, men ble avskjediget da det ble oppdaget at han hadde løyet om sin alder. Han begynte da på Birkbeck i University of London der han studerte militær ledelse. Det var i denne perioden han fattet interesse for fascismen og kom i kontakt med Rotha Lintorn-Orman og British Fascisti.

22. oktober 1924 mens han deltok på et møte til støtte for Jack Lazarus (det konservative partiets kandidat for Lambeth North i parlamentsvalget), ble Joyce angrepet av kommunister og fikk et dypt barberbladkutt over høyre kinn. Det dannet et arr som gikk fra øreflippen til hjørnet av munnen. Han hevdet at angriperne var jøder.

British Union of Fascists[rediger | rediger kilde]

Joyce sluttet seg til British Union of Fascists (BUF) under Sir Oswald Mosley i 1932 og ble raskt en ledende taler, rost for sin kraftfulle taleevne. Journalisten og forfatteren Cecil Roberts beskrev en tale holdt av Joyce slik:

Sitat Thin, pale, intense, he had not been speaking many minutes before we were electrified by this man... so terrifying in its dynamic force, so vituperative, so vitriolic. Sitat

I 1934 ble Joyce forfremmet til BUFs propagandaleder, der han erstattet Wilfred Risdon og senere utnevnt til nestleder. I tillegg til å være en begavet taler fikk Joyce et rykte for å være en bråkmaker. Hans voldelige retorikk og vilje til å fysisk konfrontere de antifascistiske elementene spilte en stor rolle i marginaliseringen av BUF. Joyce sto i spissen for BUFs politiske skifte fra å kjempe for økonomisk gjenreisning gjennom korporatisme til et fokus på antisemittisme. Han var sentral i å endre navnet på BUF til British Union of Fascists and National Socialists i 1936 og var en av partiets kandidater i valget til London fylkesting i 1937. Joyce bodde et år i Whitstable der han eide en radio- og elektrisitetsforretning.

Fra april 1934 til han i 1937 ble sparket av Mosley, fungerte Joyce som administrativ leder for BUFs West Sussex avdeling. Joyce fikk her støtte av Norah Elam, Sussex Women's Organiser, og hennes samboer Dudley Elam som var leder for underavdelingen i Worthing. Under dette regimet ble West Sussex et knutepunkt for fascistisk aktivitet, verter for Blackshirt sommerleirer, organisere møter og folkemøter, lunsjer osv. Norah Elam delte mange synspunkter med Joyce og jobbet med propagandataler for ham.

Et område av særlig betydning som Joyce jobbet med var Government of India Act 1935, en britisk lov om den politiske organiseringen av India, vedtatt i august 1935. Loven ga større frihet og utvikling av begrenset selvstyre i Britisk India og innførte elleve selvstyrte provinser med valgte lovgivende forsamlinger. Joyce næret et ønske om å bli Visekonge av India (Generalguvernør) dersom Mosley skulle bli leder av en BUF regjering. Joyce beskrev de som støttet lovforslaget som «moralsk svake» og «en avskyelig, illeluktende, verkebyll av hykleri som gjemmer seg bak jødiske diktatorer».

Joyce ble sparket fra sin betalte stilling da Mosley drastisk reduserte staben i BUF kort tid etter valget i 1937, hvorpå Joyce raskt dannet en utbryterorganisasjon, National Socialist League. Etter Joyces avgang vendte BUF sitt fokus vekk fra antisemittisme og til aktivisme som motstandere av en krig med Nazi-Tyskland. Selv om Joyce hadde vært nestleder i partiet fra 1934 og en forkjemper og taler, avviste Mosley ham i sin selvbiografi og fordømte ham som en forræder på grunn av hans aktiviteter i krigen.

Lord Haw-Haw[rediger | rediger kilde]

Joyce og hans kone Margaret flyktet til Tyskland i slutten av august 1939. Joyce hadde fått nyss om at britiske myndigheter hadde til hensikt å internere ham i henhold til Defence Regulation 18B (internering av nazi-sympatisører). Joyce ble naturalisert tysk statsborger 26. september 1940.

Joyce fikk ikke jobb i Berlin inntil han møtte en annen nazi-sympatisør, Dorothy Eckersley, som fikk ordnet audition hos Rundfunkhaus, en radiostasjon knyttet til det tyske propagandaministerium, der han erstattet tyskeren Wolf Mittler.

Kallenavnet «Lord Haw-Haw av Zeesen» ble skapt i 1939 av en radiokritiker i Daily Express under pseudonymet Jonah Barrington (Cyril Carr Dalmaine), men navnet ble opprinnelig brukt om Wolf Mittler (eller muligens Norman Baillie-Stewart). Da Joyce ble den mest kjente propagandakringkasteren, ble kallenavnet overført til ham. Joyces radiosendinger kom i begynnelsen fra et studio i Berlin, men på grunn av alliert bombing ble det flyttet til Luxembourg og sist til Apen nær Hamburg. Radiosendingene ble videresendt via et nettverk av tyskkontrollerte radiostasjoner som inkluderte Hamburg, Bremen, Luxembourg, Hilversum, Calais, Oslo og Zeesen. I begynnelsen var Joyce anonym i sendingene som ble annonsert som Germany Calling men senere avslørte han navnet sitt til lytterne. Enkelte ganger ble han i sendingene introdusert som «William Joyce, otherwise known as Lord Haw-Haw».

Det var ikke forbudt å lytte til hans sendinger, men britiske myndigheter oppfordret til å ikke gjøre det. Til tross for myndighetenes oppfordring hadde Joyce i 1940 anslagsvis seks millioner faste og 18 millioner tilfeldige lyttere i Storbritannia.

Sendingene begynte alltid med annonsørens ord «Germany calling, Germany calling, Germany calling». Sendingene oppfordret det britiske folket til å overgi seg og ble kjent for sin spottende, sarkastiske og truende tone. Det var også et ønske fra sivile lyttere å høre hva den andre siden sa siden informasjonen i krigstid var strengt sensurert. I begynnelsen av krigen, på grunn av tyskernes suksess på slagmarken, var det mulig for tyske radiosendinger å være mer informativ enn BBC.

Joyce spilte inn sin siste sending 30. april 1945 mens slaget om Berlin pågikk. Usammenhengende og hørbart beruset skjelte han ut Storbritannia for å føre krig utover det å kun holde Tyskland i sjakk og advarte gjentatte ganger mot trusselen fra Sovjetunionen. Han avsluttet med et siste trassig «Heil Hitler og farvel». Det er motstridende opplysninger om hvorvidt dette siste programmet faktisk ble sendt til tross for at en innspilling ble funnet i studioet i Apen. Dagen derpå ble Radio Hamburg inntatt av britiske styrker og 4. mai brukte Wynford Vaughan-Thomas radiostasjonen til å lage en spottende «Germany Calling» der Joyce ble fordømt.

Foruten kringkasting skrev Joyce propaganda for distribusjon blant britiske krigsfanger, som han forsøkte å rekruttere til British Free Corps. Han skrev en bok, Twilight Over England, som ble utgitt av det tyske propagandaministeriet. Boken sammenlignet ondene som det angivelig jødisk-dominerte kapitalistiske Storbritannia med de påståtte underverkene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Adolf Hitler tildelte Joyce krigsfortjenestekorset (første og andre klasse) for sine sendinger, men de møttes aldri.

Tilfangetagelse og rettssak[rediger | rediger kilde]

Joyce ble tatt til fange 28. mai 1945 av britiske styrker ved Flensburg nær den tyske grensen til Danmark. Under en hvilepause mens de samlet ved oppdaget etterretningssoldater en pjuskete mann. Soldatene - inklusive en tysk jøde, Geoffrey Perry (født Horst Pinschewer), som hadde forlatt Tyskland før krigen - snakket med ham på fransk og engelsk. Etter at de spurte om han var Joyce, strakk han hånden mot lommen (faktisk etter et falskt pass). I den tro at han var bevæpnet, skjøt de ham i baken.

To etterretningsoffiserer kjørte ham til en grensestasjon og overlot ham til det britiske militærpolitiet. Joyce ble tatt med til London og tiltalt ved Old Bailey for tre tilfeller av høyforræderi:

  1. William Joyce, on the 18th of September, 1939, and on other days between that day and the 29th of May, 1945, being a person owing allegiance to our Lord the King, and while a war was being carried on by the German Realm against our King, did traitorously adhere to the King's enemies in Germany, by broadcasting propaganda.
  2. William Joyce, on the 26th of September, 1940, being a person who owed allegiance as in the other count, adhered to the King's enemies by purporting to become naturalized as a subject of Germany.
  3. William Joyce, on 18 September 1939, and on other days between that day and the 2 July 1940, being a person owing allegiance to our Lord the King, and while a war was being carried on by the German Realm against our King, did traitorously adhere to the King's enemies in Germany, by broadcasting propaganda.

Den eneste bevis som ble fremlagt som viste at han hadde begynt å kringkaste fra Tyskland mens hans britiske pass var gyldig, var vitnesbyrdet til en London politiinspektør som hadde avhørt ham før krigen da han var et aktivt medlem av British Union of Fascists og hevdet å ha kjent igjen stemmen hans i en propagandasending i de første ukene av krigen (Joyce var tidligere straffet for vold og opprørske forsamlingsmøter på 1930-tallet).

Under rettssaken kom Joyces amerikanske statsborgerskap for en dag og det virket som at han måtte frifinnes, basert på manglende jurisdiksjon; han kunne ikke bli dømt for å forråde et land som ikke var hans eget. Han ble frikjent på det første og andre punktet. Men, statsadvokaten, Sir Hartley Shawcross, hevdet at Joyces britiske pass, selv om han hadde løyet om sin nasjonalitet å få det, ga ham rett til britisk diplomatisk beskyttelse i Tyskland (før passet utløp) og at han derfor skyldte troskap til kongen på den tiden han startet å jobbe for tyskerne. Det var på denne bakgrunn at Joyce ble funnet skyldig på det tredje punktet og dømt til døden 19. september 1945.

Anke[rediger | rediger kilde]

Hans overbevisning ble stadfestet av appelldomstolen 1. november 1945 og etter De såkalte Law Lords Jowitt LC, Macmillan, Wright, Simonds og Porter fra House of Lords 13. desember 1945.[1][2]

I klagen hevdet Joyce at besittelse av et pass ikke gir rett til beskyttelse av kronen, og derfor trengte han ikke videreføre sin plikttroskap når han forlot landet, men huset avviste dette argumentet. Baron Porter Porters dissens var basert på hans tro på at om Joyce troskapsplikt var avsluttet eller ikke, var et spørsmål om faktum for juryen å avgjøre, heller enn et rent juridisk spørsmål for dommer.

Joyce også hevdet at jurisdiksjon hadde blitt feilaktig antatt av retten i forbindelse med anledning til å prøve en fremmed for lovbrudd begått i et fremmed land. Dette argumentet ble også avvist, på grunnlag av at en stat kan utøve slik jurisdiksjon av hensyn til sin egen sikkerhet.

Det er påstått av sympatisører av Joyce, at der var gjort en avtale med påtalemyndigheten om ikke å avsløre sine koblinger til MI5. Til gjengjeld ble hans kone Margaret, kjent for radiolyttere som «Lady Haw-Haw», spart tiltale for høyforræderi.[3][4] Av de 32 britiske overløpere og kringkastere fanget i Tyskland på slutten av krigen, ble bare Margaret Joyce, som døde i London i 1972, ikke belastet med forræderi.[3]

Joyce var født amerikansk statsborger, men hadde også britisk pass.

Joyce ble tatt til fange av britiske styrker i Flensburg. Der var han kommet ut av det hus han stille og rolig kunne ha oppholdt deg. Men han kom ut av døren og satte i gang en samlate med en engelsk okkupasjonssoldat som raskt gjenkjente hans karakterisiske radiostemme fra propagandasendingene. Han ble sendt til England og stilt for retten for høyforræderi. Anklagen omfattet tre punkter.

Han forrådte et land som ikke var hans eget, men ble dømt til døden ved engelsk rett, fordi han hadde engelsk pass i begynnelsen av forræderiperioden. Dødsdommen ble fullbyrdet ved hengning av bøddelen Albert Pierrepoint i Wandsworthfengselet den 3. januar 1946.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (1946) AC 347 (kjennelse)
  2. ^ [http: / /uniset.ca/other/cs3/joyce.html Joyce v. DPP] (avskrift av dommen)
  3. ^ a b kultur / bøker / 3641790 / Love-og-treachery.html Kjærlighet og svik, 9. mai 2005, The Telegraph
  4. ^ Farndale, Nigel (2005). Haw-Haw: The Tragedy of William og Margaret Joyce. Macmillan. ISBN 978-0333989920. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]