Det britiske frikorps
Det britiske frikorps, engelsk: British Free Corps (BFC), tysk: Britisches Freikorps var en enhet i Waffen-SS under andre verdenskrig. Enheten besto av krigsfanger fra Storbritannia og samveldet som ble rekruttert til krigsinnsats for Tyskland. Den britiske journalisten Adrian Weales forskning har identifisert 59 briter som deltok i denne enheten i større eller lengre tid, noen i bare noen få dager og enheten besto aldri av mer enn av 27 soldater. Antall mann var med andre ord mindre enn en ordinær tysk tropp, noe som gjorde at gruppen aldri ble utplassert som en ordinær militær enhet.
Oppstart[rediger | rediger kilde]
Enheten ble startet av briten John Amery, sønn av det konservative regjeringsmedlemmet Leo Amery. John Amery var en aktiv anti-kommunist før krigen, og hadde blant annet deltatt i den spanske borgerkrigen på Francos side. Han sluttet seg tidlig til den nazistiske ideologien. Han reiste etter oppholdet i Spania rundt i Europa, men ble sittende fast i Vichy-regimets del av Frankrike etter Frankrikes fall i juni 1940 fram til han ble hentet til Berlin i september 1942. Her ble enheten etablert som en «britisk anti-bolsjevikist» enhet.
Amery ga enheten navnet «Den britiske St. Georg-legionen» og skulle settes inn i kampene på østfronten, ut fra en forestilling om at Tyskland ikke skulle stå alene i kampen mot bolsjevikene. Han sto for en rekke rekrutteringsbesøk i krigsfangeleire, men til tross for at de første forsøkene var fiaskoer fortsatte han arbeidet og fikk endelig rekruttert de første fire rekruttene. Men en av dem var for gammel, den andre ble rekruttert som spion og sendt til England hvor han ble avslørt og hengt i mars 1944. Amery satt igjen med to, hvor kun den 17 år gamle Kenneth Berry senere ble en del av BFC. Etter disse magre resultatene, kuttet tyskerne ut Amery i oktober 1943.
Videre rekruttering[rediger | rediger kilde]
Tyskerne opprettet en spesialleir for krigsfanger som de ønsket å rekruttere, og som deres britiske talerør rekrutterte de artilleri sersjant John Brown. Brown hadde før krigen vært aktiv i den britiske fascistiske organisasjonen British Union of Fascists (BUF). Brown ble imidlertid nå mer styrt av sitt kristne ståsted og klarte å rapporterte til den britiske militære etterretningsorganisasjonen Secret Intelligence Service gjennom kodede brev. For sin innsats i dette arbeidet ble han tildelt Distinguished Conduct Medal etter krigen.
Det lyktes tyskerne å rekruttere en håndfull personer, som ofte hadde enten en tysk familiær bakgrunn eller en bakgrunn fra BUF. Motivasjonen skal ha vært sterkt varierende, fra de sterkt ideologisk baserte til utsiktene til et behagelig liv med tilgang til god mat, alkohol og kvinner. Den mest bemerkelsesverdige av de som ble rekruttert var Thomas Cooper, som hadde tysk mor og foretrakk å bruke den tyske versjonen av etternavnet Boettcher. Han hadde vært medlem av BUF og befant seg i Tyskland ved krigsutbruddet. Han sluttet seg da til Leibstandarte-SS Adolf Hitler og senere 3. SS-divisjon Totenkopf. Han ble såret ved Leningradfronten 13. februar 1943 og deretter dekorert med Såretmerket i sølv. Slik ble han den eneste britiske statsborgeren som fikk en tysk kampmedalje under andre verdenskrig. En annen, menig Thomas Freeman sluttet seg til gruppen, men sørget ifølge MI5 for å sabotere arbeidet slik at han ikke ble straffet etter krigen for sin deltakelse.
Roy Courlander deltok også i rekrutteringsarbeidet sammen med Cooper. Courlander var et tidligere medlem av British Union of Fascists og ble tatt til fange av tyske soldater i 1941 mens han tjenestegjorde i New Zealand 2. divisjon i Hellas. Han uttrykte sterke anti-sovjetiske holdninger og lot seg verve til BFC og arbeidet sammen med Cooper i å verve flere.
[rediger | rediger kilde]
Tyskerne likte ikke de religiøse referansene i Amerys navnevalg «Den britiske St. Georg-legionen», men kunne heller ikke endre det til Den britiske legion (som ville vært naturlig), «British Legion» var navnet på en britisk veterangruppe fra første verdenskrig. Etter modell av den danske Waffen SS avdelingen «Freikorps Danmark» ble navnet British Free Corps eller Britisches Freikorps, offisielt stiftet 1. januar 1944. Avdelingen etablerte seg i et tidligere kloster ved Hildesheim i Niedersachsen. Avdelingen fikk sine egne avdelingsmerker som blant annet inkluderte Union Jack og teksten «British Free Corps» i gotisk skrift.
Lav moral[rediger | rediger kilde]
De svært ulike oppfatningene og motivasjonene internt i gruppen gjorde samarbeidet vanskelig og moralen var lav. Det ble eksempelvis kranglet rundt det at Union Jack var plassert under den tyske ørn på uniformen.
Etter invasjonen i Normandie økte de interne problemene ytterligere, og mange av medlemmene så etter muligheter til å komme seg unna. Avdelingen ble flyttet til Dresden og satt til opplæring i å rydde hindringer, minefelt etc. De ble utstyrt med feltutstyr og våpen, samt gitt våpentrening. Det var stadige interne uroligheter og medlemmer ble fjernet fra gruppen og sendt tilbake til fangeleirer, slik lyktes det aldri å få tilstrekkelig stabilt medlemskap av 30 medlemmer som gjorde at avdelingen kunne bli overført til de regulære Waffen SS avdelingene. Blant annet Freeman sørget for å få med seg en del andre tilbake til fangeleirene da medlemstallet begynte å nærme seg faretruende nivået for utplassering.
I kamp[rediger | rediger kilde]
Men i mars 1945, i en periode hvor mannskapsmangelen var desperat for tyskerne, ble det besluttet å sette avdelingen ut i kamp. De ble overført til området rundt Stettin, hvor de var i rundt en måned. Gruppen ble satt til å rydde frontlinjene, tett opp til Den røde armé. Den tyske øverstkommanderende, Felix Steiner var imidlertid lite imponert over gruppen og så det betenkelige i å bruke krigsfanger i kampoperasjoner, slik at han til slutt trakk ut gruppen. 16. april 1945 ankom gruppen Templin og skulle tjenestegjøre i Steiners transportavdeling. Gruppen fulgte Steiners flukt mot vest og overga seg 2. mai 1945 til amerikanske styrker nær Schwerin.
Den britiske etterretningen hadde god oversikt over gruppen etter Browns rapporter, men det tok allikevel noen uker før alle deltakerne var funnet. En hadde returnert til England og startet opplæring som politi. Amery ble arrestert i Nord-Italia. En annen, Eric Pleasants gikk i dekning i Øst-Tyskland, men tatt i 1946 og satt syv år i sovjetisk fangeleir før han ble sendt tilbake til England, hvor han fram til sin død i 1997 skrøt av at han angivelig var regjerende Waffen SS mester i boksing i middelvektklassen.
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Amery, Cooper, Willian Joyce og Walter Purdy ble dømt til døden for høyforræderi, men Coopers og Purdys straffer ble omgjort til livsvarig fengsel. Cooper ble løslatt i 1953 og flyttet til Det fjerne østen en del år før han vendte tilbake til Storbritannia i 1970-årene hvor han døde i 1987. De øvrige ble stilt overfor militære domstoler og dømt til straffer varierende fra 15 til 10 års fengsel. Alle var løslatt etter syv år. Kenneth Berry, den første som ble rekruttert, sonet ni måneders fengsel. Courlander overga seg i Brussel i september 1944 da de britiske styrkene rykket inn i byen, og ble 3. oktober 1945 dømt til 15 års fengsel. Året etter ble han overført til New Zealand for soning, og løslatt i 1951. Han skal etter dette ha levd på ulike adresser i Australia fram til han døde i 1979 hvor han bodde i en kummerlig leilighet utenfor Sydney.
Kildemateriale[rediger | rediger kilde]
- Adrian Weale: Renegades: Hitler's Englishmen London: Weidenfeld & Nicolson, 1994. ISBN 0-7126-6764-4
- «The face of Hitler's British SS: Chilling pictures of the traitors who joined the Fuhrer's most evil unit – with av Union Flag on their sleeve» Daily Mail 22. mars 2010, besøkt 3. desember 2010