Theodosius den store
| Theodosius I den store Theodosivs I | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Theodosius 11. januar 347 Cauca i Hispania | ||
| Død | 17. januar 395 Milano Sykdom | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Aelia Flaccilla (–385) (avslutningsårsak: død) Galla (387–)[1][2] | ||
| Far | Flavius Theodosius[3] | ||
| Mor | Thermantia | ||
| Søsken | Honorius | ||
| Barn | Galla Placidia Honorius[4] Arcadius[5] Pulcheria Gratianus | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Gravlagt | Apostelkyrkja Konstantinopel | ||
| Navn før tiltredelse | Flavius Theodosius | ||
| Navn som keiser: | Imperator Caesar Flavius Theodosius Pius Felix Augustus | ||
| Regjerte | 379 - 17. januar 395 | ||
| Dynasti | Theodosiske | ||
| Forgjenger | Gratian Valentinian II | ||
| Etterfølger | Arcadius Honorius | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Theodosius I den store (født 11. januar 347 i Cauca i Hispania, død 17. januar 395 i Milano) var romersk keiser fra 379, først kun i øst, men etter Valentinian IIs død i 392 ble han enehersker over hele riket. Han var den siste keiseren som hersket over hele Romerriket.
Theodosius er kjent som den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Theodosius var av offisersfamilie fra Hispania. Hans far var feltherren Flavius Theodosius (Greve Theodosius), som under keiser Valentinianus kriget i Britannia og Afrika, men ble henrettet i 376; grunnen til dette er ikke helt klar.
Sønnen Theodosius deltok i felttog til Britannia og kjempet mot germanerne på Balkan da keiser Valens' nederlag og død mot goterne i 378 plutselig skapte krise.
Keiser
[rediger | rediger kilde]Senatet kalte Theodosius til hjelp, og han ble utnevnt i 379 til keiser sammen med de mindreårige Gratian og Valentinian II, hvis søster han giftet seg med. Reelt ble han overkeiser, men først få måneder før sin død oppnådde han det offisielle eneherredømme.
Hans regjering falt sammen med folkevandringenes første fase og ble preget av fornyelse innad og begynnende sammenbrudd utad. Ved tronbestigelsen ble han kristen, og som lovgiver bygde han opp den nye kristne romerske stat, mens han ustanselig måtte kjempe mot germanske innfall og andre som gjorde krav på tronen. På Balkan lyktes han med stort besvær å drive goterne tilbake til deres enemerker. Men han måtte flere ganger kjempe mot nye innfall, og ansatte i vidt omfang germanske generaler - viktigst var vandalen Stilicho - til å bekjempe deres stammefrender.
Efter medkeiseren Gratians død i 383 måtte Theodosius dele makten med tronkreveren Magnus Maximus, som han til slutt beseiret og lot halshugge i 388. I de siste år kjempet han mot motkeiser Eugenius, som var oppstilt av den germanske general Arbogast[6] efter Valentinians død; ham nedkæmpede han i 394, kort før sin død.
Theodosius er kjent som den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. I 380 ble søndagen obligatorisk helligdag, og i 392 ble den kristne lære stats- og enereligion. Samtidig innførte Theodosius dødsstraff for all hedensk religionsutøvelse.[7]
I 394 ble de olympiske leker forbudt som hedenske fester. Han var flere ganger i strid med sine medregenter av religiøse årsaker og måtte ved en leilighet ydmyke seg overfor kirkefaderen Ambrosius, som fikk ham til å gjøre bot etter en massakre – et tidlig eksempel på geistlighetens autoritet i forbindelse med en keiser.
Med sin annen kone Galla, datter av Valentinian I og Justina, fikk Theodosius datteren Aelia Galla Placidia. Hun var det eneste av hans barn som levde opp til voksen alder.
Ved hans død ble riket delt mellom hans to mindreårige sønner, Arcadius og Honorius, som han hadde fått med sin første kone, Aelia Flavia Flaccilla. Sønnene fikk henholdsvis øst- og vestdelen – begynnelsen til det bysantinske og det vestromerske rike. Hans slekt kom til å ha makten i de to romerske rikene i omkring femti år, til henholdsvis år 450 og 455.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thomas S. Burns: Barbarians within the Gates of Rome. A Study of Roman Military Policy and the Barbarians (ca. 375–425). Indiana University Press, Bloomington 1994, ISBN 0-253-31288-4. (Detailjert militærhistorisk studie, med behandling av den romerske goterpolitikk.)
- Alan Cameron: The Last Pagans of Rome. Oxford University Press, Oxford-New York 2011 (aktuell og omfattende studie om endringene i det hedenske miljø).
- John Curran: From Jovian to Theodosius. In: Averil Cameron, Peter Garnsey (utg.): The Cambridge Ancient History. Bd. 13: The Late Empire, A.D. 337-425. Cambridge University Press, Cambridge 1998, ISBN 0-521-30200-5, spesielt s. 101 ff.
- Jörg Ernesti: Princeps christianus und Kaiser aller Römer. Theodosius der Große im Lichte zeitgenössischer Quellen. Schöningh, Paderborn/München/Wien 1998, ISBN 3-506-76275-3.
- Robert Malcolm Errington: Roman Imperial Policy from Julian to Theodosius. University of North Carolina Press, Chapel Hill 2006, ISBN 0-8078-3038-0.
- Robert Malcolm Errington: Theodosius and the Goths. I: Chiron. Band 26, 1996, ISSN 0069-3715, s. 1–27. (Belyser Theodosius’ goterpolitikk.)
- Robert Malcolm Errington: Christian Accounts of the Religious Legislation of Theodosius I. I: Klio. Bind 79, 1997, ISSN 0075-6334, s 398–443.
(Om den keiserlige religionspolitikk. Errington viser plausibelt at keiserens antihedenske lover i praksis var for det meste virkningsløse.) - Charles Freeman: AD 381. Heretics, Pagans and the Christian State. Random House, London 2009. (Freeman betrakter Theodosius sterkere enn annen forskning hva gjelder styring av kirken.)
- Geoffrey B. Greatrex: The Background and Aftermath of the Partition of Armenia in A.D. 387. I: The Ancient History Bulletin. Bind 14, 2000, ISSN 0835-3638, s. 35–48.
- Mark Hebblewhite: Theodosius I and the Limits of Empire. Routledge, New York 2020.
- Richard Klein: Theodosius der Große und die christliche Kirche. I: Eos. Band 82, 1994, ISSN 0012-7825, S. 85–121.
- Hartmut Leppin: Theodosius der Große. Auf dem Weg zum christlichen Imperium. Primus, Darmstadt 2003, ISBN 3-89678-471-4 (Gestalten der Antike).
Hartmut Leppin: Theodosius der Große und das christliche Kaisertum. Die Teilungen des Römischen Reiches. I: Mischa Meier (utg.): Sie schufen Europa. C. H. Beck, München 2007, ISBN 978-3-406-55500-8, s. 27–44. - Adolf Lippold: Theodosius der Große und seine Zeit. 2. utg. C. H. Beck, München 1980, ISBN 3-406-06009-9.
André Piganiol: L’Empire chrétien (325–395). 2. utg. Presses Universitaires de France, Paris 1947. utgave bearbeidet av André Chastagnol, Paris 1972. - Otto Seeck: Geschichte des Untergangs der antiken Welt. 2.utgge. Band 5, Stuttgart 1920; Nachdruck Primus, Darmstadt 2000, ISBN 3-89678-161-8.
(Kenntnisreiche, aber teilweise veraltete und aufgrund der Anlehnung an den wSozialdarwinismus nicht unumstrittene Darstellung.) - Stephen Williams, Gerard Friell: Theodosius. The Empire at Bay. London 1994, ISBN 0-300-07447-6. (Solid fremstilling av Theodosius' regjeringstid.)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Historia Nova[Hentet fra Wikidata]
- ^ The History of the Decline and Fall of the Roman Empire[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q45272712[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500271154, utgitt 30. november 2014, besøkt 22. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ RSKD / Arcadius[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://www.britannica.com/biography/Arbogast
- ^ Edward Gibbon: The Decline and Fall of the Roman Empire (1776–1788).
 Romersk keiser
| ||
| Theodosiske dynasti | ||
| Forgjenger: Gratian Valentinian II |
379–395 Medkeiser(e): Gratian (379-383) Valentinian II (379-392) Arcadius (383-395) Honorius (393-395) |
Etterfølger: Arcadius Honorius |
| Romerriket | ||