Anthonis van Dyck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Anthonis van Dyck: (1599–1641): «Selvportrett med solsikke»
«Jomfruen og barnet», malt omkring 1630–1632

Anthonis van Dyck eller (i England) Anthony van Dyck (også Antoon van Dyck eller Dijck), født 22. mars 1599 i Antwerpen, død 9. desember 1641 i London, var en flamsk maler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anthonis van Dyck var syvende barn av en velstående tekstilhandler. Han viste seg raskt å være en begavet tegner. Allerede i en alder av ti år fikk han undervisning av maleren Hendrick van Balen (1575–1632) Van Balen arbeidet som skaper av elegante småformats mytologiske scener for samlere i Antwerpens middelklasse. De verker som er kjent fra van Dycks tidligste virke oppviser i små detaljer en tydelig innflytelse fra læremesteren.

Maler[rediger | rediger kilde]

Allerede som 19-åring arbeidet van Dyck som uavhengig og anerkjent mester. Snart kom han i berøring med kretsen rundt Rubens. Anthonis van Dyck ble snart Peter Paul Rubens' fremste elev. I 1615 begynte van Dyck å arbeide selvstendig, og han utførte blant annet et antall malerier med motiver fra bibelen. Fra denne tiden kommer Susanna og gubbene og Den hellige Hieronymus (det sistnevnte bildet henger på Nasjonalmuséet i Stockholm).

I 1620 reiste han til London med forhåpningen å få kontrakt med kong Jakob I, hvilket mislyktes. Etter fire måneder vendte han tilbake til Flandern. Han reiste også til Italia, der han var i 6 år for å studere de store italienske mesterne. Hans erfaringer der kom til å bli grunnleggende for hans framgang som portrettmaler. I 1627 var han tilbake i Antwerpen, og i de følgende årene fullførte han en lang rekke mesterverker.

Ryktet om hans kvaliteter nådde den engelske monarken Karl I, som kalte van Dyck til London. Hans fremgang i England gikk i rekordfart, og allerede etter kort tid var han berømt. Han malte portretter av kongen, dronningen, kongebarna og en lang rekke hoff-funksjonærer, så som dvergen og gjøgleren Jeffrey Hudson, og til og med kongens elskerinne Margaret Lemon.

I juli 1632 ble van Dyck adlet, og året derpå ble han utnevnt til kongelig hoffmaler, og han ble tildelt en betydelig pensjon og giftet seg med datteren til Lord Ruthven. Under den senere delen av sitt liv gjorde han hovedsakelig sluttjusteringer av portretter, som ble malt av hans elever etter hans direktiv. En av hans elever var William Dobson.

Van Dyck fikk stor innflytelse på engelsk portrettmaleri og visse kunsthistorikere anser ham for å være skaperen av den engelske malerskolen. Han var kjent for å male personer med et kort, spisst skjegg, som etter ham har blitt kalt van dyke.

Anthony van Dyck er begravet i St Paul's Cathedral i London.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Susan J. Barnes o. a. (utg.): Van Dyck. A complete Catalogue of the Paintings. Yale University Press, New Haven 2003, ISBN 0-300-09928-2
  • Christopher Brown, Till Borchert (utg.): Van Dyck. 1599-1641. Buch zur Ausstellung in Antwerpen und London 1999. Hirmer, München 1999, ISBN 3-7774-8080-0
  • Gustav Glück: Van Dyck, des Meisters Gemälde in 581 Abbildungen. (= Klassiker der Kunst; Band 13). 2. Auflage. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart und Berlin 1931
  • Michael Jaffe (utg.): Van Dyck’s Antwerp Sketchbook. 2 Bände. Macdonald, London 1966
  • Eric Larsen: L´opera completa di Van Dyck. 1613–1626. (= Classici dell'arte; Bd. 102). Rizzoli, Milano 1980, ISBN
  • Eric Larsen: The paintings of Anthony van Dyck. Luca, Freren 1988, ISBN 3-923641-12-5
  • Wolfgang Maier-Preusker: Anthonis van Dyck, 1599 - 1641. Zeittafel und Dokumentation zu dem Brustbild „Knabe mit gelocktem Haar“. Selbstverlag, Wien 2003
  • Gudrun Raatschen: Anton Van Dycks Porträts König Karls I. von England und Königin Henrietta Marias. Form, Inhalt und Funktion. Dissertation, Universität Bonn 1997 (Volltext)
  • Adolphe Siret: «Dyck, Anton van». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 5, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 504–508.
  • Friedrich Wilhelm Bautz: «DYCK, Anthonis van» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1435–1436.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]