Galla Placidia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Galla Placidia
GallaPlacidia.JPG
Født388 (juliansk)
Thessaloniki
Død27. november 450
Roma
Gravlagt Mausoleum of Galla Placidia
Ektefelle Ataulf
Far Theodosius den store
Mor Galla
Søsken Arcadius, Honorius
Barn Valentinian III
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Romerriket

Aelia Galla Placidia (38827. november 450), datter av den romerske keiser Theodosius den store, var regent for Valentinian III fra 423 og til han ble myndig i 437, og var en betydelig kraft i romersk politikk det meste av livet. Hun var dronning av barbaren Ataulf, konge av vestgoterne fra 414 og til hans død i 415, og kortvarig keiserinne til Konstantius III.

Hennes mausoleum ligger Ravenna og ble i 1996 listet som en del av verdens kulturarv sammen med sju andre strukturer i byen.[1] UNESCO har beskrevet det som det tidligste og beste bevarte av alle mosaikkmonumenter, og på samme tid en av de mest kunstnerisk perfekte. Imidlertid ble mausoleet aldri benyttet i sin opprinnelig hensikt da hun døde i Roma og ble gravlagt der.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Placidia var datter av Theodosius og hans andre hustru Galla,[3] som selv var datter av Valentinian I og hans andre hustru Justina.[4] Hennes eldre bror Gratian døde som barn. Hennes mor døde i barsel i 394 da hun fødte Johannes og som døde med moren.[5] Placidia var en yngre halvsøster på farssiden av keiserne Arcadius og Honorius. Hennes eldre halvsøster Pulcheria døde før sine foreldre, i henhold til Gregor av Nyssa, noe som plasserer tidspunktet for Pulcherias død før Aelia Flaccillas død i 385, den første hustruen til Theodosius.[5]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Delingen av Romerriket ved Theodosius' død. Vestromerriket i rødt.

Placidia ble gitt hennes egen husholdning av sin far tidlig på 390-tallet og var således finansielt uavhengig selv om hun ikke var myndig. Hun ble tilkalt til hoffet av sin far Mediolanum (dagens Milano) i 394. Hun var til stede var Theodosius’ død den 17. januar 395. Hun gitt tittelen Nobilissima Puella, «den mest edle pike», mens hun var barn.[6]

Placidia tilbrakte det meste av sine første år i husholdningen til den romerske hærføreren Stilicho og hans hustru Serena. Antagelig lærte hun kvinnesysler som veving og brodering. Hun kan også ha fått en klassisk utdannelse, men ingen detaljer er kjent.[6] Serena var kusine av Arcadius, Honorius og Placidia. Diktet «Til Serenas pris» av Claudius Claudianus og historieverket Historia Nova av Zosimus har klargjort at Serenas far var den eldre Honorius, en bror av keiser Theodosius.[7][8] I henhold til «De Consulatu Stilichonis» av Claudianus, ble Placidia trolovet til Eucherius, den eneste kjente sønnen til Stilicho og Serena. Hennes planlagte brylupp er nevnt i teksten som den trede forening mellom Stilichos familie og Theodosius’ slekt. De to andre var Stilicho til Serena, og Maria, deres datter, til Honorius.[9]

Stilicho var magister militum (øverste militære grad) av Vestromerriket. Han er den eneste kjente person som holdt rangen magister militum in praesenti fra 394 til 408 i både Vest- og Østromerriket. Han holdt også tittelen magister equitum et peditum («Herre av hest og fot»), det vil si hærfører av både kavaleriet og infanteriet, i Vestromerriket.[10] I 408 døde Arcadius og ble etterfulgt av sin sønn Theodosius II, da kun sju år gammel. Stilicho å fortsette til Konstantinopel og «overta håndteringen av affærene til Theodosius», og overtalte Honorius om ikke selv å reise østover. Kort tid etter forsøkte Olympius, «en offiser av høy rang hos hoffvaktene», å overbevise Honorius om at Stilicho i virkeligheten sammensverget på å avsette Theodosius II, og isteden innsette seg selv med Eucherius. Olympius fortsatte videre med å lede et militært statskupp som plasserte seg selv i kontroll av Honorius og hans hoff. Stilicho ble arrestert og henrettet den 22. august 408. Eucherius forsøkte å skjule seg i Roma, men ble funnet og arrestert av Arsacius og Tarentius, to evnukker som fulgte keiserlig ordre. De henrettet ham ikke lenge etter. Honorius utnevnte Tarentius som keiserlig marskalk og ga posisjonen som den neste posisjonen under ham til Arsacius.[8] Stilichos død etterlot Placidia ubeskyttet og uten tilknytning.

Første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Galla Placidia til høyre, med sine to barn. Miniatyrmaleri på 6 cm i diameter på forgylt glass.[11]

I uroen som fulgte henrettelsen av Stilicho ble koner og barn av foederati myrdet over hele den italienske halvøy.[12] Foederati ble betraktet som tilhengere av Stilicho og behandlet deretter. Den naturlige konsekvens av dette var de soldater i foederati gikk over til leiren til Alarik I, konge av vestgoterne.[12] Alarik ledet dem deretter over de juliske Alper og i september sto foran den aurelianske mur, Romas bymur, og begynte å blokkere byen.[12] Roma var beleiret, med mindre avbrudd, fra 408 og fram til 24. august 410. Zosimus har nedtegnet at Placidia var innenfor byen under beleiringen. Da Serena ble anklaget for å ha konspirert med Alarik, «hele senatet med Placidia, søster av samme livmor med keiseren, mente derfor det var passende at hun skulle straffes med døden.»[8] Hvilke grunner Placidia hadde for å være enig med henrettelsen av hennes kusine er ikke nevnt i redegjørelsen.[6]

Før Romas fall da Alarik inntok byen, ble Placidia tatt til fange av den vestgotiske kongen. Hennes fangenskap er nedtegnet av både Jordanes og Marcellinus Comes, men de nøyaktige omstendigheter er ikke omtalt.[3] Hun fulgte med da vestgoterne forflyttet seg fra den italienske halvøya og til Gallia i 412. Deres hersker Ataulf hadde etterfulgt Alarik, og gikk inn i en allianse med Honorius mot brødrene Jovinus og Sebastianus som var rivaliserende keisere til Vestromerriket lokalisert i Gallia. Han beseiret og henrettet begge brødrene i 413.[13]

Etter at hodene til de to brødrene ble sendt og ankom hoffet til Honorius i Ravenna i slutten av august, og deretter sendt videre for å bli vist fram blant andre tronranere på murene av Kartago, forbedret forholdene mellom Ataulf og Honorius ved at Ataulf giftet seg med Galla Placidia i Narbonne i Gallia den 1. januar 414. Bryllupet ble feiret med romerske festivaler og kostbare gaver fra vestgotiske plyndringer. Priscus Attalus holdt bryllupstalen i form av en klassisk epitalamium. Bryllupet ble nedtegnet av Hydatius.[3] Historikeren Jordanes hevder at de ble gift tidligere, i 411 ved Forum Livii (Forlì). Jordanes’ dato kan eventuelt henvise til da hun og den gotiske kongen ble mer enn bare fange og fangevokter.

Placidia og Ataulf fikk en kjent sønn, Theodosius. Han ble født i Barcelona ved slutten av 414. Theodosius døde tidlig i året etter, således fjernet muligheten for en romersk-vestgotisk kongeslekt.[6][14] Flere år senere ble liket gravd opp igjen og gravlagt på nytt i det keiserlige mausoleum i den gamle Peterskirken i Roma. I Hispania tok Ataulf i tjeneste en mann identifisert som Dubius eller Eberwolf, en tidligere tilhenger av Sarus, en germansk høvding som ble drept mens han kjempet mot Jovinus og Sebastianus. Han tilhengere aktet å hevne ham og i palasset i Barcelona ble Ataulf drept i august eller september 415 mens han satt i badet.[14]

Amaliene, en fraksjon innen vestgoterne, fremmet Sigerik, en bror av Sarus, som den neste konge av vestgoterne. I henhold til Edward Gibbon var den første handlingen til Sigerik «var de umenneskelige mordene» på Ataulfs seks barn fra et tidligere ekteskap «som han uten nåde rev fra de hjelpeløse armene til en ærverdig biskop», det vil si Sigesar.[14] Ataulfs enke, Galla Placidia, ble «behandlet med grusomhet og hensynsløs hån» ved å bli tvunget til gå mer enn tjue km til fots blant fangene, drevet fram av Sigerik til hest. Ved å se Ataulfs enke bli behandlet på denne måten var en av faktorene som førte til et opprør som fikk Sigerik drept og erstattet ham med Wallia, en slektning av Ataulf.[15]

Andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Det indre av Galla Placidias mausoleum i Ravenna.

I henhold til Chronicon Albeldense, inkludert i manuskriptet Roda Codex, var Wallia i desperat mangle på mat og forsyninger. Han overga seg til Konstantius III, på den tiden magister militum for Honorius, og forhandlet betingelser som ga vestgoterne status som foederati. Placidia ble sendt tilbake til Honorius som en del av fredsavtalen.[16] Hennes bror Honorius tvang henne til å gifte seg med Konstantius III den 1. januar 417.[6] Deres datter Justa Grata Honoria ble antagelig født i 417 eller 418. Historieverket til Paulus Diaconus nevner henne først ble barna fra dette ekteskapet, noe som antyder at hun var den eldste. Deres sønn Valentinian III ble født den 2. juli 419.[17]

Placidia blandet seg inn i etterfølgerkrisen som fulgte da pave Zosimus døde den 26. desember 418. To fraksjoner av presteskapet hadde valgt hver sine paver, den første gruppen valgte Eulalius den 27. desember mens den andre fraksjonen valgte Bonifatius I dagen etter. De fungerte som rivaliserende paver, begge i Roma, og de to prestefraksjonene sendte byen ut i tumulter og opptøyer. Symmachus, prefekt i Roma, sendte sin rapport til keiserhoffet i Ravenna, og anmodet om keiserens beslutning i saken.[18] Placidia og antagelig også Konstantius ga sine anbefalinger til keiseren for Eulalius.[6] Dette ble første gang en keiser blandet seg inn i valget av en pave.

Honorius bekreftet i begynnelsen Eulalius som den lovlige paven. Da hans beslutningen ikke fikk en slutt på striden, innkalte Honorius til et kirkemøte med biskopene i Italia ved Ravenna for å få en avgjørelse. Synoden møttes fra februar til mars 419, men greide ikke å komme til en beslutning. I mellomtiden var de to rivaliserende pavene beordret til å forlate Roma. Da påsken kom vendte imidlertid Eulalius tilbake til byen og forsøkte å innta Laterankirken, bispedømmet Romas katedral, og dermed pavens sete og Den katolske kirkes fremste katedral, for å kunne lede de kirkelige påskeseremoniene. Keiserens soldater greide å kaste ham ut og ved påsken den 30. mars 419 ble seremoniene ledet av Achilleus, biskopen av Spoleto. Denne konflikten førte til at Eulalius mistet keiserens velvilje, og Bonifatius ble utropt som den lovlige paven den 3. april 419. Han reiste til Roma en uke senere.[18] Placidia hadde personlig skrevet til de afrikanske biskopene og innkalt dem til den andre synoden. Tre av hennes brev er bevart.[6]

Den 8. februar 421 ble Konstantius proklamert som augustus og ble medkeiser av den barnløse Honorius. Placidia ble samtidig utropt som augusta. Hun var da den eneste keiserinnen i Vestromerriket ettersom Honorius hadde skilt seg fra sin andre hustru Thermantia i 408 og giftet seg aldri på nytt. Ingen av disse titlene ble anerkjent av den østromerske keiser Theodosius II. Etter sigende skal Konstantius ha klagd over mangelen på personlig frihet og privatliv som fulgte det keiserlige posisjon. Han døde av en sykdom en 2. september 421.[13]

Enke[rediger | rediger kilde]

Medaljonger av Honorius og Galla Placidia, Ravenna, 425

Galla Placidia ble selv tvunget til å forlate Vestromerriket. Selv om motivasjonen for dette er uklart, var den offentlige saken den økende skandaløse offentlige ømheten som fikk fra sin bror Honorius — i det minste var dette tolkningen til Olympiodoros av Theben, en historiker som ble benyttet som en kilde av Zosimus, Sozomenos og antagelig også Philostorgios, slik den moderne historikeren J.F. Matthews har postulert.[19] Gibbon har en annen oppfatning: «Makten til Placidia; og den usømmelige fortroligheten til hennes bror, som kan ha vært intet annet enn symptomene på en barnslig ømhet, ble genrelt tilskrevet en incestuøs kjærlighet.»[20]

I henhold til Gibbon ble denne overdrevne ømheten omdannet til en uforsonlig krangel hvor debatten om keiseren og hans søster ble ikke lenge holdt innenfor palassets vegger, og da vestgotiske soldater var knyttet til sin dronning, havnet byen Ravenna blodige og farlige tumulter som kunne bare bli roet ned av at Placidia og hennes barn frivillig reiste ut av byen. Hun reiste til Konstantinopel kort tid etter at Theodosius hadde giftet seg hvor de ble behandlet med vennlighet.[21]

Den 15. august 423 døde Honorius av ødem]] (væskeansamling), kanskje lungeødem.[22] Da intet medlem av det theodosiske dynasti var tilstede ved Ravenna for å gjøre krav på tronen var det forventet at Theodosius II ville utnevne en vestromersk keiser. Imidlertid nølte Theodosius og beslutningen ble forsinket. Ved å dra fordel av maktvakuumet grep patrisieren Castinus muligheten til å bli en kongemaker. Han erklærte Joannes, primicerius notariorum, overhode av statsforvaltningen, til å bli den nye keiser i Vestromerriket. Blant hans tilhengere var Flavius Aëtius. Han var en sønn av Flavius Gaudentius, magister militum, og Aurelia. Joannes’ styre ble akseptert i Italias provinser, i Gallia og i Hispania, men ikke i provinsen Africa.[13]

Theodosius II reagerte ved å forberede Valentinian III for en eventuell utnevnelse til keiser. I 423/424 ble Valentinian navngitt som nobilissimus, «mest edel», og i 424 ble han forlovet til Licinia Eudoxia, datter av Theodosius II og Aelia Eudocia. Året for deres forlovelse ble nedtegnet av Marcellinus Comes, og da var han omtrent fire år gammel, og Licinia kun to år.[23][24] Gibbon tilskriver forlovelsen til en «enighet mellom tre kvinner som styrte den romerske verden», det vil si Placidia og hennes nieser Eudocia og Pulcheria.[21] I det samme året ble Valentinian utropt som bysantinsk cæsar (gresk: καῖσαρ).[23]

Kampanjen mot Joannes begynte også det samme året. Styrker fra den østromerske hæren samlet seg ved Thessaloniki, og ble satt under kommando av Ardaburius, den seirende generalen fra de romersk-persiske kriger. Invasjonsstyrken ble ført over Adriaterhavet i to ruter. Aspar, sønn av Ardaburius, ledet kavaleriet på land, fulgte kysten av Adriaterhavet fra vestlige Balkan og til nordlige Italia. Placidia og Valentinian deltok i denne styrken. Ardaburius og infanteriet ble fraktet av den østromerske marinen i håp om nå Ravenna sjøveien. Aspar marsjerte sine styrker til Aquileia ved et overraskelsesangrep og nesten uten motstand. Flåten ble derimot spredt av en storm og Ardaburius og to av hans galeier ble erobret av styrker lojale til Joannes og holdt som fanger i Ravenna.[13][21]

Ardaburius ble behandlet godt av Joannes, som antagelig hadde til hensikt å forhandle med Theodosius for å avslutte krigen. Fangen fikk «høvisk frihet» til å bevege seg i Ravennas gater, og han benyttet dette privilegiet til å ta kontakt med Joannes’ militære styrker og overbevise en del av dem til å gå over til Theodosius’ side. Disse kontaktet Aspar og tilkalte ham til Ravenna. En gjeter førte Aspars kavalerister over Posletten og til Ravennas porter. Med beleiring utenfor og overløpere innenfor bymurene ble byen raskt erobret. Joannes ble tatt til fange og hans høyre hånd ble hogd av, deretter satt på et esel og ført gjennom gatene og til sist halshogd i Aquileias hippodrom.[13][21]

Med Joannes dæd ble Valentinian offisielt erklært som den nye augustus av Vestromerriket den 23. oktober 425 i nærvær av det romerske senatet. Tre dager etter Joannes’ død førte Flavius Aëtius forsterkninger for sin hær, etter sigende et antall på 60 000 hunere fra andre siden av elven Donau. Etter en del stridigheter kom Placidia og Aëtius til en enighet som etablerte det politiske landskapet for Vestromerriket for de neste tretti årene. Hunerne ble betalt av og sent tilbake mens Aëtius fikk posisjonen som magister militum per Gallias, øverstkommanderende for den romerske hæren i Gallia.[13][21]

Regent[rediger | rediger kilde]

Mynt med profilportrett av Galla Placidia. Inskripsjon: D N GALLA PLACIDIA P F AVG. Preget ca. 425-435.

Galla Placidia var regent av Vestromerriket fra 425 og til 437. Hennes regentskap ble avsluttet da Valentinian ble myndig da han fylte 18 år den 2. juli 437. Blant hennes tidlige støttespillere var Bonifacius, general og guvernør av dioecesis Africa.[6][23] Aëtius, som var hennes rival i innflytelse, sikret galliske Arles mot Teoderik I av vestgoterne.[25] Vestgoterne gikk med på en fredsavtale og ble gitt galliske adelsmenn som gisler. Den senere keiser Avitus besøkte Teoderik, bodde ved hans hoff og underviste hans sønner.[26]

Konflikt mellom Bonifacius og Aëtius[rediger | rediger kilde]

Konflikten mellom Placidia og Bonifacius begynte i 429. Placidia utnevnte Bonifacius som general av Libya. Historikeren Prokopios nedtegnet at Aëtius spilte de to ut mot hverandre, advarte Placidia mot Bonifacius og rådet henne å tilkalle ham til Roma, samtidig som han skrev til Bonifacius for å advare ham om at Placidia ville tilkalle ham uten noen god grunn for å fjerne ham.[27]

Bonifacius, som stolte på advarselen fra Aëtius, nektet å bli innkalt, og da han trodde at hans posisjon var uutholdelig, søkte han en allianse med vandalene i Hispania. Vandalene krysset drettet over fra Hispania og til Nord-Afrika og videre til Lybia for å slå seg sammen med hans hær. For Bonifacius’ venner og støttespillere i Roma var denne handlingen av tilsynelatende fiendtlighet mot riket virket fullstendig uforståelig for Bonifacius’ vesen. De reiste til Kartago på Placidias bud for å snakke ham til rette. Bonifacius viste dem brevet fra Aëtius og hans venner reiste tilbake til Roma for å informere Placidia om den virkelige situasjonen. Placidia våget ikke å gå imot Aëtius da han hadde for stor innflytelse og riket var allerede i fare. Men hun anmodet Bonifacius inntrengende om komme til Roma og ikke tillate at Romerriket er underlagt barbarene.[27]

Bonifacius angret nå på alliansen med vandalene og forsøkte å overtale dem til å vende tilbake til Hispania, men vandalenes konge Geiserik var ikke interessert. Isteden møtte han romerne i kamp ved Hippo Regius i Numidia. Teologen Augustin var byens biskop og døde under beleiringen. Da vandalene ikke greide å innta byen opphevet de beleiringen. Romerne med forsterkninger under Aspar, fornyet kampen, men tapte til sist hele Afrika til vandalene.[27]

Bonifacius hadde i mellomtiden reist tilbake til Roma hvor Placidia forfremmet ham til rangen av patrisier og gjorde ham til øverstkommanderende av hæren. Aëtius kom tilbake fra Gallia med en hær av «barbarer», og Bonifacius gikk ham i møte og utkjempet det blodige slaget ved Rimini i 432. Bonifacius seiret i slaget, men ble selv dødelig såret og døde noen uker senere.[28] Han ble etterfulgt av sin sønn Sebastian. Aëtius ble tvunget til å pensjonere seg i Pannonia.[27]

Aëtius’ vekst[rediger | rediger kilde]

Da generalene som var lojale til henne var enten døde eller hadde gått over til Aëtius, innså Placidia det uunngåelige: Aëtius ble kalt tilbake fra sin landflyktighet i 433 og gitt tittelen magister militum og opphøyd til patrisier. Utnevnelsene førte i praksis til Aëtius fikk kontrollen over hele den vestromerske hæren og ga ham betydelig innflytelse over den keiserlige politikk. Placidia fortsatte å fungere som regent fram til 437, skjønt hennes direkte innflytelse over beslutningene var minsket. Hun ville utøve politisk innflytelse fram til sin død i 450, men hovedsakelig ved hoffet.[6]

Aëtius spilte senere en vesentlig rolle i forsvaret av riket mot Attila, hunernes leder. Attila var avledet fra Konstantinopel og mot Italia grunnet et brev fra Placidias egen datter Justa Grata Honoria hvor hun anmodet ham om å komme og redde henne fra et uønsket ekteskap med en romersk senator som den keiserlige familie, inkludert Placidia, forsøkte å tvinge på henne. Honoria sendte også med en forlovelsering. Selv om Honoria kanskje ikke hadde til hensikt å forslå et ekteskap med Attila, valgte uansett han å tolke det slik. Han aksepterte og ba om halve Vestromerriket som medgift. Da Valentinian fikk høre om dette var det kun på grunn av Placidias innflytelse at han lot seg overtale til ikke å drepe Honoria. Valentinian skrev til Attila hvor han nektet for at det var et tilbud om ekteskap med Honoria, men hunerkongen sendte bud til Ravenna for å slå fast at Honoria var uskyldig, at tilbudet var gyldig og at han ville komme og kreve det som rettmessig var hans. Honoria ble raskt giftet bort til Flavius Bassus Herculanus, men det forhindret ikke Attila å holde fast på sitt krav.[29]

Placidia døde kort tid etterpå i Roma i november 450, og slapp å leve til å oppleve at Attila herjet Italia i årene 451–453; ikke like brutalt som det som goterne hadde gjort tidligere, men benyttet Honorias brev som hans «legitime» unnskyldning.

Offentlige arbeider[rediger | rediger kilde]

Kirken San Giovanni Evangelista i Ravenna.
Mausoleet til Galla Placidia i Ravenna. Det beskjedne ytre avslører lite av dekorasjonene inne.

Placidia var en tilsynelatende en ivrig kalkedonsk kristen. Hun var involvert i byggingen og restaureringen av ulike kirker i hele den perioden hun hadde innflytelse. Hun restaurerte og utvidet kirken Sankt Paul utenfor murene i Roma og Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Hun bygget kirken San Giovanni Evangelista i Ravenna i takknemlighet for at hennes liv ble spart og for hennes barn i storm da hun krysset Adriaterhavet.[30] Innvielseinskripsjonen er som følgende: «Galla Placidia, sammen med hennes sønn Placidus Valentinian Augustus og hennes datter Justa Grata Honoria Augusta, betalte for deres løfte for deres frigjørelse fra far på havet.»[6]

Hennes mausoleum ligger Ravenna og ble i 1996 listet som en del av verdens kulturarv sammen med sju andre strukturer i byen.[1] Det er tvilsomt om bygningen faktisk er hennes grav. Bygningen ble opprinnelig reist som et kapell dedikert den hellige Laurentius av Roma. Mausoleet var en gang forbundet til narthex til Santa Croce, kirken for det keiserlige palass, bygget i 417, men i dag i ruiner. Santa Croce var en av de første bygningene som ble bestilt av Galla Placidia. Det er ukjent om sarkofagene der inneholder levningene etter medlemmene av theodosiske dynasti, eller om de ble plassert i bygningen.[6] I 1577 ble innholdene av sarkofagene brent. Det er ingen bevis igjen som beviser eller motbeviser hennes direkte forbindelse til bygningen. Hvis hun ikke ble gravlagt her ble hun antagelig gravlagt i Roma, hvor hun døde.[2]

I kunstlitteraturen[rediger | rediger kilde]

To strofer i Alexander Bloks dikt «Ravenna» (mai–juni 1909) fokuserer på hennes grav; Olga Matich har skrevet: «For Blok representerte Galla Placidia en syntetisk historisk figur som knyttet ulike kulturelle historier.»[31]

Ezra Pound benyttet hennes grav som et eksempel av «gull» gjenværende fra fortiden, for eksempel i Canto XXI: «Gold fades in the gloom,/ Under the blue-black roof, Placidia's...»

Louis Zukofsky referer til henne i sitt dikt «4 Other Countries»: «The gold that shines/ in the dark/ of Galla Placidia,/ the gold in the/ Round vault rug of stone/ that shows its pattern as well as the stars/ my love might want on her floor...»

Carl Jung har en referanse til Galla Placidia i sin selvbiografi Memories, Dreams, Reflections (kapittel IX, seksjon «Ravenna and Rome»). Han forteller om en visjon om «fire store mosaikkfreskoer av utrolig skjønnhet» som han opplevde i Battistero Neoniano (Baptisterium i katedralen i Ravenna) rett etter å ha besøkt Galla Placidias grav i samme by. Han hadde vært, forteller han, «personlig berørt av figuren Galla Placidia» og forteller videre at «Hennes grav synes for meg å være en avsluttende arv via som jeg kan nå fram til hennes personlighet. Henens skjebne og hennes hele vesen var levende presentert for meg.» Jung ble senere overrasket over å oppdage at mosaikkene han og en bekjent husket hadde faktisk aldri eksistert.

Galla Placidia er en betydelig litterær figur i forfatteren Raphael Aloysius Laffertys semihistoriske verk The Fall of Rome (1971) hvor han introduserte henne som «the goblin child and sister of the two young emperors who, at the age of seventeen, and when all the rest of them were cowed, seized control of the Roman Senate and the City and represented the defiance in the last one hundred days of the world.»[32]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Galla Placidia er representert i BBCs dokudrama Ancient Rome: The Rise and Fall of an Empire (2006) av Natasha Barrero.

Den spanske musikeren Jaume Pahissa skrev operaen Galla Placídia i 1913.

Galla Placidia er spilt av skuespilleren Alice Krige i den amerikanske miniserien Attila fra 2001.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Early Christian Monuments of Ravenna», UNESCO
  2. ^ a b «Mausoleum of Galla Placidia», Ravenna Turism
  3. ^ a b c Cawley, Charles: «Galla Placidia», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  4. ^ Cawley, Charles: «Profile of Theodosius I», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  5. ^ a b Woods, David (1999): «Theodosius I (379-395 A.D.)», De Imperatorbus Romanis
  6. ^ a b c d e f g h i j k Mathisen, Ralph W.: «Galla Placidia», De Imperatorbus Romanis
  7. ^ Claudian (1922): «In Praise of Serena», Loeb Classical Library
  8. ^ a b c Zosimus (1814): Historia Nova, bok fem, overs. Green & Chaplin
  9. ^ Claudian (1922): «On the Consulship of Stilicho», Loeb Classical Library
  10. ^ Prosopography of the Later Roman Empire, bind 1 (395 til 527), Cambridge University Press, s. 1114
  11. ^ På 1700-tallet ble portrettene identifisert som Galla Placidia og hennes to barn. Moderne forskere betviler dette da inskripsjonene på medaljongen ikke er personnavn, men identifsert som ord i den greske dialekten i Alexandria, Egypt, på 200-tallet. Jf. Breck, Joseph (juni 1927): «The Ficoroni Medallion and Some Other Gilded Glasses in the Metropolitan Museum of Art» i: The Art Bulletin, 9(4), s. 352-356; Elsner, Jás (2007): «The Changing Nature of Roman Art and the Art Historical Problem of Style» i: Hoffman, Eva R. , red.: Late Antique and Medieval Art of the Medieval World, 11-18. Oxford, Malden & Carlton: Blackwell Publishing. ISBN 978-1-4051-2071-5, s. 17, figur 1.3 på s. 18.
  12. ^ a b c Hodgkin, Thomas (1911): «Alaric», i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica. 1 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 471.
  13. ^ a b c d e f Elton, Hugh (1999): «Western Roman Emperors of the First Quarter of the Fifth Century», De Imperatorbus Romanis
  14. ^ a b c Cawley, Charles: «Profile of Ataulf», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  15. ^ Gibbon, Edward: «chapter 31», History of the Decline and Fall of the Roman Empire, arkivert fra originalen den 14. september 2004
  16. ^ Cawley, Charles: «Profile of Wallia», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  17. ^ Cawley, Charles: «Profile of Konstantius III», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  18. ^ a b Herbermann, Charles, red. (1913): «Pope St. Boniface I», Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.
  19. ^ Matthews, J.F. (1970): «Olympiodorus of Thebes and the History of the West (A.D. 407-425) » i: The Journal of Roman Studies, 60, s. 79-97
  20. ^ Gibbon, Edward: «chapter 33.2», History of the Decline and Fall of the Roman Empire, arkivert fra originalen den 2. juni 2008
  21. ^ a b c d e Gibbon, Edward: «chapter 33», History of the Decline and Fall of the Roman Empire, arkivert fra originalen den 2. juni 2008
  22. ^ Mathisen, Ralph W. (1999): «Honorius (395-423 A.D.)», De Imperatorbus Romanis
  23. ^ a b c Mathisen, Ralph W.: «Valentinian III (425-455 A.D.)», De Imperatorbus Romanis
  24. ^ Cawley, Charles: «Profile of Licinia Eudoxia», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  25. ^ Prosper: Epitoma chronicon 1290, i: MGH Auctores antiquissimi (AA) 9, s. 471; Chronica Gallica of 452, 102, i: MGH AA 9, s. 658; Sidonius Apollinaris: Letters 7. 12.
  26. ^ Sidonius Apollinaris: Carmen 7. 215sqq.; 7. 495sqq.
  27. ^ a b c d Procopius: History of the Wars, Bok 3, kapittel 3
  28. ^ Wijnendaele, Jeroen P. (2016): Last of the Romans: Bonifatius - Warlord and Comes Africae. New York: Bloomsbury Academic. s. 89–104.
  29. ^ Mathisen, Ralph W.: «Justa Grata Honoria», De Imperatorbus Romanis
  30. ^ Smith, Janet (1990): «The Side Chambers of San Giovanni Evangelista in Ravenna: Church Libraries of the Fifth Century», Gesta, 29 (1), s. 86–97, JSTOR 767103
  31. ^ Matich, Olga (2007): Erotic Utopia: The Decadent Imagination in Russia's Fin de Siècle, University of Wisconsin Press, ISBN 0299208842, s. 300.
  32. ^ Lafferty, R.A.: The Fall of Rome, Hachette UK, «Prologue of the Persons»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Galla Placidia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons