Magnus Maximus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Solidus under Magnus Maximus.

Flavius Magnus Maximus (født ca 335 i Hispania; død 28. august 388) var fra 383 til sin død som usurpator keiser i den vetlige del av Romerriket.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Maximus tjenestegjorde under Flavius Theodosius, far til Theodosius I. Det er lite sannsynlig at han hadde noen slektsbånd til Theodosius, for Maximus var av enklere herkomst.

Veien til keisermakt[rediger | rediger kilde]

Maximus ble utropt til keiser av sine soldater våren 383, mens han kommanderte den romerske hær i Britannia. Bakgrunn for soldatopprøret var,heter det, at styrkene var vlitt mer og mer forarget over vestkeiseren Gratian, som i stadig stlrre grad favoriserte alaniske styrker. Men dette kan neppe ha vært det avgjørende: Mer tungtveiende var at de romerske sturkene følte seg latt i stikken av den fjerne Gratian, der de på den britiske øya lå i stadige og blodige småkriging med piktere, skoter og irer. Det var typisk for den romerske arme å forvente en nærhet til keiseren når de var i kamp. Når Gratian ikke var for hånden, eleverte derfor de britanniske legioner sin egen hærfører Maximus til leder. Mulignes gikk kort tid etter også den innflytelsesrike germanske hærmester Flavius Merobaudes over til Maximus.

Magnus Maximus som keiser[rediger | rediger kilde]

Maximus vendte så sin oppmerksomhet mot Gallia. Gratian rykket imot ham, men nær Paris gikk imidlertid hans hær over til Maximus, hvorpå Gratian flyktet til Lyon, der han led nederlag den 25. august 383. Maximus ble i 384 ved siden av Gratians halvbror Valentinian II anerkjent av østkeiser Theodosius I som en andre augustus for Vesten, med ansvar for de transalpinske provinser, det vil si Britannia, Gallia, Germania og Spania. Sønnen Flavius Victor eleverte han til caesar. Hans allierte Gildo hersket over Africa.

Maximus residerte i Augusta Treverorum (Trier). Han ble en meget populær keiser i Gallia, og hans minne ble holdt høyt i ære også årtier senere av menn som biskop Sidonius Apollinaris. Samtidig var han en hard forfølger av enhver form for heresi, som den gnostiskinfluerte asketiske bevegelse priscillianerne i Spania of Sør-Frankrike. Ved sin henrettelse av Priscillian – som ble den første kristne som ble henrettet av den da kristne romerske stat av religiøse grunner – og forfølgelsen av hans tilhengere, kom han i motsetningsfolhold til erkebiskop Ambrosius av Milano.

Maximus klarte å sikre den truede Rhin-grensen.

Nederlag og død[rediger | rediger kilde]

I løpet av 386 vokste det frem spenninger mellom Maximus og hans medherskere. I 387 masjerte han over Alpene mot Milano, for å slå inn under seg selv både Italia og Illyricum. For å sikre grensen ved Rhinen etterlot han styrker under general Nanninus, som også fikk i oppgave å verne Victor, også han en nyutnevnt augustus. Men germanerne utnyttet fraværet av så mange romerske avdelinger. I 388 måtte Nanninus forsvare seg mot kraftige angrep fra frankerne.

Men mot Valentinian II var Maximus seierrik. Valentinian flyktet til slutt til sin svoger Theodosius I, som i lengre tid nå hadde rustet opp til et felttog mot Maximus. Theodosius beseiret sommeren 388 Maximus i to slag (ved Siscia, nå Sisak, og ved Poetovio, nå Ptuj). Kort tid ette rble han henrettet. Flavius Victor ble kort tid etter myrdet i Gallia, og Theodosius gjeninnsatte Valentinian II som vestkeiser.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans Roland Baldus: Theodosius der Grosse und die Revolte des Magnus Maximus. Das Zeugnis der Münzen. I: Chiron. Bd. 14, 1984, s. 175–192.
  • David Leedham: Born for the good of the state. Emperor Flavius Magnus Maximus, Wales, and the later Roman Empire, 367–411 (= The Bitter Sea Book. Bd. 3). Penrhyn Books, Chester 2010, ISBN 978-0-9565884-3-2.
  • John Matthews: Macsen, Maximus, Constantine. I: John Matthews: Roman Perspectives. Studies in the social, political and cultural history of the First to Fifth Centuries. Classical Press of Wales, Swansea 2010, ISBN 978-1-905125-39-5, s. 361 ff.
  • Otto Seeck: Geschichte des Untergangs der antiken Welt. Band 5. 4. Auflage. Metzler, Stuttgart 1921, S. 167 ff. (Unveränderter reprografischer Nachdruck. Primus-Verlag, Darmstadt 2000, ISBN 3-89678-161-8).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]