Sveagruva
| Sveagruva | |||
|---|---|---|---|
 Sveas «hovedgate» med administrasjonsbygget til venstre og postkontor og matmesse til høyre. | |||
| Land |  Norge | ||
| Øy | Spitsbergen | ||
| Region | Nordenskiöld Land | ||
| Status | Bosetning | ||
| Grunnlagt | 1917 | ||
| Areal | 2 km² | ||
| Befolkning | om lag 225 pendlere[1] (2013) | ||
| Høyde o.h. | 7 meter | ||
Posisjonskart   Sveagruva Sveagruva (Svalbard) | |||
 Sveagruva 77°54′00″N 16°43′50″Ø | |||
Sveagruva, ofte bare kalt Svea, var en bosetning ved Sveabukta og Braganzavågen innerst i Van Mijenfjorden på Spitsbergen på Svalbard. Bosetningen var inntil 1. oktober 2016 base for hovedproduksjonen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Det var ingen fast bosatte i bosetningen, men til enhver tid var det ca. 225 personer i Sveagruva, inkludert ansatte i Leonhard Nilsen & Sønner og Integrated Service Solutions.[1][2]
I forbindelse med statsbudsjettet for 2018 besluttet Stortinget å avvikle gruvedriften i Svea og Lunckefjell og å fjerne alle spor av moderne gruvedrift i området Svea og Lunckefjell. Prosjektet var anslått å koste 2,5 milliarder kroner, men den endelige prisen ble 900 millioner kroner lavere. Svea ble offisielt stengt 4. mars 2020, og i august 2024 ble arbeidet med naturrestaurering avsluttet.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Svea ligger ved Braganzavågen innenfor Sveabukta, som igjen er en del av Van Mijenfjorden. Fra stedet reiser det seg en drøye 900 meter høy, bratt fjellvegg som utgjør Liljevalchfjellet med to topper, den høyeste 940 moh. Innover mot nordøst løper Kjellströmdalen.
Samfunn
[rediger | rediger kilde]Sveagruva hadde ikke veiforbindelse til de andre bosettingene på Svalbard, og de ansatte pendlet til og fra Longyearbyen, vanligvis med fly. Sveagruva hadde sin egen kortbaneflyplass, Svea flyplass, som var eid, ble driftet og brukt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Det var hyppige avganger mellom Svalbard lufthavn, Longyear, og flyvningene ble besørget av Lufttransport med en 19-seters Fairchild Dornier 228.
Alternativt kunne man i vintersesongen ta seg til Sveagruva med snøscooter, da som regel via Reindalen og Todalen, en reise som vanligvis tar 1–2 timer.
Arbeidere jobbet vanligvis i skift som varte én eller to uker om gangen, med tilsvarende friperiode på en eller to uker. I arbeidsperioden bodde arbeiderne i leiligheter disponert av Store Norske i Sveagruva; i friperioden dro de fleste tilbake enten til Longyearbyen eller fastlandet.
Fritidstilbudet i Sveagruva var variert, og bosetningen hadde sin egen skytterklubb (med tilhørende skytebane), modellflyklubb, bowlingbane, samt et moderne treningsrom.[2] Sveagruva hadde sitt eget postkontor med tilhørende postnummer 9175.[3] I samme bygning som postkontoret lå også den døgnåpne matmessa.
Det fantes en egen sykestue i bosetningen med utstyr til grunnleggende medisinsk behandling. Det var normalt ikke kvalifisert helsepersonell i Sveagruva, men sykestua var utstyrt for telemedisin med kamera og mikrofon, og kunne konferere med Longyearbyen sykehus ved behov.
Svea fikk strøm fra et dieselbasert kraftverk som lå på Kapp Amsterdam.[2][4]
Historie
[rediger | rediger kilde]Området kalt Sveagrufvan med tilhørende kullfelt ble tatt som utmål av Bertil Högbom, på vegne av Jernkontoret og Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund, i 1910. Året etter, i 1911, reiste det britiske gruveselskapet Northern Exploration Company to av sine utallige skjerpehytter på henholdsvis nord- og sørbredden av Braganzavågen (Camp Williams og Camp Margareth).
Gruvedriften ble startet av Spetsbergens Svenska Kolfält i 1917, men deretter solgt i 1921 til Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Dette selskapet utbygget driften videre med flere bygninger, inntil driften ble helt innstilt i 1925. I tre år ble anlegget bare vedlikeholdt av vaktmannskaper, inntil det i 1928 ble gjenåpnet av Nya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen.[5]
Anleggene ble kjøpt av SNSK i 1934, med Staten som førsteprioritets pantelåner.[6] Utvinningen stoppet i perioden 1949–1970, stanset på ny i en periode fra 1987. Den siste perioden med ble startet i 2001 med åpningen av forekomsten Svea Nord, som var den største kullforekomsten hittil drevet på Svalbard.
I nyere tid (2013) var det drift i én kullgruve i området, Svea Nord. En ny gruve i Lunckefjellet åpnet i slutten av 2013. Kullet som ble utvinnet ble kjørt ned til Kapp Amsterdam for lagring og videre transport med båt. Om vinteren, når Van Mijenfjorden er frosset, bygde det seg vanligvis opp store kullagre ved Kapp Amsterdam mens man ventet på at fjorden skulle bli isfri.
Den 1. oktober 2016 ble det innført tre års stopp i gruvedriften i Svea,[7] og 4. mars 2020 stengte gruva for godt.
Kullgruven Svea Nord
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Svea Nord
Kullgruven Svea Nord ble åpnet i 2001, og var Store Norske Spitsbergen Grubekompanis hovedgruve. Gruva lå omtrent fem kilometer fra bosetningen med inngang fra Høganesbreen. Gruven ble drevet døgnet rundt hele året, og hadde en produksjon på 1–3 millioner tonn kull i året. Driften opphørte i 2016.[8]
Lunckefjellprosjektet
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Lunckefjellet
Etter hvert som det mest sentrale kullageret i Svea Nord ble utdrevet, planla Store Norske å starte kullgruvedrift i Lunckefjellet i det som kalles Lunckefjellprosjektet. Gruven var klar til produksjon i september 2013. Hovedproduksjonen startet i februar 2014 og opphørte i 2016.[9][8]
Opphør
[rediger | rediger kilde]Store Norske hadde projisert kullproduksjon i Sveaområdet frem til nærmere 2030. Det var gjenstående kullreserver i feltet Svea Øst, Ispallen samt randsone i Svea Nord, som ble ansett mulig å hente ut etter at kullfeltene i Lunckefjellet var ferdig utdrevet.[9] I 2017 besluttet Stortinget å avvikle driften og rydde området for å returnere det til sin naturlige tilstand. Dette arbeidet ble ferdig i 2024.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Bosetninger på Svalbard». Sysselmesteren på Svalbard. 2. januar 2013. Arkivert fra originalen 27. februar 2013. Besøkt 28. februar 2013.
- ^ a b c «Sveabrosjyre» (PDF). Store Norske Spitsbergen Kulkompani. november 2010. Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015. Besøkt 28. februar 2013.
- ^ «9175 Sveagruva». Posten Norge. Besøkt 28. februar 2013.
- ^ «Svea Nord». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Arkivert fra originalen 1. mars 2013. Besøkt 28. februar 2013.
- ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 55-57.
- ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 56.
- ^ «Kulldriften i Svea går i dvale». frifagbevegelse.no. Besøkt 5. oktober 2016.
- ^ a b «Svalbardkullets fremtid kan bli avgjort nå». 3. september 2015. Besøkt 31. oktober 2017.
- ^ a b «Lunckefjellprosjektet». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Arkivert fra originalen 1. mars 2013. Besøkt 28. februar 2013.
- ^ Klima- og miljødepartementet (14. september 2023). «Norges største naturrestaurering ferdigstilt». Regjeringen.no. Besøkt 22. august 2024.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Sveagruva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Nautisk NHS sjøkart hos Oceanografix.
