Skytebane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rödbergsfortet skytebane utenfor Boden i Sverige. Bakerst er standplass med halvtak, mens det fremfor der er fire grusfelt under åpen himmel som man kan flytte seg frem til for å skyte på kortere hold.
Flyfoto av en skytebane i Cuxhaven-Altenbruch, Tyskland.

En skytebane er et område regulert og godkjent for regelmessig og organisert bruk av skytevåpen. Ved organiserte treninger eller konkurranser er det ofte en eller flere skyteledere (på engelsk kalt «Range Officer») som fungerer som tilsynspersonell, samt en skytebaneleder («Range Master») med det overordnede ansvaret for at skytingen blir gjennomført på en trygg måte og at sikkerhetsreglene blir fulgt.

Skytebanens organisering[rediger | rediger kilde]

Ved en norsk skytebane vil man normalt finne følgende oppbygging:

  • Skytebanebu, med tavle som viser hvilke baner det skytes på
  • Skytebane, med flaggstang for markering av skyting (rødt flagg eller ballong) skal heise 15 minutter før skyting
  • Standplass, område hvor skytterne står, sitter eller ligger under skyting
  • Målområde, hvor blinkmateriellet er montert
  • Graven, på eldre skytebaner er dette et nedsenket område under målskivene hvor funksjonærer eller menige noterer, lapper og anviser poeng og treffsted i skivene
  • Varselskilt eller gjerde rundt skytebaneområdet

I de siste årene har en rekke skytebaner blitt digitalisert med automatisk sensorbasert treffregistrering og angivelse av skuddets plassering på skjerm på standplass. Dette letter gjennomføringen og gjør skyteutdanningen raskere og mer sikker.

Det er røykeforbud og påbud med hørselvern på standplass og under skyting. På militære skytebaner skal det være et egnet ambulansekjøretøy, båre, to ulltepper, sanitetsmateriell, og en tilgjengelig sjåfør som ikke selv skyter. Standplasskommandør skal ha fenriks grad eller høyere. Skytebaneleder kan være standplasskommandør, eller en skytebaneleder kan lede skytingen ved flere skytebaner samtidig med en standplasskommandør hvert sted i tillegg.

Typer skytebaner[rediger | rediger kilde]

Pistolskyting på innendørs pistolbane.
Innendørs skytebane.

På sivilie skytebaner skytes det som regel bare med armbrøst, bue, pistol, rifle eller hagle.

Utendørsbaner[rediger | rediger kilde]

Det finnes ulike typer skytebaner som står nærmere beskrevet i skytebaneforskriften.

Støy på utendørsbaner[rediger | rediger kilde]

Tidvis er det knyttet uenighet til plassering av nye skytebaner i forhold til boligområder grunnet støy. Ved enhver planlegging av utendørs skytebaner må støyforhold utredes.[1]

Skyting på privat grunn[rediger | rediger kilde]

Skytebanelovgivningen gjelder kun for permanente anlegg og organisert skyting, men det er også tillatt å drive med jakt- og øvelsesskyting på privat grunn så lenge visse krav er oppfylt. Man må ha tillatelse fra grunneier og skytingen kan ikke ha karakter av organisert trening (faste treningstider og montering av faste installasjoner). Videre må sikkerheten være er ivaretatt (blant annet sikker bakgrunn), man må ta hensyn til naboer i forhold til støy (grannelova) og det må ikke ligge ytterligere begrensninger i de lokale politivedtektene (f.eks. kan områder i byer og tettbebygde strøk være regulert slik at skyting ikke er tillatt). Dersom naboer ikke er vant med at det foregår øvelsesskyting på privat grunn kan det også være lurt å varsle disse eller politiet, men det er ikke påbudt.

Innendørsbaner[rediger | rediger kilde]

Innendørsbaner kan brukes hele året uavhengig av vær, og er spesielt populære til trening om vinteren.

Ventilasjon[rediger | rediger kilde]

Regelmessig eksponering for blystøv er et tema på innendørsbaner, og kan i verste fall kan føre til blyforgiftning. På utendørsbaner gir dette få problemer, mens på innendørsbaner kreves det god ventilasjonen for å få like stor og kontinuerlig utskiftning av luft. Risikoen varierer med baneforhold, hvor ofte man er på banen og hvordan man beskytter seg.[2] Blystøv avgis spesielt fra rene blykuler, men helmantlede kuler har ofte også en åpning mot blykjernen fra baksiden som gjør at en del av blyet pulveriseres ved avfyring. De fleste tennhetter inneholder også bly, men det finnes blyfrie tennhetter.

Innånding av blystøv i lungene er mest skadelig, og mange aktive skyttere velger derfor å bruke støvmasker ved innendørs skyting, fra enkle masker med P1-filter til mer omfattende med P2- eller P3-filter. Bly kan også tas opp gjennom huden og sette seg i klær, og til en viss grad tas opp gjennom fordøyelsessystemet. Det kan være en god rutine å vaske seg på hendene før inntak av mat. Røyking er ofte uttrykkelig forbudt på innendørsbaner.

Støy på innendørsbaner[rediger | rediger kilde]

Innendørs skyting er ofte gunstig for naboer med tanke på støy, men gir ofte høyere støynivå for skyttere og tilskuere grunnet refleksjon fra vegger. Ofte er det anbefalt med dobbelt hørselvern (øreplugg og øreklokke), og mange moderne innendørsbaner har «luft-tette» sluser med to dører i motsatt ende av den utgående korridoren fra selve skyteområdet slik at støyen ikke skal slippe videre ut i gangene når man åpner en dør.

Standplass[rediger | rediger kilde]

Stedet hvor det skytes fra kalles standplass, og kan variere fra feltbaner med gress og naturlig terreng til overbygde standplasser med betonggulv og oppvarming.

Skiver[rediger | rediger kilde]

Automatisk resultattavle fra stangskytingenlandsskytterstevnet i 2007, gjort mulig ved hjelp av elektroniske skiver.
En skive med dyrefigurer av skogmurmeldyr.

Skyteskiver er ofte laget av papp, papir, stål (selvanvisere) eller de kan være elektroniske med mulighet for automatisk tilbakemelding av skuddplassering på en skjerm. Avhengig av disiplin kan skivene ha ulike treffsoner og være formet som dyrefigurer, sirkler eller andre geometriske former. Størrelsen både på skivene og selve treffsonene varierer ofte mellom ulike våpentyper og avstander, og feltblinker har ofte bare en indre og ytre treffsone. Grunnet store avstander blir selvanvisere ofte brukt til langholdsskyting.

Kulefang[rediger | rediger kilde]

Nedslagsfeltet for kulene kalles kulefang og skal stoppe prosjektiler som går gjennom eller forbi skivene. På utendørsbaner består ofte kulefanget av sandvoller (med sandkorn mindre 10 mm) eller annet rikosjettfritt materiale som jord eller torv. Vollen bør være høy nok til å fange prosjektiler selv om det skytes noe over målet, og minimumskrav for ulike typer baner er nærmere angitt i skytebaneforskriften.[3] På innendørsbaner brukes blant annet solide gummiblokker, trestolper eller kulefangere bestående av vinklede stålplater av herdet stål med en gummigardin foran og sand i bunnen.

Skytebaner uten automatisk anvisning har ofte også en anvisergrav bygget ned i bakken hvor anviserpersonell kan sitte trygt skjermet under skyting og heise ned skiver, notere poengsum og heise opp nye skiver.

Vindflagg[rediger | rediger kilde]

Noen utendørsbaner har vindflagg plassert fra standplass og nedover mot skivene slik at skytterne kan estimere vindhastigheten og gjøre en korreksjon enten ved å justere siktene eller sikte litt til siden for skiven. Vindflagg er mye brukt i skiskyting og benkeskyting.

Det finnes formler for å beregne vindhastigheten utifra hvor høyt ut fra stangen flagget vaier, samt den effektive vindstyrken på kulen utifra vinkelen vinden har på kulebanen. Det er ofte en fordel med flere flagg plassert forskjellige steder nedover langs banen ettersom vinden vil ha ulik påvirkning på det endelige resultatet avhengig om den får påvirke kulen tidlig eller sent i kulebanen, samt at vindstyrken ofte vil variere på de ulike steder grunnet terrenget rundt.

Bue- og armbrøstbaner[rediger | rediger kilde]

Skytebaner for bue og armbrøst kan settes opp nesten hvor som helst så lenge man tilfredsstiller kravene til sikker skytebakgrunn. Blant de mest populære formene for bueskyting er «3D-skyting» som foregår på modeller som skal forestille dyr, jakt- og feltskyting, samt poengkonkurranser med langbue eller mer moderne konkurransebuer.

Skytebaner i Forsvaret[rediger | rediger kilde]

Både sivil og militære skytebaner må ha en skytebaneinstruks som fastslår regler og ansvar for gjennomføringen av skytingen. I Forsvaret gjelder dessuten Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet (UD 2-1), mens selve den militære skytevirksomheten organiseres etter «Skytebanetjeneste UD 5-10» som gir opplysninger om skytetabeller, veiledning av skytterne, sikte- og skytejustering, vindtabell og valg av baneavstand utfra kulebanen til de ulike våpenene. På militære skytebaner er det normalt ingen adgang for sivile, uavhengig om det pågår skyting eller ikke.

Når skyting pågår skal skytebane markeres med rødt flagg, rød ballong, eller rød lykt. Når et diagonalt inndelt, kvadratisk flagg med to røde og to hvite triangler heises, skal all skyting opphøre.[4] Blindgjengere i militære skyte- eller øvingsfelt merkes med en ca 1,5 meter høy merkestikke som er malt rød eller oransje i et 20 cm bredt felt i toppen av stikken.[5]

De største av Forsvarets øvingsfelt, eksempelvis på Dombås og Rena hvor det skytes i områder over flere kilometer fra artilleri, stridsvogner eller fly, snakker man ikke lenger om skytebane i ordets egentlige forstand, men bruker betegnelsen øvingsfelt.

På forsvarets skytebaner, som ofte ligger i større øvingsfelt i tilknytning til militærleirer, skytes det med følgende utstyr og rekkevidder:

  • Kortholdsbane (7-30 m) for øving med pistol og MP-5 maskinpistol
  • Nærstridsbane (30 m) for skyting mot hel- eller halvfigurer
  • Normal bane (30-200 m) for skyting med MP-5, AG-3 automatgevær, MG-3 maskingevær, eller skarpskyttervåpen
  • Feltskytebane (ulike avstander) for skyting under feltmessig forhold, gjerne mot ulike, oppdukkende mål, eller skyting under bevegelse
  • Skytefelt for skyting med større avdelingsvåpen, f.eks bærbare rakettvåpen og artilleri

Skytebaner i Politiet[rediger | rediger kilde]

Politiet leier ofte skytebaner av sivile sportskyteklubber, og har i tillegg en del innendørs skytebaner i kjellere på ulike politihus. Her øves det med HK P30L tjenestepistol eller MP-5 maskinpistol mot målskiver av menneskesilhuetter for å trene på skarpe situasjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ DFS.no » Fagstoff » Anlegg/ Skytebaner » Støy fra skytebaner
  2. ^ Horten og Omegn Pistolklubb - HMS
  3. ^ Forskrift om anlegg av, kontroll med og godkjenning av sivile skytebaner av 1. juli 1988
  4. ^ UD 2-1, kapitel B, 1998-1999, side 67.
  5. ^ UD 2-1, kapitel B, 1998-1999, side 79.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]