Reindalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For dalføret i Tafjordfjella, se Reindalen (Tafjord)
Reindalen sett mot nord-øst og Reindalsletta, fra der Gangdalen kommer inn fra nord.
Reindalen sett mot sør-vest og Drygsletta, fra der Gangdalen kommer inn fra nord.


Reindalen er den største dalen på Svalbard, og ligger sør i Nordenskiöld LandSpitsbergen. Dalen løper 40 km fra nordøst til sørvest, og dannes av Reindalselva som har sine utspring ved fjellene Glitrefjellet og Slottet, under isbreen Hellefonna. Dalen og elva munner ut på Stormyra i Kaldbukta, som er en bukt i Van Mijenfjorden. Det er sjeldne torvmoser nederst i Reindalen, som også lengre oppe er frodig, men har sur jord.

Hele Reindalen med tilliggende fjellparti opp til vannskillene tilhører Nordenskiöld Land nasjonalpark, som ble opprettet i 2003 med hjemmel i Svalbardmiljøloven. Opprettelsen skapte debatt, fordi parken båndlegger deler av ressursgrunnlaget til Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Reisende mellom Longyearbyen og Sveagruva krysser Reindalen med snøskuter i vintersesongen. Skuterløypene går via Slakbreen over Reindalen, deretter nordover gjennom Todalen til Longyearbyen via Adventdalen. Ved rasfare går en reserveløype til Adventdalen via Bolterdalen, som vanligvis er reservert for ikke-motorisert ferdsel.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det var russisk fangst nederst i Reindalen på 1800-tallet, med rester av en pomor-hytte sørøst i deltaet ved Kaldbukta nede i Van Mijenfjorden. Det var svalbardrein som var en viktig fangstart her.

Innerst i Kaldbukta (elvedeltaet) ble en norsk fangsthytte oppført på Vengsletta i juli 1898 av Johan Hagerup og fire mann for konsul Holmboe, like vest for Ingeborgfjellet. Denne ble brukt til fangst og de skjøt 50-60 reinsdyr første sesongen.[1] Anlegget inngikk i det som utgjorde Fangstfelt 6 (Braganzafeltet) og 7 (Lågneset).[2]

Sørhytta i Reindalen, eid av Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

I 1935 anla Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) ei hytte 10 km oppe i Reindalen, kalt «Sørhytta». Denne ble oppført litt sørvest for utløpet av Gangdalen. Den ble brukt av selskapets ansatte som overnattingssted ved overfarten med hundespann mellom Longyearbyen og Sveagruva, og står fortsatt (2013).[3] I 1948 anla SNSK også en annen hytte - «Pluto» - helt sør i dalen og midt i elvedeltaet ved de store vannene i Stormyra. Hytta ble brukt som jakt- og hvilestasjon for ansatte ved slede- eller scooterturer sørøstover til Van Mijenfjorden.

SNSK ble i 2008 ilagt en bot på 500 000 kroner av Sysselmannen på Svalbard for ulovlig bygging av to basestasjoner for mobiltelefoni i nasjonalparken. Selskapet ble også pålagt å fjerne basestasjonene. En ny basestasjon ble deretter oppført på en plassering som var mindre synlig fra nasjonalparken, og sikrer mobildekning på deler av strekningen mellom Sveagruva og Longyearbyen.

Navnet kommer av rein [4], som det er mye av i dalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 51.
  2. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 55, og side 60.
  3. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 60.
  4. ^ Reindalen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt. Besøkt 9. mars 2013