Sumpsypress

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sumpsypresslekten)
Hopp til: navigasjon, søk
Sumpsypress
Skog av sumpsypress i delstaten Mississippi
Skog av sumpsypress i delstaten Mississippi
Vitenskapelig(e)
navn
:
Taxodium distichum
(L.) Rich
Norsk(e) navn: sumpsypress
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: nakenfrøede planter
Orden: bartrær
Familie: sypressfamilien
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: våte steder
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for sumpsypress
Utbredelsen til var. distichum
Utbredelsen til var. mexicanum

Sumpsypress (Taxodium distichum) er et bartre i sypressfamilien som vokser i Nord-Amerika. Antall arter i slekta Taxodium varierer mellom én og tre i ulike oversikter. Det er ikke mulig å påvise genetiske forskjeller mellom de tre formene, og i denne artikkelen betraktes de som varieteter av samme art.

Trærne kan bli opptil 50 meter høye og ha en stammediameter på flere meter. På voksesteder som regelmessig oversvømmes, utvikles ånderøtter, «knær», som stikker opp over marka og tilfører oksygen til rotsystemet. Nålene er flate og sitter spredt, ofte i to rekker. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. De kulerunde konglene er 1,5–4 cm i diameter. De modnes og sprekker opp i løpet av en vekstsesong. Lengst mot nord felles nålene om vinteren, men lenger sør er trærne eviggrønne, eller halvt eviggrønne.[1][2]

Varieteter[rediger | rediger kilde]

I eldre systematikk ble tre arter anerkjent i slekta Taxodium: T. distichum, T. ascendens og T. mucronatum. Utbredelsen til T. ascendens ligger i sin helhet innenfor utbredelsen til T. distichum, og det finnes mellomformer som ikke lar seg sikkert bestemme. I nyere systematikk er det derfor vanlig å betrakte T. ascendens som T. distichum var. imbricarium. Det er ingen genetiske forskjeller mellom de tre formene, og Denny og Arnold (2007) og Adams et al. (2012) mener at T. mucronatum skal benevnes T. distichum var. mexicanum. I Farjon (2010) og Tiwari et al. (2012) opprettholdes likevel T. mucronatum som en egen art.[3][4][5][1][6]

var. distichum[rediger | rediger kilde]

Trærne blir opptil 50 m høye med en stammediameter på 4 m. Det er som regel én rett stamme som er fortykket nederst. Krona er kjegleformet på unge trær, men flatere eller uregelmessig på eldre. Barken er trevlete, rødbrun til lysebrun med mange grunne furer. De 5–17 mm lange nålene sitter i to rekker. Nålene faller av om vinteren i tempererte strøk, men sitter på ett år eller lenger i subtropisk klima.[7][8]

Varieteten vokser som regel i flatt landskap på steder som regelmessig oversvømmes. Jorda må ikke ha lavere pH enn 5,5. Omtrent 90 prosent av alle naturlige trær vokser lavere enn 30 moh. I Mississippi-dalen finnes den opptil 150 moh., og på Edwardsplatået i Texas finnes noen isolerte bestander 300–450 moh. På den atlantiske kystsletta vokser var. distichum langs «røde» elver, som transporterer slam fra høyereliggende områder. Den finnes også ved elvemunninger, men tåler lite salt.[9]

Utbredelsen omfatter kystslettene fra sørlige Delaware til sørlige Florida og videre langs golfkysten til sørøstlige Texas. Den vokser nordover i Mississippi-dalen til sørøstlige Oklahoma, sørøstlige Missouri, sørlige Illinois og sørlige Indiana.[9]

var. imbricarium[rediger | rediger kilde]

Fra Louisiana til Nord-Carolina, i stillerennende eller lukkede elvevann («blackwater») og sumper. Bark gråbrun, blader oppstående og 1 cm lange, kongler maksimalt 2,5 cm.

var. mexicanum[rediger | rediger kilde]

Fra Rio Grande til sørlige Mexico. Er eviggrønn, inntil 40-43 meter høy. Diameter på stammen inntil 11,42 meter – størst av noe levende tre. Vokser på elvebanker, men ikke i sumpområder eller myr.

Økologi[rediger | rediger kilde]

Sumpsypress i snever betydning (var. distichum) vokser sammen med trær som sumptre, rødlønn, Magnolia virginiana, oksemagnolia, ambratre, eik, ask og furu. De fleste trær i Sørstatene er dekket av epifytten spansk mose, som tilhører ananasfamilien. I undervegetasjonen finnes blant annet giftsumak, bred dunkjevle, kristtorn, korsved, starr, gras og bregner.[9]

Frøene etes av villkalkun, ekorn, gulbrynkjernebiter og brudeand. De var også viktige for den utdødde carolinaparakitten. Store, gamle trær er et unikt habitat. Hvithodehavørn og fiskeørn bygger reir i tretoppene. Gulstrupeparula leter etter føde i den spanske mosen. Plommeparula bygger reir i hulrom på ånderøttene. Maller gyter i hule sypressstokker som ligger under vann.[9]

Økonomisk betydning[rediger | rediger kilde]

Artene er høy verdsatt for trevirket, som er uhyre motstandsdyktig overfor angrep av maur og termitter. Barken brukes som barkstrø i hager og parker.

Overordnet systematikk[rediger | rediger kilde]

Sumpsypress ble tidligere regnet til sumpsypressfamilien (Taxodiaceae), men genetiske og morfologiske studier viser at denne familien ikke er en naturlig gruppe. Sumpsypress og alle andre arter i sumpsypressfamilien, unntatt skjermtre (Sciadopitys), er derfor flyttet til sypressfamilien (Cupressaceae). De nærmeste slektningene til sumpsypress er Cryptomeria og Glyptostrobus.[1][10]

Fossiler[rediger | rediger kilde]

Slekta hadde en mye større utbredelse fra kritt til pleistocen og vokste da i Europa, Øst-Asia og andre steder i Nord-Amerika. Det er også funnet rester etter Taxodium i lag fra paleogenSvalbard.[3][11][12]

Det er vanskelig å skille mellom pollen fra Taxodium og Glyptostrobus, og i palynologiske studier fra Europa blir slikt pollen ofte bare kalt «Taxodium-type» uten at en tar stilling til hvilken slekt det dreier seg om. Begge slektene er kjent fra makrofossiler fra miocen funnet i Europa, men Biltekin et al. (2015) antar at yngre pollen stort sett er Glyptostrobus. Fossil Taxodium-ved med en alder på 514 000 år er likevel funnet ved Roma.[13][14] I Georgia er de yngste funnene av Taxodium-pollen fra siste istid.[15]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Taxodium». The Gymnosperm Database. Besøkt 23. mai 2018. 
  2. ^ «Taxodium». Flora of North America. Besøkt 23. mai 2018. 
  3. ^ a b Yoshihiko Tsumura m.fl. (1999). «Genetic diversity and differentiation of Taxodium in the south-eastern United States using cleaved amplified polymorphic sequences». Heredity (83): 229–238. ISSN 0018-067X. doi:10.1038/sj.hdy.6885810. 
  4. ^ G.C. Denny og M.A. Arnold (2007). «Taxonomy and nomenclature of baldcypress, pondcypress, and montezuma cypress: one, two, or three species?». HortTechnology. 17 (1): 125–127. ISSN 1943-7714. 
  5. ^ R.P. Adams m.fl. (2012). «Taxodium (Cupressaceae): one, two or three species? Evidence from DNA sequences and terpenoids» (PDF). Phytologia. 94 (2): 159–168. ISSN 0031-9430. 
  6. ^ S.P. Tiwari m.fl. (2012). «Comparative palynology and wood anatomy of Taxodium distichum (L.) Rich. and Taxodium mucronatum Ten.». Plant Systematics and Evolution. 298 (4): 723–730. ISSN 2199-6881. doi:10.1007/s00606-011-0582-4. 
  7. ^ «Taxodium distichum». The Gymnosperm Database. Besøkt 23. mai 2018. 
  8. ^ «Taxodium distichum var. distichum». Flora of North America. Besøkt 23. mai 2018. 
  9. ^ a b c d L.P. Wilhite og J.R. Toliver. «Baldcypress». Silvics of North America. Besøkt 23. mai 2018. 
  10. ^ K. Mao m.fl. (2012). «Distribution of living Cupressaceae reflects the breakup of Pangea». Proceedings of the National Academy, USA. 109 (20): 7793–7798. ISSN 1091-6490. PMC 3356613Åpent tilgjengelig. PMID 10898782. doi:10.1073/pnas.1114319109. 
  11. ^ L. Kunzmann m.fl. (2009). «The genus Taxodium (Cupressaceae) in the Palaeogene and Neogene of Central Europe». Review of Palaeobotany and Palynology. 153 (1–2): 153–183. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2008.08.003. 
  12. ^ D. Uhl m.fl. (2007). «Fossil leaves as palaeoclimate proxies in the Palaeogene of Spitsbergen (Svalbard)». Acta Palaeobotanica. 47 (1): 89–107. ISSN 0001-6594. 
  13. ^ D. Biltekin m.fl. (2015). «Anatolia: a long-time plant refuge area documented by pollen records over the last 23 Million years» (PDF). Review of Palaeobotany and Palynology. 215: 1–22. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2014.12.004. 
  14. ^ D. Magri m.fl. (2017). «Quaternary disappearance of tree taxa from Southern Europe: timing and trends». Quaternary Science Reviews. 163 (1): 23–55. ISSN 1095-8339. doi:10.1016/j.quascirev.2017.02.014. 
  15. ^ I. Shatilova m.fl. (2011). The history of the flora and vegetation of Georgia (South Caucasus) (PDF). Tbilisi: Georgian National Museum: Institute of Paleobiology. ISBN 978-9941-9105-3-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]