Karve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karve
Karve
Vitenskapelig(e)
navn
:
Carum carvi
L.
Norsk(e) navn: karve
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Skjermplanteordenen
Familie: Skjermplantefamilien
Slekt: Karveslekta
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Tempererte områder i Eurasia og Afrika.

Karve (Carum carvi) er en toårig urt i skjermplantefamilien. Den har blitt brukt og dyrket som krydder i uminnelige tider, og vokser vilt mange steder. I Norge og Norden er den også kjent som krydderplante, blant annet som smakstilsetning i akevitt og i ost. Den kan forveksles med andre planter i skjermplantefamilien, blant dem noen giftige arter, og som ung bladrosett er den snarlik ryllik.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stengelbladene hos karve er likefinnete med 2–3 par flikete småblader. De føles bløte og er nokså tynne. Flikene er lange og lansettformede. Stengelen er lys, snau, hul, og har striper og greiner. Stengelbladene har slirer ved bladfestet som omslutter stengelen. Slirene er flate og på innsiden er de nesten hvite i fargen. Øvre stengelblad har en bred, hinneaktig slire og fliker ved grunnen. Bladplaten har et avlangt omriss. Roten er en pælerot. Den er toårig, og blomstrer i det andre året. Lukten av karve er tydelig når planten gnis mellom fingrene, og er et sikkert kjennetegn for en som kjenner den. Plantens frukter kalles «karvefrø». De er ovale, og mellom 3 til 6 mm lange, med bleke ribber mot en mørkere overflate.

Forvekslingsarter[rediger | rediger kilde]

Karve kan forveksles med noen giftige planter i skjermplantefamilien. Særlig når den sankes tidlig om våren og det bare er mulig å artsbestemme den ut fra utseende og lukt. Giftkjeks, en sjelden, men giftig slektning, har røde flekker på stengelen, noe som skiller den fra karvens lyse stengel. Hundepersille en annen giftig slektning er også nokså sjelden. Den har trekantet omriss på bladene, slik som hundekjeks, og de er bredest innerst mens de smalner utover. Ryllik, som også er spiselig, minner om karve i bladene, særlig mens planten er ung. Bladene er hardere og tykkere enn karvens blader. Ryllik lukter sterkt av krydder når den gnis mellom fingrene, men lukter ikke som karve.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Karven hører naturlig hjemme i tempererte områder av Europa, Asia, India og Nord-Afrika. I tillegg er den rapportert som en introdusert art i deler av Nord-Amerika. I Norge setter den modne frø på setervangene helt opp til tregrensa og helt nord til Finnmark. Det er funnet karvefrø på boplasser fra steinalderen, i egyptiske gravkamre og på eldgamle karavanestoppesteder langs Silkeveien.

Navn[rediger | rediger kilde]

Det norske ordet karve er en versjon av det som på engelsk er blitt caraway, det greske karví, og det franske carvi. Det er sannsynlig at ordet er kommet til Vest-Europa via arabisk karawya (كراويا). Jamfør den arabiske forstavelsen al- (bestemt artikkel på arabisk) som går igjen i krydderets navn på portugisisk alcaravia og spansk alcaravea. Systematisk navn ble gitt arten av den svenske naturforskeren Carl von Linné i første utgave av Species plantarum, 1753.

Karvens historie[rediger | rediger kilde]

Karve er et krydder og en medisinplante som har vært dyrket i minst 5000 år.[1] I norske bibeloversettelser nevnes karve i Jesajasboken og i Matteusevangeliet. I begge tilfellene er det imidlertid det hebraiske ordet «kammon» som brukes, noe som oppfattes som en referanse til planten vi kaller spisskarve (Cummin cyminum). Flere engelske oversettelser bruker «cummin».[2][3] Romerske soldater hadde alltid med seg karvefrø som en del av utrustningen. Karven ble brukt både for å forebygge og behandle mageproblemer.[4] Romerne visste at en soldat med mageproblemer er lite verd i krig. Karven er vel kjent i greske og romerske skrifter om legekunst og landbruk.[5]

I mat og folkemedisin[rediger | rediger kilde]

I flere tusen år har menneskeheten kjent karvens medisinske virkninger. Karven har blitt brukt i legekunsten i Norden basert på erfaring og kunnskap fra resten av Europa. Allerede i vikingtid var karve et kjent og anerkjent produkt. Når Skule jarl (1189-1240)[6] krevde inn skatt, kunne en del av denne betales med karve. Planten, eller frøene, skulle angivelig beskytte mot trolldom.[7] Karvegrøt skulle være den første matretten en barselkvinne spiste etter en fødsel.[7]

Det er særlig karvefrøene som har blitt utnyttet,[8][9] men ferske blad og røtter har vært brukt i grønnsakssuppe. Suppe laget av unge karveplanter om våren kalles karvekålsuppe.[8] Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid.[10] Den var sikkert en viktig C-vitaminkilde tidlig om våren. Sist, men ikke minst har karve blitt brukt som krydder i brød, ost, kjøttretter, fiskesuppe og kål (surkål).[8] På 1800-tallet var salt og karve de ingrediensene som ble brukt mest til å få smak og konservering for mange matretter.[4] Te av karve er også kjent i Norge.[8]

Karven virker apetittstimulerende ved at den gir økt utskilling av magesaft og galle og stimulerer fordøyelsen. Den har karve krampeløsende virkning ved spastiske tilstander i mage og tarm. Den tilskrives dessuten stimulerende effekt på melkedannelsen hos ammende. Endelig har karveoljen en antimikrobiell effekt og virker dermed dempende ved fordøyelsesplager som skyldes spesielle bakteriestammer. Karveoljen utvinnes av karvefrø ved hjelp av destillasjon, og består for det meste av karvon og limonen, men i studier er så mange som 41 flyktige stoffer funnet i forskjellige prøver.[11] Lite forskning er gjort om karvens medisinske virkninger, men i litteratur om urtemedisin hevdes det at de gunstige virkningene skyldes de eteriske oljene i frøene, trolig først og fremst de to hovedbestanddelene.[1][4][5]

Karve er hovedkrydderet i norsk fatlagret akevitt.[12] Opprinnelig har sikkert karven vært brukt for å bruke brennevinet som medisin. I dag brukes 8-10 tonn norsk karve i norsk akevitt hvert år. Vinmonopolet produserte i sin tid en ren karveakevitt. Denne gikk ut av produksjon i 1947.

Dyrking i Norge[rediger | rediger kilde]

Karve har vært vanlig viltvoksende i hele landet, og det har derfor ikke vært vanlig å dyrke den aktivt.[8] Ettersom frøene modnes til ulik tid, har det vært vanlig å samle inn karve i slåttetiden og henge den opp innendørs for ettermodning og tørking.[8] Professor Gunnar Weiseth[13] ved NMBU oppgir at det i 1884 ble eksportert karve. Dette ble samlet inn i naturen. Landets eksport av karve varte fram til ca 1930, og i 1973 var det meste av produksjonen falt bort. Etter 2000 har norsk karveproduksjon tatt seg opp igjen. Det meste av karvedyrkingen foregår på Inderøy i Trøndelag og noe i Vestfold. I 1994 ble andelslaget Inderøykarve etablert.[14] Det ble samlet inn villkarve som ble satt i produksjon. I dag er Norge eneste produsent av karve i Norden.

Av norske sorter kjenner man Inderøykarve og sorten «Polaris», som professor Weiseth lanserte.[13] I 2006 ble det gjennomført en kampanje over radio om å sende inn karvefrø til prøvedyrking. Det kom inn frø fra 71 steder i landet og fra alle fylker. Disse ble plantet og testet på Bioforsk Øst på Apelsvoll under ledelse av Gunhild Børtnes.[14] Det ble foretatt en kvalitetsvurdering av frøene og både oljeinnhold og kjemiske komponenter ble vurdert. Resultatene fra 2010 viser interessante variasjoner i avling og kvalitet på norsk villkarve.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bremness, Lesley (1990). Den store urteboken. Oslo: Gyldendal. ISBN 8252516564. 
  2. ^ Jes 28, 25 og Mt 23, 23
  3. ^ Frisak, Astri (1969). Plantene i Bibelen. Halden: Landbruksforlaget. s. 60. 
  4. ^ a b c Dragland, S., Paulsen, B. Smestad, Wold, J. K. og Rognlien, B. (1993). Medisinplanter-nytt råstoff for norsk industri. Ås. Ås: Statens fagtjeneste for landbruket. 
  5. ^ a b Heinermann, J. (1983). The complete book of spices. New Canaan, Connecticut. 
  6. ^ Skard O. (2003). Ville vekster. Røtter i kulturhistorien. Oslo. 
  7. ^ a b Fægri, Knut (1970). Norges planter. Bind 2. Cappelen. s. 84-85. 
  8. ^ a b c d e f Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 275-278. ISBN 8200089304. 
  9. ^ Mehus, Harald (1978). Viltvoksende, grønne matplanter i Nord-Norge. Ottar; nr 106-107. Tromsø: Universitetet i Tromsø. s. 24-26. 
  10. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 20. 
  11. ^ Rasooli, Iraj; Allameh, Abdolamir (2016). Essential Oils in Food Preservation, Flavor and SafetyGratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis (engelsk). Elsevier Inc. ISBN 9780124166417. 
  12. ^ Heuch H. (2002). Akevitt. En norsk brennevinshistorie. Oslo. 
  13. ^ a b Weisæth, Gunnar (1975). Karvekål og karvefrukter deres forekomst, betydning, sanking og bruk. Rettleiing [fra] Institutt for grønnsakdyrking. Norges landbrukshøgskole; nr 121. 
  14. ^ a b Børtnes, G. og Mordal R. (2010). Avling og kvalitet av karve (carum carvi) samla inn frå heile landet. Tema nr 8. Bioforsk Øst Apelsvoll. Ås april. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]