Karve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Karve
Karve
Vitenskapelig(e)
navn
:
Carum carvi
L., 1753
Norsk(e) navn: karve
Hører til: Carum,
skjermplantefamilien,
Apiales
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: opprinnelig fra Europa og Vest-Asia

Karve er en toårig urt i skjermplantefamilien.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Karve er et krydder og en medisinplante som har vært dyrket i minst 5000 år[1]. Den hører naturlig hjemme i Europa, Asia, India, Nord-Afrika. Det er bare i de aller varmeste steder den ikke vokser. I Norge setter den modne frø på setervangene helt opp til tregrensa og helt nord til Finnmark. Det er funnet karvefrø på boplasser fra steinalderen, i egyptiske gravkamre og på eldgamle karavanestoppesteder langs Silkeveien. I Bibelen er karven nevnt av Esaias. Romerske soldater hadde alltid med seg karvefrø som en del av utrustningen. Karven ble brukt både for å forebygge og behandle mageproblemer[2]. Romerne visste at en soldat med mageproblemer er lite verd i krig. Karven er vel kjent i greske og romerske skrifter om legekunst og landbruk[3].

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det norske ordet karve er en versjon av det som på engelsk er blitt caraway, det greske karví, og det franske carvi. Det er sannsynlig at ordet er kommet til Vest-Europa via arabisk karawya (كراويا). Jamfør den arabiske forstavelsen al- (bestemt artikkel på arabisk) som går igjen i krydderets navn på portugisisk alcaravia og spansk alcaravea.

Karvens medisinske virkninger[rediger | rediger kilde]

I flere tusen år har menneskeheten kjent karvens medisinske virkninger. Det er allment kjent at karve virker apetittstimulerende ved at den gir økt utskilling av magesaft og galle og stimulerer fordøyelsen. Videre har karve krampeløsende virkning ved spastiske tilstander i mage og tarm. Det er også kjent at karve har stimulerende effekt på melkedannelsen hos ammende. Endelig har karveoljen en antimikrobiell effekt og virker dermed dempende ved fordøyelsesplager som skyldes spesielle bakteriestammer. Lite forskning er gjort om karvens medisinske virkninger, men i litteratur om urtemedisin hevdes det  at de gunstige virkningene  skyldes de eteriske oljene i frøene, trolig først og fremst carvon og limonen [1][2][3].

Bruken av karve i Norden[rediger | rediger kilde]

Karven har blitt brukt i legekunsten i Norden basert på erfaring og kunnskap fra resten av Europa. Allerede i vikingtid var karve et kjent og anerkjent produkt. Når Skule jarl (1189-1240)[4] krevde inn skatt, kunne en del av denne betales med karve.

Ferske blad og røtter har lenge vært brukt i grønnsaks- og ren karvekålsuppe. Dette var sikkert en viktig C-vitaminkilde tidlig om våren i gammel tid. Sist men ikke minst har karve blitt brukt som krydder i brød, ost og kål (surkål). På 1800 tallet var salt og karve de ingrediensene som ble brukt mest til å få smak og konservering for mange matretter[2].

Karve er hovedkrydderet i norsk fatlagret akevitt[5]. Opprinnelig har sikkert karven vært brukt for å bruke brennevinet som medisin. I dag brukes 8-10 tonn norsk karve i norsk akevitt hvert år. Vinmonopolet produserte i sin tid en ren karveakevitt. Denne gikk ut av produksjon i 1947.

Dyrkingen av karve i Norge[rediger | rediger kilde]

Professor Gunnar Weiseth[6] ved NMBU oppgir at det i 1884 ble eksportert karve. Dette ble samlet inn i naturen, noe som kunne gjøres fordi Norge den gang var et av de fattigste land i Europa med de laveste lønninger. Landets eksport av karve varte fram til ca 1930, og i 1973 var det meste av produksjonen falt bort. I de siste 20 år har norsk karveproduksjon tatt seg opp igjen. Det meste av karvedyrkingen foregår på Inderøy i Nord-Trøndelag og noe i Vestfold. I 1994 ble andelslaget Inderøykarve etablert[7]. Det ble samlet inn villkarve som ble satt i produksjon. I dag er Norge eneste produsent av karve i Norden.

Norske karvesorter[rediger | rediger kilde]

Av norske sorter kjenner man Inderøykarve og en sorten «Polaris», som professor Weiseth lanserte.[6]. I 2006 ble det gjennomført en kampanje over radio om å sende inn karvefrø til prøvedyrking. Det kom inn frø fra 71 steder i landet og fra alle fylker. Disse ble plantet og testet på Bioforsk Øst på Apelsvoll under ledelse av Gunhild Børtnes[7]. Det ble foretatt en kvalitetsvurdering av frøene og både oljeinnhold og kjemiske komponenter ble vurdert. Resultatene fra 2010 viser interessante variasjoner i avling og kvalitet på norsk villkarve.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Den store urteboken : dyrking, mat, skjønnhet, helse, dekorasjoner - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2016. 
  2. ^ a b c Dragland, S., Smestad Paulsen, B, Wold, J. K. og Rognlien, B. (1993). Medisinplanter-nytt råstoff for norsk industri. Ås. 
  3. ^ a b Heinermann, J. (1983). The complete book of spices. New Canaan, Connecticut. 
  4. ^ Skard O. (2003). Ville vekster. Røtter i kulturhistorien. Oslo. 
  5. ^ Heuch H. (2002). Akevitt. En norsk brennevinshistorie. Oslo. 
  6. ^ a b Weisæth G. (1975). Karvekål og karvefrukter deres forekomst, betydning, sanking og bruk. Rettleiing nr 121 for Institutt for grønnsakdyrking. Norges landbrukshøgskole, Ås-NLH. 
  7. ^ a b Børtnes, G. og Mordal R. (2010). Avling og kvalitet av karve (carum carvi) samla inn frå heile landet. Tema nr 8. Bioforsk Øst Apelsvoll. Ås april. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]