Strandkjeks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Strandkjeks
Strandkjeks
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ligusticum scothicum
L.
Ligusticum scoticum
Norsk(e) navn: Strandkjeks
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete planter
Klasse: Tofrøbladete planter
Orden: Skjermplanteordenen
Familie: Skjermplantefamilien
Slekt: Strandkjeksslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: kysten
Utbredelse: arktiske strøk
Underarter:

Strandkjeks (Ligusticum scothicum) er en flerårig plante av familien Umbelliferae (Apiaceae) som vokser i kystnære strøk i nord-Europa og nord-østlige Nord-Amerika. Den kan bli opp til 60 cm høy og er vokser på steinete steder, på gressletter og på klipper. Planten er spiselig, og inneholder sotolon som også finnes i bukkehornkløver.[1] Bladenes smak ligner persille eller selleri, mens frøene smaker som bukkehornkløver eller spisskummen.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Strandkjeks er en urteaktig flerårig plante som vanligvis blir mellom 15–60 cm høy. Den har trekantede, dobbelt flikete blader omkring 5–20 cm lange. Sekundærflikene er fra 2–5 cm. Bladenes kanter kan være flikete, taggete, eller sagtakkete og er vanligvis enten en lysere grønt eller rødlige. stengelen grener sjelden, og bærer 2-5 blomsterstander, som hver er en sammensatt skjerm på 4–6 cm i diameter. Både primære og sekundære skjermer kan ha mellom 8 og 10 stilker. Hver enkelt blomst er ca 2 mm i diameter og grønnlig hvit i fargen. Frukten er mellom 4–6 mm lang, med fem fremtredende riller på hvert fruktemne.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Strandkjeks er i første rekke en Arktisk plante, med en utbredelse som strekker seg fra nord-Norge til mer nordlige kysten av De britiske øyer, og fra vest - Grønland til New England.[3] En underart, Ligusticum scothicum subsp. hultenii, ble beskrevet av Merritt Lyndon Fernald i 1930. Den vokser rundt det nordlige Stillehavet fra Japan til Alaska.[4] Den sørligste forekomst av strandkjeks er på Ballyhalbert i Nord-Irland.

På De britiske øyer, finnes strandkjeks på kysten der den gjennomsnittlige årlige temperaturen er under 15 °C, og det er sannsynlig at denne grensen gjelder i andre deler av artens utbredelse også. Mot den sørlige enden av området, trives planten dårlig i sørvendte områder. Den vokser i bergsprekker, der det kan være den eneste karplanten, og i samfunn på gressletter i klippelandskap dominert av rødsvingel og strandkjempe.

Strandkjeks, tåler ikke beiting, og skades av hekkende sjøfugl og andre beitende dyr. Derfor er den sjelden på fuglefjell. Det er, imidlertid, tåler sjøsprøyt, og veksten har vist seg å fremmes av fortynnet sjøvann. Bladene er tolerante mot frost, og vokser svært raskt om våren, selv om de visner vinterstid. På De britiske øyer, skjer blomstringen fra juni til August, og frøene modnes i oktober eller november, men senere på høyere breddegrader. Blomster pollineres, for det meste av tovinger.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Strandkjeks ble først beskrevet av Carl Linné i hans verk Species Plantarum, utgitt i 1753.[5] Linné brukte opprinnelig det vitenskapelige navnet scothicum. Synonymet scoticum er også brukt.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Strandkjeks smaker og lukter persille eller selleri,[6] og var tidligere mye spist i vest-England, både for ernæring, og for å bekjempe skjørbuk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]