Kvann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fjellkvann»)
Kvann
Nomenklatur
Angelica archangelica
L.
Populærnavn
kvann,
kvanne
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenSkjermplanteordenen
FamilieSkjermplantefamilien
SlektKvannslekta
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Norge, Sverige, Finland, Færøyene og Island
Inndelt i
  • fjellkvann
  • strandkvann
  • vossakvann

Kvann (Angelica archangelica) er en flerårig (sjeldnere toårig) plante som finnes i det meste av Norge i to ganske distinkte underarter: fjellkvann og strandkvann.[1] Tidligere var dette en plante som ble dyrket som grønnsak.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Kvann er store, kraftige planter med hule stengler. Bladene er to ganger finna med breie småblad og oppblåste bladslirer. Bladstilkene er runde med utydelig renne på oversida (skiller kvann fra den nært beslekta sløke som har tydelig, dyp renne på oversida av bladstilkene). Blomsterstandene er kuleforma skjermer med gulgrønne (sløke har hvite) kronblad. Storsveipblad (se skjermplantefamilien) mangler eller faller av tidlig, småsveipblad er smale. De to underartene er ganske like, men fjellkvann har småsveipblader som er ca like lange som blomsterstilkene, mens disse er halvparten så lange som blomsterstilkene hos sløke. Den tidligere dyrka formen "gardskvann" eller "vossakvann" hadde kompakte bladstilker.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Fjellkvann er vanlig i åstrakter og fjellstrøk i hele Norge og finnes mest i næringsrike, fuktige områder. I vest og nordover finnes den også i lavlandet. Strandkvann er vanlig langsmed kysten til Rogaland, men utbredelsen er dårlig kjent[1]. Fjellkvann finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, mens strandkvann har utbredelse i Nordvest-Europa. Kulturformen (gardskvann, vossakvann) ble dyrka i egne grønnsakshager ("kvanngardar") på Vestlandet, men er nå svært sjelden.

På norsk kalles planten også jol, særlig den spiselige delen.[2]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Planten har vært brukt som krydder og grønnsak, og som medisinplante (f.eks. mot diaré og hoste). Kvanngarder (kvannåkre) er nevnt i Gulatingsloven. Den er også nevnt i de norske kongesagaene. Planten inneholder vitamin c, og kan ha vært med på å forebygge skjørbuk hos befolkninger med lavt inntak av c-vitaminrik kost, som samene og inuittene på Grønland.[3] Biter av stilken kan kokes sammen med rabarbra til syltetøy eller grøt.[4] Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Særlig den årsgamle roten ble spist, og den ble ansett for å være en viktig «frukt» i Lofoten og Vesterålen.[5] Kandisert kvann brukes som pynt på kaker og godterier. Blomstene har samme smak, men er søtere.[6]

Kvann er omtalt i Snorres saga om Olav Tryggvason der Olav byr dronning Tyra en kvannstilk for å blidgjøre henne.[2]

Olav Tryggvason tilbyr Tyra en kvannstilk. Erik Werenskiolds illustrasjon til Heimskringla (1899).

Underarter og varieteter[rediger | rediger kilde]

  • Fjellkvann, Angelica archangelica ssp. archangelica
  • Vossakvann, Angelica archangelica ssp. archangelica var. maiorum
  • Strandkvann, Angelica archangelica ssp. litoralis

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  2. ^ a b Høiland, Klaus (19. januar 2015). «Planten som påvirket norgeshistorien». Finse Alpine Research Centre. Universitetet i Oslo. Besøkt 13. desember 2016. 
  3. ^ Kvann, Store norske leksikon, 2012-11-24 [1]
  4. ^ Dragland, Steinar (2000). Kvann - botanikk, innholdsstoff, dyrking, høsting og foredling. Nes: Planteforsk, Apelsvoll forskningssenter, avd. Kise. s. 28. ISBN 8247901943. 
  5. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 19. 
  6. ^ McVicar, Jekka (1997). Til å spise opp. Oslo: Hilt & Hansteen. s. 26. ISBN 8274134540. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]