Sicariidae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sicariidae
Loxosceles reclusa
Loxosceles reclusa
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sicariidae (Loxoscelididae)
Keyserling, 1880
Norsk(e) navn:
Hører til: Haplogynae, Neocribellata, Araneomorphae, edderkopper, edderkoppdyr, leddyr
Antall arter: ca. 120
Habitat: bl.a. under steiner og inne i hus
Utbredelse:
Delgrupper:

Sicariidae er en gruppe (familie) av edderkopper som tilhører undergruppen Haplogynae i gruppen Araneomorphae. Familien omfatter den beryktede, giftige slekten Loxosceles.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Loxosceles reclusa, nærbilde

Små til middelsstore, langbeinte, avlange, lyst brunlige eller rødlige edderkopper. De har seks øyne. Den mest kjente (og fryktede) arten, Loxosceles reclusa, kan kjennes på at den har en fiolinlignende, mørk tegning på forkroppen. Artene i slekten Sicarius ligner på krabbeedderkopper (Thomisidae).

Levevis[rediger | rediger kilde]

Edderkoppene spinner et noe uryddig spinn av svært fine silketråder. Sicarius-artene graver seg ned i sanden i ørkenen. De kan bli opptil 15 år gamle og er dermed av de lengstlevende Araneomorphae.

Giftige arter[rediger | rediger kilde]

Denne familien omfatter noen beryktede arter i slekten Loxosceles, særlig den nordamerikanske "brown recluse spider" (Loxosceles reclusa). Denne arten lever gjerne i kjellere og kan bite mennesker for eksempel dersom den kommer i klemme mellom klær. Til tross for at disse edderkoppene er nokså små og har små og tilsynelatende svake chelicerer, kan bittet forårsake betydelige problemer. Bittet synes først bare som en liten, rød flekk, men i løpet av noen dager kan de utvikle seg til et nekrotisk sår med betydelig vevsødeleggelse. Slike sår tar lang tid for å gro, og det er fare for infeksjoner med alvorlige følger. Derimot er den sjelden at giften kommer ut i blodstrømmen og forårsaker systemiske skader. Også slekten Sicarius har en meget kraftig gift, her er det større fare for organskader om man blir bitt, men denne slekten har et levevis som gjør at den sjeldnere kommer i kontakt med mennesker. De artene av Loxosceles som forekommer i Europa er så små at de ikke medfører nevneverdig fare.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Slekten Loxosceles er utbredt i varme områder over nesten hele Jorda, mens Sicarius bare finnes i ørkenaktige områder på den sørlige halvkulen (Sør-Amerika og Afrika, dessuten på Galápagosøyene). I Europa forekommer tre arter i slekten Loxosceles i Sør- og Mellom-Europa. Den potensielt farlige arten Loxosceles laeta, opprinnelig fra Chile, er funnet innendørs i Finland.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]