César de Borja

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
César de Borja
Cesareborgia.jpg
César de Borja
Maleri av Altobello Melone
Født13. september 1475 (juliansk)
Subiaco
Død12. mars 1507 (31 år)
Viana
Gravlagt Viana
Ektefelle Charlotte d'Albret
Far Alexander VI
Mor Vannozza Cattanei
Søsken Lucrezia Borgia, Pedro Luis av Borja, Giovanni Borgia, Jofré Borgia
Barn Louise Borgia
Utdannet ved Universitetet i Pisa
Beskjeftigelse Condottiere, geistlig
Nasjonalitet Kirkestaten
Utmerkelse Sankt Mikaels orden
Signatur
César de Borjas signatur

César de Borja, også kjent som Cesare Borgia (født 1475 i Roma, myrdet 12. mars 1507 i Mendavia nær Viana i Spania) var for en tid en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var sentral i det mektige Borgia-dynastiet i middelalderens Italia og brukte sterke midler for å styrke familiens stilling.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På midten av 1400-tallet da ble Césars slektning Alonso Borgia (1378–1458), biskop av Valencia, valgt til pave Callistus III i år 1455.

César de Borja var sønn av Rodrigo de Borja (den senere pave Alexander VI) og hans elskerinne Vanozza de Catanei, og ble legitimert ved en pavelig bulle av Sixtus IV i 1480.

Biskop (uten bispevielse), kardinal[rediger | rediger kilde]

I 1491 ble han utnevnt til biskop av Pamplona. Han var da 16 år. Året etter ble han utnevnt til erkebiskop av Valencia (som han aldri besøkte de seks årene han var erkebiskop for byen). Han ble aldri ordinert verken til prest eller biskop.

Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av sin far, som da var blitt pave Alexander VI, og ble hans kardinalnepote.[trenger referanse] Parallelt med dette ble hans eldre bror Juan Borgia, som var Rodrigo Borgias yndlingssønn[trenger referanse], generalkaptein for pavedømmets styrker. Cesare innså at hans liv som kardinal ville lede ham i en blindgate; hans bror ville få alt.[trenger referanse]

I 1497 var Juan (Giovanni) død, myrdet. Cesare ble generalkaptein. Mange spekulerte fritt om at Cesare lå bak det mystiske mordet ettersom han var misunnelig på sin bror og selv ville ha tittelen som generalkaptein.[trenger referanse] Andre trodde at Cesare Borgia ville ha fått en sterk posisjon innen det militære det være seg hans bror Giovanni var i live eller ikke.[trenger referanse] Rykter om at Cesare lå bak mordet kunne inte bevises.[trenger referanse]

Etter kardinalsperioden[rediger | rediger kilde]

I 1498 frasa Cesare seg kardinalsverdigheten, og giftet seg med Carlota de Albret, søsteren til Johan III av Navarra.

Sammen fikk Cesare og Carlota datteren Louise Borgia, hertuginne av Valentinois (1500–1553), som senere giftet sie med Louis II de la Trémoille, guvernør av Burgund, og sønnen Philippe de Bourbon (1499–1557).

Borgia var far til minst elleve uekte barn.[trenger referanse] Det ble også spredt rykter om at han skulle ha hatt et incestuøst forhold med søsteren Lucrezia Borgia. Det oppstoid en rekke overdrevne rykter om ham, noen av dem med i alle fall et snev av sannhet i seg.[trenger referanse] Både venner og fiender kunne risikere å bli ordinert arsenikk hvis de sto i veien for hans ambisjoner.[trenger referanse] Etter hvert ble det kjent at en invitasjon til middag hos familien Borgia lett kunne bli ens siste måltid.[trenger referanse]

Cesare fikk i stand en allianse mellom seg og kong Ludvig XII av Frankrike. Sammen med kong Ludvigs styrker mardjerte Cesare mot Romagna. Da Cesare erobret Faenza, tilbød han 17-årige Astorre III Manfredi en plass i sin hær. Astorre og Cesare kom virkelig godt ut av det sammen, men Astorre utgjorde samtidig en trussel: han var herre av Faenza i kraft av sin avstamning. Så da Cesare vendte tilake til Roma, fikk han både Astorre og hans yngre bror druknet ved å beordre tunge steiner bundet om deres føtter, hvorpår han lot dem kaste i Tiberen.[trenger referanse]

Cesare inntok byen Urbino uten kamp ved pavens hjelp. Planen var enkel: Paven bad om å låne artilleri fra hertugen, hans formodede allierte. I det øyeblikk hertugen hadde sendt artilleriet avsted, var Urbino forsvarsløs, og Cesare trengte inn i byen.

I 1501 gjorde paven ham til hertug av Romagna. Alt i alt lyktes han å få titler som hertug av Valentinois og Romagna, fyrste av Andria og Venafro, greve av Dyois, herre av Piombino, Camerino og Urbino, gonfaloniere og militær generalkaptein for den hellige kirke.

Etter farens død[rediger | rediger kilde]

I 1503 døde pave Alexander VI, det vil si Cesares far. Nyheten om hans død kom mens Cesare planerla erobringen av Toscana. Til tross for at han var en kapabel general og statsmann, hadde Cesare problemer med å beholde sine domener utean fortsatt pavelig beskyttelse.[1]

Niccolò Machiavelli omtaler i sin bok Fyrsten Cesare Borgias avhengighet av pavedømmets velvilje, og at hans fars døöd var den største motgangen under hans styre.[trenger referanse] Machiavelli hevdet at dersom Cesare Borgia hadde klart å vinne støtte fra den nye paven, skulle han ha blitt en meget fremgangsrik hersker.[trenger referanse]

Den nye paven var Pius III. Han støttet forsåvidt i Cesare Borgia og bekreftet ham som gonfaloniere, men etter et kort pontifikat på bare tjueseks dager døde han. Borgiahusets fiende, Giuliano Della Rovere ble hans etterfølger som Julius II, og narret den svekkede Cesare Borgia til å støtte ham ved å tilby ham penger og fortsatt pavelig støtte for hans politikk i Romagna; løfter som han senere ikke holdt ved valget.[2]

Borgia ble forrådt i Napoli av Gonzalo Fernández de Córdoba, en mann som han hadde overveiet som sin forbundsfelle.[trenger referanse] Han ble fengslet der, og hans land og territorier ble tilbakeført til Kirkestaten.

Spania[rediger | rediger kilde]

I 1504 ble han overført til Spania. Først satt han fengslet i slottet Chinchilla de Montearagón i La Mancha, men etter et mislykket fluktforsøök ble han flyttet nordover til slottet La Mota i Medina del Campo, nær Segovia. Han klarte å flykte fra det slottet, og kom frem til Pamplona den 3. desember 1506. Der ble han hilst velkommen av sin svoger og kong Johan III av Navarra, som savnet en erfaren militær befalingsmann forut for den fryktede kastiljanske invasjonen ( den fant først sted i 1512).

Tidlig om morgenen under en kraftig storm den 11. mars 1507 befant Borgia seg i den spanske byen Viana som kong Johan III hadde bestemt seg for å beleire. De fiendtlige ridderne kom over Borgia alene og tok ham til fange. Han fikk en dødelig skade fra et spyd og ble så fratatt allw sina klær og verdisaker. Han døde av sina skader under beleiringen, 31 år gammel.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Cesare Borgia facts, information, pictures | Encyclopedia.com articles about Cesare Borgia». www.encyclopedia.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2017. 
  2. ^ «Cesare Borgia». www.nndb.com. Besøkt 12. mars 2017. 
  3. ^ «Death of Cesare Borgia | History Today». www.historytoday.com. Besøkt 12. mars 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Life Of Cesare Borgia (1912) av Rafael Sabatini
  • A Triptych of Poisoners (1958) av Jean Plaidy
  • Cesare Borgia (1976) av Sarah Bradford
  • The Borgias (1981) av Sarah Bradford ogd John Prebble
  • The Artist, The Philosopher and the Warrior (2009) av Paul Strathern
  • The Borgias: The Hidden History (2013) av G. J. Meyer
  • Cesare Borgia in a Nutshell (2016) av Samantha Morris

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]