Lockheed Hudson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lockheed Hudson
Lockheed Hudson Mark V, fra 48 Squadron RAF, stasjonert ved Wick, Caithness, på tokt langs den skotske kysten
Informasjon
RolleBombe- og rekognoseringsfly
ProdusentLockheed Corporation
Designet avClarence «Kelly» Johnson
Første flyvning10. desember 1938
Introdusert1939
Brukt avRoyal Air Force
Royal Canadian Air Force
Royal Australian Air Force
United States Army Air Forces
Royal New Zealand Air Force
Produsert1938-1942
Antall produsert2 584
Utviklet fraLockheed L-14 Super Electra
Spesifikasjoner
Lengde44 ft 4 in, 13,51 m
Høyde11 ft 10 in, 3,62 m
Vingespenn65 ft 6 in, 19,96 m
Vingeareal551 ft², 51,2 m²
Egenvekt12 000 lb, 5 400 kg
Vekt (lastet)17 500 lb, 7 930 kg
Motorer2 × Wright Cyclone 9-sylinder radial motor, 1 100 hk (820 kW) hver
Topphastighet218 knop, 246 mph, 397 km/t
24 500 ft, 7 470 m
Rekkevidde1 700 nautiske mil, 1 960 mi, 3 150 km
Klatrefart1 200 ft/min, 6,2 m/min

Lockheed Hudson var et amerikanskbygd lett bombefly, også brukt for maritim rekognosering. Flyet ble opprinnelig bygget for Royal Air Force kort før utbruddet av andre verdenskrig og flyet ble primært brukt av RAF.

Hudson var den første store flykontrakten for Lockheed Aircraft Corporation—den opprinnelige ordren fra RAF for 200 Hudson var langt større enn noen annen ordre selskapet hadde fått til da. Hudson tjenestegjorde gjennom hele andre verdenskrig, hovedsakelig med RAF Coastal Command, men ble også brukt for transport og trening og for å levere agenter inn i det okkuperte Frankrike. De ble også mye brukt av Royal Canadian Air Force anti-ubåt skvadroner.

Design og utvikling[rediger | rediger kilde]

Lockheed Hudson cockpit

Høsten 1937 sendte flyfabrikken Lockheed tegninger av modell 14 til ulike publikasjoner, hvor det nye flyet ble vist i sivil versjon og konvertert til et lett bombefly.[1] Dette tiltrakk seg interessen til ulike lands luftforsvar og i 1938 søkte Storbritannias British Purchasing Commission et amerikansk maritimt patruljefly for å støtte Avro Anson. Den 10. desember 1938 demonstrerte Lockheed en modifisert versjon av Lockheed L-14 Super Electra og den ble raskt satt i produksjon som Hudson Mk I.[2]

Totalt ble det levert 350 Hudson Mk I 20 Mk II, Mk II hadde andre propeller. Disse flyene hadde to fastmonterte Browning maskingeværer i nesen og to i et Boulton Paul kanontårn. Hudson Mk III hadde tre ekstra maskingeværer og motorene på 1 100 hk (Wright Cyclone 9-sylinder radial) ble erstattet med en sterkere versjon på 1 200 hp, totalt 428 produsert.

Hudson Mk V, 309 produsert og Mk VI, 450 produsert ble drevet av to 1 200 hk Pratt & Whitney Twin Wasp 14-sylinder motor. RAF mottok også 380 Mk IIIA og 30 'Mk IV Hudson under Lend-Lease programmet.

I operativ tjeneste[rediger | rediger kilde]

RAF mottok Lockheed Hudson fra februar 1939, flyene ble først levert til 224 Squadron RAF stasjonert ved RAF Leuchars, Skottland i mai 1939. Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 var 78 Hudson i tjeneste. Fordi USA fremdeles var nøytral i konflikten ble de første flyene fløyet til den canadiske grensen, landet og så tauet på hjulene over grensen, hvorpå de ble fløyet til RCAF flyplasser. Der ble de demontert og klargjort for transport til Storbritannia som dekkslast. Flyene ble levert uten kanontårnet fra Boulton Paul, det ble montert etter ankomst til Storbritannia.

Selv om den senere ble satt i skyggen av mer moderne fly gjorde Hudson en viktig innsats i første halvdel av andre verdenskrig. Den 8. oktober 1939 ble en Hudson det første flyet i RAF til å skyte ned et tysk fly.[3]

Hudson bidro til dekning av luftrommet under slaget om Dunkerque. En Hudson tilhørende US Navy var det første amerikanske flyet som ødela en tysk ubåt,[4] da den senket U-656 sørvest av Newfoundland den 1. mars 1942. En Hudson fra Royal Canadian Air Force rekognoseringsskvadron 113 ble det første flyet i RCAFs Eastern Air Command som senket en ubåt, da Hudson 625 senket U-754 den 31. juli 1942.[5]

En tragisk hendelse var en Hudson fra Royal Australian Air Force som styrtet rett etter avgang ved Canberra i Australia 13. august 1940, hvor tre ministre i den australske regjeringen ble drept.

USAAF begynte å bruke Hudson i 1941, maskinene ble drevet av to Wasp-motorer og fikk betegnelsen «A-28», 82 ble anskaffet, mens versjonen drevet av Cyclone-motorer ble benevnt «A-29», med 418 innkjøpt. US Navy opererte 20 «A-28», med betegnelsen «PBO-1». Ytterligere 300 ble bygget som treningsfly med betegnelsen «AT-18».

Ved det japanske angrepet på Malaya ble Hudsonfly fra No. 1 Squadron RAAF de første allierte til å gjennomføre angrep i Stillehavskrigen da de senket det japanske troppetransportskipet «Awazisan Maru» ved Kota Bharu, en time før Angrepet på Pearl Harbor.

Et Hudsonfly var også det første fra Royal New Zealand Air Force i luftkamp i Stillehavet da det den 23. november 1942 ble angrepet av tre japanske fly etter å ha oppdaget en fiendtlig konvoi nær Vella Lavella.[6] F/O George Gudsell's NZ2049[7] Etter dyktig manøvrering i lav høyde klarte Hudsonflyet å returnere til Henderson Field uten tap.

Mens den gikk i overflatestilling ved Cape Hatteras den 7. juli 1942 ble U-701 angrepet av en Hudson fra 396 Sqdn USAAF, den tyske ubåten ble truffet av to bomber og sank.

Hudson ble også brukt av RAFs skvadroner for spesielle tjenester for hemmelige operasjoner, No. 161 Squadron i Europa og No. 357 Squadron i Burma. Flyet ble også i en periode benyttet i den såkalte Stockholmsruten mellom Sverige og Storbritannia.

Totalt ble det bygget 2 941 Hudson-fly[8] og flyet dannet grunnlag for utviklingen av Lockheed Ventura. Hudson ble tatt ut av fronttjeneste fra 1944 og mange av flyene ble brukt som sivile transportfly etter krigen, særlig i Australia og New Zealand.

Versjoner[rediger | rediger kilde]

En Hudson I fra 11 Squadron RCAF
En Hudson Mk V tilhørende No. 48 Squadron RAF, tidlig i 1942
Hudson I
Produksjonsfly for Royal Air Force; 351 bygget og 50 for Royal Australian Air Force
Hudson II
Som for Mk I men med «spinnerless» konstant fart profellere, 20 bygget for RAF og 50 for RAAF.
Hudson III
Produksjonsfly med inntrekkbar maskingeværstilling i buken, 428 bygget.
Hudson IIIA
Lend-lease versjon av A-29 og A-29A, 800 bygget.
Hudson IV
Som Mk II men uten maskingeværstilling, 30 bygget og RAAF Mk I og II ble konvertert til denne typen.
Hudson IVA
52 A-28 levert til RAAF.
Hudson V
Mk III med to 1 200 hk R-1830-S3C4-G motorer, 409 bygget.
Hudson VI
A-28A under lend-lease, 450 bygget.
A-28
For det amerikanske forsvaret, med to 1 050 hk R-1830-45 motorer, 52 levert til Australia som Hudson IVA.
A-28A
A-28 med interiør tilpasset troppetransporter, 450 levert til RAF som Hudson VI; 27 fly levert til Brasils luftvåpen.
A-29
A-28 drevet av to 1 200 hk R-1820-87 motorer, 416 bygget for RAF, 153 brukt av USAAF som RA-29 og 20 av United States Navy som PBO-1
A-29A
A-29 med interiør tilpasset troppetransporter, 384 levert til RAF som Hudson IIIA, noen brukt av USAAF som RA-29A.
A-29B
24 fly av typen A-29 konvertert for fotorekognosering.
En US Navy PBO-1 fra VP-82 ved Argentia, 1942
AT-18
Målfly versjon av A-29 drevet av to R-1820-87 motorer, 217 bygget.
AT-18A
Navigasjonstrener med våpentårn fjernet, 83 bygget.
C-63
Midlertidig betegnelse, endret til A-29A.
C-111
Tre sivile modell 14 benyttet i Australia.
PBO-1
Tyve forhenværende RAF Hudson IIIA brukt at US Navy for VP-82 Squadron

Operatører[rediger | rediger kilde]

To australske Lockheed Hudson i 1940
Hudson i RNZAF museum
Lockheed Hudson Mk IIIA (T9422) på North Atlantic Aviation Museum, Gander, Newfoundland

Sivile operatører[rediger | rediger kilde]

Bevarte eksemplarer[rediger | rediger kilde]

Hudson Mk III ved Point Cook (2008)
Et Hudson bombefly konvertert til passasjerfly etter andre verdenskrig og brukt av East-West Airlines, flyet er restaurert som en Hudson Mk III og er ved Temora Aviation Museum
Australia
RAAF Hudson kan sees ved Temora Aviation Museum, Australian War Memorial og RAAF Museum. Andre Hudson som tjenestegjorde med RNZAF og RAAF er i privat eie. Hudson som er ved Temora ble konvertert til passasjertrafikk og brukt av East-West Airlines.
Canada
Det er en komplett og flere delvis komplette Hudson i Canada. Et Lockheed Hudson Mk IIIA (T9422), montert på et stativ fremvises utendørs ved North Atlantic Aviation Museum, Gander, Newfoundland.
New Zealand
Hudsonfly som tjenestegjorde med Royal New Zealand Air Force i Stillehavskrigen utstilles i Royal New Zealand Air Force Museum og Ferrymead Heritage Park i Christchurch og Museum of Transport and Technology i Auckland.
Storbritannia
Et Hudson i dekor til Royal Australian Air Force er bevart i Royal Air Force Museum ved Hendon.

Lockheed Hudson i media[rediger | rediger kilde]

  • I filmen A Yank in the RAF fra 1941 med Tyrone Power og Betty Grable så er Lockheed Hudson bombeflyene som Power og hans skvadron flyr.
  • Lockheed Hudson har en sentral plass i filmen Captains of the Clouds fra 1942. I filmen spilte blant annet James Cagney og Dennis Morgan som canadiske villmarkspiloter som gjør en innsats for de allierte ved å fly Hudson til Storbritannia. Filmen slutter med en fremstilling av en overføringstur med en Hudson som fletter sammen autentiske opptak med studioopptak.
  • Above and Beyond fra 2006 er en miniserie fra Canadian Broadcasting Corporation (CBC), inspirert av Atlantic Ferry Organization, hvor den dristige planen om å levere fly til Royal Air Force over Atlanterhavet beskrives. Lockheed Hudson et det primære eksemplet på fly som leveres i serien, både i form av virkelige fly og av datagenererte bilder.[9]
  • En demilitarisert Hudson blir fløyet av Humphrey Bogarts karakter i Tokyo Joe fra 1949. Bogart spilte en forhenværende krigsflyver som forsøker å drive et fraktflyselskap i det okkuperte Japan. Flytypen Hudson er lett å identifisere fra våpentårnet bak på skroget og av de mange vinduene i cockpitområdet.
  • Lockheed Hudson ble vist i filmen The Great Raid, brukt for å distrahere japanske soldater, mens det i virkeligheten var en P-61 Black Widow som ble brukt. Hudson ble benyttet fordi det da filmen ble laget ikke var noen Black Widow som var flyvedyktig.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Generelt

Besetning: 6
Lengde: 44 ft 4 in (13,51 m)
Vingespenn: 65 ft 6 in (19,96 m)
Høyde: 11 ft 10 in (3,62 m)
Vingeareal: 551 ft² (51,2 m²)
Vekt tom: 12 000 lb (5 400 kg)
Vekt lastet: 17 500 lb (7 930 kg)
Maksimalvekt: 18 500 lb (8 390 kg)
Fremdrift: 2 × Wright Cyclone 9-sylinder radial motor, 1 100 hk (820 kW) hver

Ytelse

Maksimum fart: 218 knop (246 mph, 397 km/h)
Rekkevidde: 1 700 nautiske mil (1 960 mi, 3 150 km)
Flyhøyde: 24 500 ft (7 470 m)
Stigerate: 1 200 ft/min (6,2 m/s)

Bevæpning

Skyts:
2 × .303 in (7.7 mm) Browning maskingevær i våpentårn
2× .303 Browning maskingevær i nesen
Bomber: 750 lb (340 kg) med bomber eller synkeminer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «New Transport Plane Can Be Converted To Bomber» Popular Science Monthly, november 1937
  2. ^ «British Buy Dual Purpose War Planes» Popular Science, august 1939
  3. ^ Det første britiske flyet som skjøt ned et tysk fly under andre verdenskrig var en Blackburn Skua fra Fleet Air Arm den 26. september 1939.
  4. ^ Swanborough and Bowers 1976, p. 505.
  5. ^ Douglas 1986, side 520
  6. ^ "A Veteran's Advice." Arkivert 22. mai 2010 hos Wayback Machine. rsa.org.nz. Retrieved: 15 July 2010.
  7. ^ "RNZAF Hudson Survivors." cambridgeairforce.or. Retrieved: 15 July 2010.
  8. ^ Francillon 1987, s. 148, s. 501-502
  9. ^ Above & Beyond" CBC.ca. Besøkt, 15. juli 2010.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Douglas, W.A.B.The Creation of a National Air Force. Toronto: University of Toronto Press, 1986.
  • Francillon, René J. Lockheed Aircraft since 1913. Putnam, 1987. ISBN 0-85177-805-4
  • Swanborough, Gordon, and Peter M. Bowers. United States Navy Aircraft since 1911. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1976. ISBN 0-87021-792-5.
  • Vincent, David. The RAAF Hudson Story: Book One Highbury, South Australia: David Vincent, 1999 ISBN 0-9596052-2-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lockheed_Hudson&oldid=21431784»