Lockheed JetStar
| JetStar II | |||
|---|---|---|---|
 JetStar 6, NASA | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Passasjerfly | ||
| Produsent | Lockheed Corporation | ||
| Første flyvning | 4. september 1957 | ||
| Produsert | 1961 – 1973 (JetStar 6/8) 1976 – 1980 (JetStar II) | ||
| Antall produsert | 202 | ||
| Passasjerer | 14 | ||
| Mannskap | 2 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 18,44 m | ||
| Høyde | 6,25 m | ||
| Vingespenn | 16,36 m | ||
| Vingeareal | 50,40 m² | ||
| Vekt (lastet) | 20 185 kg | ||
| Motorer | 4× Garret TFE 731-3-1F turbofanmotorer (16,46 kN) | ||
| Topphastighet | 880 km/t | ||
| Rekkevidde | 5 134 km | ||
Lockheed JetStar er et amerikansk passasjerfly.
Bakgrunn og utvikling[rediger | rediger kilde]
I 1957 ba det amerikanske flyvåpenet om forslag til et nytt raskt fly for persontransport under prosjektbetegnelsen UCX (Utility Cargo Experimental). Lockheed hadde tidligere arbeidet med et passasjerflyprosjekt under fabrikkbetegnelsen L-193 som ikke hadde lyktes med å finne interesse hos potensielle kjøpere, og da teamet ledet av Clarence L. Johnson begynte å arbeide på UCX-prosjektet, som hos Lockheed da hadde fått fabrikkbetegnelsen CL-329, tok de utgangspunkt i en nedskalert versjon av L-193.
Forskjellige motorløsninger ble vurdert. Det amerikanske flyvåpenet hadde spesifisert fire motorer, men ingen amerikanske motorer med tilstrekkelig ytelse var ferdig utviklet ennå, og Johnson valgte heller å utstyre flyet med den britiske Bristol Siddeley Orpheus, som var planlagt å skulle produseres på lisens i USA av Curtiss-Wright Corporation under betegnelsen TJ37. Den britiske motoren var dobbelt så kraftig som noen av de daværende amerikanske alternativene, så Johnson så to motorer som tilstrekkelig. Og det var med to Orpheus-motorer prototypen fløy første gang 4. september 1957.
Etter mye frem og tilbake sto imidlertid Lockheed fremdeles uten noen kontrakt med det amerikanske flyvåpenet, men bestemte seg for å sette i gang serieproduksjon og fikk etterhvert flere kontrakter med sivile aktører. For produksjonsvarianten valgte man å returnere til fire motorer fordi kontraktene om lisensproduksjon av de britiske motorene ikke hadde blitt noe av og fordi man fremdeles håpet på kontrakter med flyvåpenet. Denne firemotorsvarianten fikk fabrikkbetegnelsen CL-1329, og valget falt på turbojetmotoren Pratt & Whitney JT12A.
Varianter[rediger | rediger kilde]
Forskjellen mellom de forskjellige variantene besto hovedsakelig i forskjellige typer motorer og de konsekvenser dette hadde for ytelser. I alt ble 202 JetStar produsert. 96 JetStar 6 og 66 JetStar 8 mellom 1961 og 1973, og 40 JetStar II mellom 1976 og 1980.
- JetStar 6 – Første produksjonsvariant. Utstyrt med fire Pratt & Whitney JT12A-6 turbojetmotorer (13,30 kN). Topphastighet: 922 km/t, maksimal startvekt: 18 561 kg og rekkevidde: 3 774 km.
- JetStar 8 – Utstyrt med fire Pratt & Whitney JT12A-8 turbojetmotorer (14,68 kN). Topphastighet: 917 km/t, maksimal startvekt: 19 051 kg og rekkevidde: 3 410 km.
- JetStar II – Første produksjonsvariant. Utstyrt med fire Garret TFE 731-3-1F turbofanmotorer (16,46 kN). Topphastighet: 880 km/t, maksimal startvekt: 20 185 kg og rekkevidde: 5 134 km.