Lev Tolstoj

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Leo Tolstoy»)
Denne artikkelen omhandler forfatteren Lev Tolstoj. For hans sønn, se Lev Tolstoj (1869–1945).
Lev Tolstoj
Født28. aug. 1828[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jasnaja Poljana (Krapivna Uyezd, Guvernementet Tula, Det russiske keiserdømmet)[5][6][7][4]
Død7. nov. 1910[1][8][9]Rediger på Wikidata (82 år)
Astapovo (guvernementet Rjazan, Det russiske keiserdømmet)[10][11]
BeskjeftigelseSkribent,[12][13][14][15][16] dramatiker,[15] filosof,[17][14][15] romanforfatter, pedagog, essayist, barnebokforfatter, dagbokskriver, prosaforfatter, kommentator, esperantist
Utdannet vedDet keiserlige universitetet i Kazan (studieretning: lov og rett)
EktefelleSofja Tolstaja (1862–1910)[18]
FarIlya Tolstoy
MorMariya Volkonskaya
SøskenMariya Tolstaya
Nikolay Tolstoy
Barn
8 oppføringer
Sergej Tolstoj
Tatjana Sukhotina-Tolstaja
Ilja Tolstoj
Lev Tolstoj[19]
Maria L'vovna Tolstaya
Andrey Tolstoy
Mikhail Tolstoy
Aleksandra Tolstaja
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet[20][21]
GravlagtJasnaja Poljana
MorsmålRussisk
SpråkRussisk,[22][23][24] fransk,[25] engelsk[26]
Medlem avSerbias vitenskaps- og kunstakademi (1910–1910) (korresponderende medlem)
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Utmerkelser4. klasse av Sankta Annas orden
Medalje "For forsvaret av Sevastopol"
Medal In memory of Crimean War
Medal In memory of 50th anniversary of defence of Sevastopol[27]
PseudonymЛ. Н. Т., Л. Н.
PeriodeRealisme
SjangerNovelle, kortroman, roman, drama
BevegelseRealismen
Debuterte1847
Aktive år1847–1910
Notable verkSevastopolfortellingene, Krig og fred, Anna KareninaKrig og fred, Anna Karenina, A Confession, The Kingdom of God Is Within You, What Is Art?, Boyhood, Barndommen, Hadji Murat, Kreutzersonaten, Oppstandelse, The Snowstorm, Der det er kjærleik, Youth, Fader Sergius, Sevastopolfortellingene, The Fruits of Enlightenment, What is my faith
Påvirket avAleksandr Pusjkin, Nikolaj Gogol, Fjodor Dostojevskij, Pjotr Kropotkin, African Spir, Henry David Thoreau, Petr Chelčický, Stendhal, Buddha, Platon, George Eliot, Arthur Schopenhauer, Aristoteles, Jean-Jacques Rousseau, Charles Dickens, Pierre-Joseph Proudhon, Victor Hugo, Henry George, Laurence Sterne, Harriet Beecher Stowe
Nettstedhttp://tolstoy.ru
IMDbIMDb
Signatur
Lev Tolstojs signatur
Våpenskjold
Lev Tolstojs våpenskjold
Lev Tolstoj på Commons

Lev Nikolajevitsj Tolstoj (russisk: Лев Николаевич Толстой, IPA: [lʲɛv nʲɪkʌˈlajɪvʲɪtɕ tʌlˈstoj] lytt hjelp•info; født 28. augustjul./ 9. september 1828greg. i Tula, død 7. novemberjul./ 20. november 1910greg. i Astapovo i det nåværende Lipetsk oblast) var en russisk forfatter av romaner og essayer, dramatiker og filosof. Han var også pasifist, kristen anarkist og utdannelsesreformator. Han er det kanskje mest innflytelsesrike medlemmet av den aristokratiske Tolstoj-familien. Den moderne norske transkripsjonen av navnet er Lev Tolstoj, men tradisjonelt har fornavnet vanligvis blitt skrevet Leo på norsk og andre vestlige språk mens etternavnet også har blitt skrevet Tolstoy eller Tolstoi.

Som forfatter er Tolstoj vidt anerkjent som en av verdenslitteraturens viktigste romanforfattere, men senere i livet skrev han også skuespill og essay. Han er spesielt kjent for sine mesterverker Krig og fred (1865–1869) og Anna Karenina (1875–1877). I omfang, bredde og realistisk fremstilling av det russiske liv i det 19. århundre, er de to romanene ansett som det fremste innen realistisk fiksjon.

Tolstoj er også kjent for sin kompliserte og paradoksale personlighet og sine ekstreme moralistiske og asketiske synspunkter, som han utviklet etter en moralsk krise og åndelig oppvåkning i 1870-årene, da han også ble oppfattet som moralfilosof og sosial reformator. Han betraktes også som en av portalfigurene innen anarkismen, han ble blant annet inspirert av Henry David Thoreau.

Som moralfilosof var Tolstoj kjent for sine idéer om ikkevoldelig motstand, og tankene verk som Guds rike finnes hos deg skulle komme til å påvirke slike sentrale skikkelser i det 20. århundre som Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og ungdomstid[rediger | rediger kilde]

Tolstoj ble født på familiens gods i Jasnaja Poljana, som er stedet der han skrev mange av sine bøker og politiske essayer. Han var det fjerde av fem barn av grev Nikolaj Iljitj Tolstoj, en veteran fra Napoleonskrigene, og hans kone grevinne Marija Tolstaja (Volkonskaja). Moren døde i barselseng da Lev var 2 år, uten å etterlate seg noe bilde av seg selv, og han visste aldri hvordan hun så ut. Han hadde tre eldre brødre, Nikolaj, Sergej og Dmitrij, og en yngre søster, Marija.

Som liten gutt fortalte Nikolaj ham at han hadde skrevet hemmeligheten om hvordan en kan gjøre alle mennesker lykkelige på en grønn pinne som han hadde gjemt ved veien i Zakaz-skogen. Senere bad Lev om å få bli begravet der pinnen skulle være begravet.

Da han var ni, leide familien et hus i Moskva og flyttet dit. I rask rekkefølge døde faren og bestemoren hans. De tre minste barna flyttet tilbake til Jasnaja Poljana. Inntrykkene fra to dødsfall i så nær familie rett etter hverandre gjorde at han begynte å formulere seriøse idéer om store temaer som «døden» og «lykken». Han konkluderte med at døden kan komme når som helst og at en kan bli lykkelig ved å nyte øyeblikket. Lev hadde et dårlig selvbilde og bad daglig til Gud om at han måtte gjøre ham like flott å se på som broren Nikolaj.

Lev Tolstoj fotografert som 20-åring i 1848.

Han var nå foreldreløs og flyttet med sin tante til Kazan, der han var i fire år uten å gjøre stort. Tanten overtalte ham til slutt til å begynne på Universitetet i Kazan, noe han gjorde i 1844. I 1847 dro han tilbake til Jasnaja Poljana fra universitetet, og var senere i St. Petersburg i 1849 og forelsket seg i byen. Omkring 1851 hadde han pådratt seg en stor spillegjeld og reiste til Kaukasus med sin bror og der vervet han seg til den keiserlige russiske hæren. Det var på denne tiden han begynte å skrive.

Tolstojs hus i Jasnaja Poljana er i dag museum.

Hans forvandling fra en utsvevende og privilegert sositetsforfatter til den åndelige ikkevoldsanarkisten han ble i den senere delen av sitt liv, skyldtes delvis hans arméerfaringer og dels hans to reiser rundt om i Europa i 1857 og 1860–61. Andre som gikk samme vei var Aleksandr Herzen, Michail Bakunin og Peter Kropotkin. Under et besøk i Paris i 1857 bevitnet Tolstoj en offentlig henrettelse, en traumatisk opplevelse som skulle komme til å påvirke ham gjennom hele livet. I et brev til vennen Vasilij Botkin skrev han "Sannheten er den at Staten er en konspirasjon, skapt ikke bare for å utnytte, men først og fremst korrumpere sine medborgere ... Heretter skal jeg aldri tjena noe styre noensteds.[28]

Reisen til Europa i årene 1860–61 formet både hans politiske og litterære forvandling. Han møtte Victor Hugo, og priset hans litterære prestasjoner etter å ha lest Hugos da nyskrevne Les Miserables. Man kan i Tolstojs Krig og fred se at krigsscenene har hentet inspirasjon fra Les Miserables. Tolstojs politiske syn ble påvirket av at han i mars 1861 traff den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhon, som da levde i eksil under et falskt navn i Brussel. Tolstoj leste Proudhons La Guerre et la Paix (som betyr Krig og fred på fransk) og de diskuterte utdanning. Lev Tolstoj opplevde at Proudhon var den eneste samtidige personen som forsto betydningen av utdannelse og trykkepressen.

Tolstoj ble så inspirert av dette at han ved tilbakekomsten til Jasnaja Poljana grunnla tretten skoler for de livegnes barn, basert på prinsippene Tolstoj beskrev i et essay han skrev om godsets skoler i 1862.[29] Tolstojs utdanningseksperimenter ble likevel kortlivet.

Tolstojs kone Sofja og deres datter Aleksandra.

Ekteskapet[rediger | rediger kilde]

Den 23. september 1862 giftet den da 34-årige Lev Tolstoj seg med den 18-årige Sofja Andrejevna Behrs, som var datter av en hofflege. Familie og venner kalte henne Sonja, som er et russisk kjælenavn for Sofja.[30] De fikk 13 barn, hvorav fem døde som barn.[31] På bryllupsnatten ga han henne sine dagbøker der det blant annet var detaljer om hans tidligere omfattende sexliv og der stod også at en av de livegne på godset hans hadde født ham en sønn.[30] Til tross for dette virket det som om deres ekteskap var lykkelig, og Tolstoj skrev Krig og fred og Anna Karenina med Sonja som sekretær, korrekturleser og økonomiansvarlig.[30] Den siste delen av deras liv sammen har blitt beskrevet av A. N. Wilson som en av de ulykkeligste i litteraturhistorien. Tolstojs relasjon med sin kone ble stadig dårligere etter hvert som hans synspunkter ble mer radikale. Det gjorde at han ville ta avstand fra sin arv og inntjente formue, og frasi seg opphavsretten til sine tidligere verk.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Som ung offiser kjempet Lev Tolstoj i Krimkrigen i 1853-1856. Hans dagboknotater fra kampene skulle danne grunnlaget for en novellesamling i tre deler med tittelen Sevastopolfortellingene (Sevastopolskiye rasskazy). Novellene forherliger ikke krigen, men skildrer soldatenes hverdag, redsler og harde forhold, og viser at det ikke alltid er kjærlighet til fedrelandet som ligger bak de tapre innsatsene. Novellene la grunnlaget for forfatterens raske berømmelse i hjemlandet.

Lev Tolstoj

Tolstojs mest omfattende verk, Krig og fred, ble utgitt i 1869 og skildrer Russland under Napoleonskrigene. Den historiske romanen følger en mengde menneskers og slekters skjebne, og gir også et bilde av Russlands bønder. Det harde livet ved fronten settes i kontrast til selskapslivet i Sankt Petersburg.

I 1873 begynte han å skrive Anna Karenina, som ble utgitt i 1877. Her skildres mørkt en kjærlighetshistorie i overklassemiljø mellom den gifte Anna Karenina og offiseren grev Vronskij. Som kontrast skildres også kjærligheten mellom paret Kitty og Levin, som lykkelig bosetter seg på landet og der arbeider og lever i kontakt med naturen. Denne boken, sammen med Krig og fred, blir regnet som Tolstojs mesterverker, og ga ham et internasjonalt gjennombrudd.

Til tross for at Tolstoj var adelig, huset han en sterk medfølelse med bøndene hjemme på godset i Jasnaja Poljana. Han forsøkte på mange måter å forbedre bøndenes stilling, blant annet ved å starte en skole for bøndenes barn. Han deltok også selv i det krevende arbeidet på jordene og gikk kledd som en enkel bonde.

Rundt 1880 gjennomgikk Tolstoj en slags religiøs krise eller omvendelse inspirert av Bergprekenens budskap om kjærlighet og frihet fra jordisk gods. Han søkte kontakt med asketer og andre som forfektet en alternativ livsoppfatning, og ga seg mer og mer hen til religiøse grublerier. Han forandret sin forståelse av kristendommen ved å forkaste det meste av det overnaturlige i evangeliet og blande det moralske aspekt i kristendommen med elementer fra blant annet buddhismen. Han klarte ikke å tro på dogmene, ikke en gang på oppstandelsen – den mest sentrale læresetning i den ortodokse kirkes tro. Dette resulterte i et brudd med den russiske kirken.

Tolstoj tok så et oppgjør med mange av sine tidligere meninger og forkastet alt han hadde skrevet før 1880. De bøkene han nå skrev var mer og mer preget av hans religiøse syn, og han opptro mer og mer som en predikant. Den mest kjente fortellingen fra denne perioden, er Ivan Iljitsj' død som kom ut i 1886. Han mistet på denne tiden også interessen for sin familie, og mot slutten av 1880-årene gikk han også bort fra å skrive skjønnlitterært til å publisere innlegg i moralske og sosiale spørsmål.

Måten Tolstoj tok avstand fra det normale liv i samtiden kommer blant annet til syne på den måten han kjempet med nebb og klør for å unngå å få nobelprisen i litteratur. Tolstoj var foreslått både til denne prisen og Nobels fredspris – det siste på grunn av sitt engasjement for ikkevold. I et svarbrev til et 40–talls kunstnere som hadde kjempet for hans kandidatur, uttrykte han sin glede over at han ikke var tildelt prisen. En av hans begrunnelser var at «alle slags penger etter min overbevisning bare er et onde».

Tolstojs grav i Jasnaja Poljana.

Dødsfallet[rediger | rediger kilde]

I november 1910 forlot Tolstoj familien og sin velstand på Jasnaja Poljana.[32] Han ble syk under togreisen sørover og selskapet ble tvunget til å stoppe på jernbanestasjonen i Astapovo, der Tolstoj døde av lungebetennelse[33], 82 år gammel. Byen Astapovo byttet senere navn til Lev Tolstoj.

Tusenvis av mennesker omkranset gatene ved hans begravelsesprosesjon, til tross for at politiet hadde forsøkt å begrense mulighetene til å ta seg dit. En del av folket som befant seg i gatene kjente riktignok ikke til noe mer om Tolstoj enn at han var en eller annen "adelsmann som hadde omkommet".[34] Tolstoj ble, som han selv ønsket, begravet ved «den grønne pinnen» som broren hadde fortalt ham om i barndommen.

Tolstojs etterkommere emigrerte fra Russland under revolusjonen i 1917. Grener av familien bor i Sverige, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA. Tolstojs barnebarn Tatjana Tolstoj-Paus var inngiftet i den norske familien Paus; etterkommerne bor i dag i Sverige og eier herregården Herresta.

Romaner og skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Tolstoj er en av gigantene innenfor russisk litteratur. Blant hans fremste verker er romaner som Krig og fred og Anna Karenina og noveller som Hadji Murat og Ivan Iljitsj' død. Hans samtid hyllet ham, blant annet anså Fjodor Dostojevskij at Tolstoj var den fremste blant de dalevende forfatterne. Gustave Flaubert utbrøt da han hadde lest en oversatt versjon av Krig og fred: «Hvilken kunstner, og hvilken psykolog!» Anton Tsjekhov, som ofte besøkte Tolstoj på godset hans på landet, skrev «Når litteraturen besitter en Tolstoj er det lett og behagelig å være forfatter; selv når du vet med deg selv at du selv ikke har prestert noe og fortsetter å ikke prestere noe, så er det ikke så ille som det ellers kunne ha vært ettersom Tolstoj presterer for alle. Det han gjør tjener til å rettferdiggjøre alt håp og all streven innen litteraturen.»

Også senere kritikere og forfattere har satt pris på Tolstojs verker. Virginia Woolf anså ham for å være den fremste blant forfattere. James Joyce skrev at "han er aldri trist, aldri dum, aldri kjedelig, aldri pedantisk og aldri teatralisk!". Han ble også hyllet av forfattere som Mann, Proust, Faulkner og Nabokov. Nabokov berømmet verkene Ivan Iljitsj' død og Anna Karenina, men stilte spørsmål ved Krig og fred og kritiserte skarpt Oppstandelse og Kreutzersonaten.

Tolstojs tidligste verk, de selvbiografiske romanene Barndommen, Gutteårene, og Ungdommen, handler om en rik jordeiers sønn og hans langsomme oppdagelse av kløften mellom ham selv og almuen. Selv om han selv anså at de var sentimentale, speiler de en stor del av hans liv og hvordan det er å vokse opp.

Han tjenestegjorde som sekondløytnant i et artilleriregiment under Krimkrigen, noe han skrev om i novellesamlingen Sevastopolfortellingene. Hans erfaringer fra krigen var en medvirkende årsak til hans senere pasifistiske livssyn og de ga det ham muligheten til realistisk å beskrive krigens grusomheter i sine senere verk.[35]

Tittelbladet på førsteutgaven av Anna Karenina fra 1878.

Hans verker beskriver på en realistisk måte det russiske samfunnet han levde i.[36] Kosakkene fra 1863 beskriver kosakkene gjennom en fortelling om en russisk aristokrat som er forelsket i en kosakkjente. Anna Kareninas parallellhistorier beskriver dels en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner og dels en filosofisk jordeier som (likt Tolstoj) arbeider side om side med bøndene på jordene og forsøker å forandre livene deras. Tolstoj skrev ikke bare ut ifra sine erfaringer, han skapte også rollefigurer som var avbildninger av ham selv, som Pierre Bezuchov og Prins Andrej i Krig og fred, Levin i Anna Karenina og til en viss grad prins Nechljudov i Oppstandelse.

Krig og fred betraktes allment som en av de fremste romanene som noensinne er skrevet, bemerkelsesverdig for sin dramatiske bredde og enhet. Den inneholder 580 rollefigurer, hvorav mange er historiske personer, mens andre er oppdiktede. Historien forflytter seg fra familielivet til Napoleons hovedkvarter, fra Aleksander Is hoff til slagmarkene ved Austerlitz og Borodino. Tolstojs opprinnelige idé med romanen var å undersøke årsakene til dekabristopprøret, som kun omtales i de siste kapitlene, der man kan utlede at Andrej Bolkonskijs son kommer til å bli en av dekabristene. I Krig og fred, som Tolstoj selv ikke anså for å være en roman, framgår hans syn på historie, og da spesielt hans oppfatning om at enkeltindivider som Napoleon og Alexander var ubetydeligheter i den store sammenhengen. Tolstoj anså heller ikke at mange store samtididige skjønnlitterære verk var romaner. Han hørte til den realistiske skolen der romanen utgjorde et rammeverk der man undersøkte 1800-tallets sosiale og politiske spørsmål.[37] Krig og fred (som ifølge Tolstoj var et prosa-epos) kvalifiserte seg dermed ikke som roman. Tolstoj betraktet Anna Karenina som sin første egentlige roman.[38]

Etter Anna Karenina fokuserte Tolstoj på kristne temaer og i hans senere romaner som Ivan Iljitjs död (1886) og Hva er det egentlig vi trenger? utviklet han en radikal anarko-pasifistisk kristen filosofi, som førte til at han ble ekskommunikert fra den russisk-ortodokse kirken i 1901.[39] Til tross for all berømmelsen han fikk for Anna Karenina og Krig og fred mente han selv senere i livet at disse bøkene var lite realistiske.[40]

Tolstoj om Shakespeare[rediger | rediger kilde]

Tolstoj anså William Shakespeare som en dårlig dramatiker og ingen sann kunstner. Tolstoj beskrev sin oppfatning i et kritisk essay om Shakespeare i 1903. Han ble overrasket da han leste Shakespeare for første gang ettersom han hadde ventet seg en mektig estetisk opplevelse, men etter å ha lest Kong Lear, Romeo og Julie, Hamlet og Macbeth, kjente han avsmak, ulyst og forvirring. Da han var 75 leste han alle Shakespeares verk om igjen for å se om han fortsatt følte det samme, noe han gjorde. Han følte ikke lengre forvirring, men anså at det var stor ondskap og usannhet som hadde gjort at Shakespeare hadde fått sin opphøyde genistatus. Tolstoj var klar over at hans slutninger ikke sammenfalt med den allmenne oppfatningen og gjorde en detaljert analyse av Kong Lear, noe som fikk George Orwell til å skrive Lear, Tolstoy and the Fool.

Religiøse og politiske overbevisninger[rediger | rediger kilde]

Tolstoy kledd i bondeklær malt av Ilja Repin (1901).

Etter å ha lest Schopenhauers Verden som vilje og forestilling, konverterte Tolstoj gradvis til den asketiske moral at arbeidet er den riktige åndelige vei for de øvre klasser: "Vet du hva denne sommeren har betydd for meg? Konstante ekstase over Schopenhauer og en hel rekke åndelige herligheter som jeg aldri har opplevd før .... ingen elev har noensinne studert så mye på hans kurs, og lært så mye, så jeg har denne sommeren."[41] I kapittel VI av En bekjennelse siterte Tolstoj siste avsnitt av Schopenhauers verk. Det forklarte hvordan intetheten som følger fra fullstendig selvfornektelse bare er en relativ ubetydelighet, og ikke er noe som skal fryktes. Han ble slått av beskrivelsen av den kristne, buddhistiske og hinduistiske asketiske forsakelse som veien til hellighet.

Tolstojs kristne tro var sentrert rundt Bergprekenen, spesielt oppfordringen om å vende det andre kinnet til, som han så på som en begrunnelse for pasifisme og ikkevold. Ulike versjoner av "Tolstojs Bibel" har blitt publisert, og her vistes det hvilke passasjer Tolstoj støttet seg mest til, spesielt Jesu egne ord.[42] Tolstoj mente at det å være en kristen krevde at han måtte være en pasifist. Konsekvensene av denne pasifismen, og den tilsynelatende uunngåelige krigføring til regjeringer, gjorde ham til en filosofisk anarkist.

Tolstoj mente at en sann kristen kan finne varig lykke ved å streve for indre perfeksjon gjennom å følge budet om å elske sin neste og Gud heller enn å se utover til Kirken eller staten for veiledning. Hans tro på ikkevold i møte med en konflikt er en annen klar egenskap av hans filosofi basert på Kristus lære. Ved direkte å påvirke Mahatma Gandhi med denne ideen gjennom sitt arbeid Guds rike finnes hos deg har Tolstoj hatt en enorm innflytelse på den ikkevoldelige motstandsbevegelsen til denne dag. Han mente at aristokratiet var en byrde for de fattige, og at den eneste løsningen for hvordan vi lever sammen er gjennom kristen anarkisme. Han motsatte seg også privat eiendom [43] og ekteskapet som institusjon og verdsatte idealer som kyskhet og seksuell avholdenhet (omtalt i Fader Sergius og hans forord til Kreutzersonaten), idealer som også ble verdsatt av unge Gandhi. Tolstojs senere arbeid viser en lidenskap og entusiasme som var hentet fra dypet av hans strenge moralske holdninger.[44] Sekvensen med fristelsen til Sergius i Fader Sergius, for eksempel, er blant hans senere triumfer. Gorkij forteller hvordan Tolstoj en gang leste dette avsnittet for ham og Tsjekhov og at Tolstoj ble rørt til tårer da han hadde lest ferdig.

Tolstoj hadde en sterk innflytelse på utviklingen av de kristenanarkistiske idéene.[45] Tolstojene var en liten kristen anarkistgruppe dannet av Tolstojs følgesvenn, Vladimir Chertkov (1854–1936), for å spre Tolstojs religiøse lære.

Tolstoy organiserer hjelp for dem som var rammet av hungersnød i Samara i 1891

Under bokseropprøret i Kina hyllet Tolstoj bokserne. Han var strengt kritisk til overgrepene begått av russerne, tyskerne og andre vestlige tropper. Han anklaget dem for å drive slakting da han hørte om plyndringer, voldtekter og drap, i det han så som kristen brutalitet. Tolstoj utpekte også de to monarkene Nikolaj II av Russland og Wilhelm II av Tyskland som ansvarlige for overgrepene.[46][47] Blant litteraturen man vet Tolstoy leste, er verkene til den kinesiske tenkeren og filosofen Confucius.[48][49]

Filmopptak av Tolstojs 80-årsdag på Jasnaja Poljana. Opptakene viser kona Sofja (som plukker blomster i hagen), datteren Aleksandra (som sitter i vognen i den hvite blusen), hans assistent og fortrolige, V. Chertkov (skallet mann med skjegg og bart) og studenter.

I hundrevis av essays over de siste tyve årene av sitt liv gjentok Tolstoj den anarkistiske kritikken av staten og anbefalte bøker av Kropotkin og Proudhon til sine lesere, samtidig som han avviste anarkismens flørt med voldelige revolusjonære midler. I essayet Om Anarki i 1900 skrev han at «anarkistene har rett i alt, i negasjonen av eksisterende orden, og i påstanden om at uten autoritet kunne det ikke være verre vold enn autoriteten under de eksisterende forhold. De tar feil bare i den tro at anarki kan bli innført ved revolusjon. Men det vil bli innført bare ved at det er flere og flere mennesker som ikke krever beskyttelse av statsmakten ... Det kan bare være én permanent revolusjon - en moralsk en: regenerering av det indre menneske». Til tross for hans bange anelser om anarkistisk vold tok Tolstoj sjanser for å sirkulere de forbudte utgivelsene av anarkistiske tenkere i Russland, og korrigerte bevisene i Kropotkins En opprørers ord, ulovlig publisert i St. Petersburg i 1906.[50]

Tolstoj ble begeistret over den økonomiske tenkningen til Henry George og innlemmet det bifallende i senere arbeider som Oppstandelse, en bok som spilte en viktig rolle da den russisk-ortodokse kirken besluttet å ekskommunisere ham i 1901.[51]

I 1908 skrev Tolstoy Et brev til en Hindu[52] hvor han skisserte sin tro på ikkevold som et middel for India til å oppnå uavhengighet fra det britiske kolonistyret. I 1909 falt en kopi av brevet i hendene på Mohandas Gandhi, som jobbet som advokat i Sør-Afrika på den tiden, og i som var i ferd med å bli en aktivist. Tolstojs brev var viktig for Gandhi som skrev til den berømte forfatteren for å bekrefte at han var den virkelige forfatteren, noe som førte til ytterligere korrespondanse dem imellom.[52] Da han leste Tolstojs Guds rike finnes hos deg ble Gandhi også overbevist om å unngå vold og omfavne ikkevoldelig motstand, en gjeld Gandhi anerkjente i sin selvbiografi. Der kaller han Tolstoj "den største apostel for ikkevold som nåtiden har produsert". Korrespondansen mellom Tolstoj og Gandhi skulle bare vare et år, fra oktober 1909 til Tolstojs død i november 1910, men førte til at Gandhi ga navnet Tolstojkolonien til sitt andre ashram i Sør-Afrika.[53] I tillegg til ikkevoldelig motstand delte de to mennene en felles tro på verdien av vegetarianisme, gjenstand for flere av Tolstojs essays.[54]

Tolstoj ble også en stor tilhenger av esperantobevegelsen. Tolstoj var imponert over den pasifistiske troen til dukoborserne og brakte oppmerksomhet om forfølgelsen av dem til det internasjonale samfunnet etter at de brente sine våpen i en fredelig protest i 1895. Han hjalp dukoborserne til å migrere til Canada.[55] I 1904, under den russisk-japanske krig, fordømte Tolstoj krigshandlingene og skrev til den japanske buddhistiske presten Soyen Shaku i et mislykket forsøk på å få til en felles pasifistisk uttalelse.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1852: Barndom
  • 1854: Gutteår
  • 1856: Ungdom
  • 1855–1856: Sevastopolfortellingene (1-3)
  • 1863: Kosakkene
  • 1863: Polikusjka
  • 1867–1869: Krig og fred (1-4)
  • 1872: Fangen i Kaukasus
  • 1873–1877: Anna Karenina
  • 1879–1882: En bekjennelse
  • 1885: Historien om en hest
  • 1886: Ivan Iljitsj' død
  • 1886: Mørkets makt
  • 1890: Kreutzersonaten
  • 1897–1898: Hva er kunsten?
  • 1899: Oppstandelse
  • 1900: Det levende liket
  • Hadji Murat (utgitt posthumt i 1910)
  • Guds rike finnes hos deg (først utgitt på tysk i 1894)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b ProDetLit[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ EB-11 / Tolstoy, Leo, «... was born on the 9th of September (August 28) 1828, ...»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kratkaja literaturnaja entsiklopedija, «28.VIII (9.IX).1828»[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b ESBE / Tolstoj, Lev Nikolajevitsj[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID EBchecked/topic/652165/Yasnaya-Polyana[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Толстой Лев Николаевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Kratkaja literaturnaja entsiklopedija, «7(20).XI.1910»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leo-Tolstoy, besøkt 7. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 15650, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.biography.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  13. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 15650, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  14. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1329, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  15. ^ a b c https://cs.isabart.org/person/15659; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 15659.
  16. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  17. ^ http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/00472336.2012.740984.
  18. ^ Rodovid[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11926775j; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11926775j.
  23. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 5478755, Wikidata Q16744133 
  24. ^ (på ru) ПроДетЛит, 17. september 2019, Wikidata Q124821483, https://prodetlit.ru/ 
  25. ^ «War and Peace». Besøkt 30. oktober 2018. 
  26. ^ Lev Tolstoj. «A Letter to a Hindu». Besøkt 30. oktober 2018. 
  27. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ A. N. Wilson, Tolstoy (1988), p. 146 "The truth is that the State is a conspiracy designed not only to exploit, but above all to corrupt its citizens ... Henceforth, I shall never serve any government anywhere."
  29. ^ The School at Yasnaya Polyana – The Complete Works of Count Tolstoy: Pedagogical Articles. Linen-Measurer, Volume IV. Dana Estes & Company. 1904. s. 227. 
  30. ^ a b c Susan Jacoby, "The Wife of the Genius" (April 19, 1981) The New York Times
  31. ^ Feuer,Kathryn B. Tolstoy and the Genesis of War and Peace, Cornell University Press, 1996, ISBN 0801419026
  32. ^ The last days of Tolstoy. VG Chertkov. 1922. Heinemann
  33. ^ Leo Tolstoy. EJ Simmons – 1946 – Little, Brown and Company
  34. ^ Tolstaya, S.A. The Diaries of Sophia Tolstoy, Book Sales, 1987; Chertkov, V. "The Last Days of Leo Tolstoy," http://www.linguadex.com/tolstoy/index.html, translated by Benjamin Scher
  35. ^ Government is Violence: essays on anarchism and pacifism. Leo Tolstoy – 1990 – Phoenix Press
  36. ^ Tolstoy: the making of a novelist. E Crankshaw – 1974 – Weidenfeld & Nicolson
  37. ^ Tolstoy and the Development of Realism. G Lukacs. Marxists on Literature: An Anthology, London: Penguin, 1977
  38. ^ Tolstoy and the Novel. J Bayley – 1967 – Chatto & Windus
  39. ^ Church and State. L Tolstoy — On Life and Essays on Religion, 1934
  40. ^ Women in Tolstoy: the ideal and the erotic R.C. Benson – 1973 – University of Illinois Press
  41. ^ Tolstojs Brev til A.A. Fet 30. august 1869
  42. ^ Orwin, Donna T. The Cambridge Companion to Tolstoy. Cambridge University Press, 2002
  43. ^ I Cannot Be Silent. Leo Tolstoy. Recollections and Essays, 1937.
  44. ^ Sommers, Aaron (2009) (8. september 2009). «Why Leo Tolstoy Wouldn't Supersize It''». Coastlinejournal.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 16. mai 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. november 2017. Besøkt 14. januar 2013. 
  45. ^ Christoyannopoulos, Alexandre (2009). «The Contemporary Relevance of Leo Tolstoy's Late Political Thought». «Tolstoy articulated his Christian anarchist political thought between 1880 and 1910, yet its continuing relevance should have become fairly self-evident already.» 
  46. ^ William Henry Chamberlin, Hoover Institution on War, Revolution, and Peace, Ohio State University (1960). Michael Karpovich, Dimitri Sergius Von Mohrenschildt, red. The Russian review, Volume 19. Blackwell. s. 115. Besøkt 31. oktober 2010. (Original from the University of Michigan)
  47. ^ Walter G. Moss (2008). An age of progress?: clashing twentieth-century global forces. Anthem Press. s. 3. ISBN 1-84331-301-4. Besøkt 31. oktober 2010. 
  48. ^ Donna Tussing Orwin (2002). The Cambridge companion to Tolstoy. Cambridge University Press. s. 37. ISBN 0-521-52000-2. Besøkt 31. oktober 2010. 
  49. ^ Derk Bodde (1950). Tolstoy and China. Princeton University Press. s. 25. Besøkt 31. oktober 2010. (Original from the University of Michigan)
  50. ^ Peter Kropotkin: from prince to rebel. G Woodcock, I Avakumović.1990.
  51. ^ Wenzer, Kenneth C. (1997). «Tolstoy's Georgist Spiritual Political Economy (1897–1910): Anarchism and Land Reform». The American Journal of Economics and Sociology. 56 (4, Oct). JSTOR 3487337. 
  52. ^ a b Parel, Anthony J. (2002), «Gandhi and Tolstoy», i: M. P. Mathai, M. S. John, Siby K. Joseph, Meditations on Gandhi : a Ravindra Varma festschrift, New Delhi: Concept, ss. 96–112, http://books.google.com/books?id=kcpDOVk5Gp8C&lpg=PP1&pg=PA96#v=onepage&q&f=false, besøkt 2012-09-08 
  53. ^ Tolstoy and Gandhi, men of peace: a biography. MB Green – 1983 – Basic Books
  54. ^ Leo Tolstoy, The First Step, forord til den russiske oversettelsen av Howard Williams' The Ethics of Diet (1892).
  55. ^ Mays, H.G. "Resurrection:Tolstoy and Canada's Doukhobors." The Beaver 79.October/November 1999:38–44

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Lev Tolstoj – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lev_Tolstoj&oldid=24079981»