Nikolaj Gogol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nikolaj Gogol
NV Gogol.png
FødtМикола Васильович Яновський, Николай Васильевич Яновский
20. mars 1809[1][2]Rediger på Wikidata
Velikije Sorotjintsy[3][4][5]Rediger på Wikidata
Død21. feb. 1852[1][6][7]Rediger på Wikidata (42 år)
Moskva[8][4][5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Dramatiker[9], historiker, litteraturkritiker, lærer, lyriker, prosaforfatter[9], kommentator, skribent[10][9][4]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Statsuniversitetet i St. PetersburgRediger på Wikidata
FarVasyl Panasovych Gogol-Yanovsky
MorMariia Hohol
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmetRediger på Wikidata
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården (1931–)[11], Danilovklosteret (–1931)Rediger på Wikidata
Signatur
Nikolaj Gogols signatur
Våpenskjold
Nikolaj Gogols våpenskjold

Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (russisk Николай Васильевич Гоголь, ukrainsk Микола Васильович Гоголь - Mykola Vasiljovytsj Hohol, født 20. marsjul./ 1. april 1809greg. i Velikje Sorotsjinsky nær Poltava, død 21. februarjul./ 4. mars 1852greg. i Moskva) var en russisk forfatter og dramatiker av ukrainsk herkomst fra kjent ukrainsk familie av Gogol Yanovskyh. Han er kåret til "ukrainsk skole" av russisk klassisk litteratur[12][13]. Han hadde stor påvirkning til ukrainsk litteratur på grunn av hans ukrainsk forskning som etnograf og studiering av ukrainsk folk kultur [14][15]. Blant hans mest kjente verk er romanen Døde sjeler, novellen Kappen, teaterstykket Revisoren og samlingen Julenatt (opera musikk til den var skrev senere av ukrainsk komponist Mykola Lysenko).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nikolaj Gogol var født som en av fem barn av godseieren Vassilij Afanassjevitsj og Marija Iwanovna Gogol-Janovski i Velikije Sorotsjinskij i guvernementet Poltava, 300 kilometer sydøst for Kyiv, i det som i dag tilhører Ukraina. Han kom fra en slekt med røtter såvel i polsk adel som til hetmantidens kosakkledere av kosakk Ostap Gogol. Oldefar hans var Ivan Jakovytsj, han var eleven ved Kyiv Theological Academy, I familiens hus stod det polske familievåpenet i entreen.

Nikolaj Gogol var ti år gammel da hans lillebror døde, og seksten da faren døde. Han gikk på gymnas i Nizjyn. På gymnas var Gogol spesielt ivrig å studere gamle sider av ukrainsk historie, folkekultur [16]og muntlig folkekunst. Han ble kjent med den ikke bra fra skriftlig kilder, men også på gatene av byen Nizjyn. Nizhyn-basarene, i Magerka område av byen, hvor han hadde mange bekjente. Senere, Nizhyn protype, ble individuelle karakter og scener en hans forfatterens verker.

Han flyttet 19 år gammel til St. Petersburg i Russland hvor han siden bodde og først forsøkte å gjøre karriere som embetsmann og som historielærer.[17]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Den store russiske dikter i tiden Gogol vokste opp var Aleksandr Pusjkin, og Gogols første dikteriske forsøk var sterkt påvirket av ham. Gogol ville også være poet, og gav ut noen små verk under pseudonymet V. Alov (blodrød); det sies at han siden brente disse verkene på grunn av kritikken de ble utsatt for.

Selv om han står i en russisk forfattertradisjon og må regnes blant russerne, er det mulig å spore elementer fra ukrainsk folkediktning og ukrainske tradisjoner i noen av verkene hans.

Prosadebuten kom med novellesamlingen Aftener på en gård ved Dikanka, med undertittel Fortellinger utgitt av birøkteren Rudyj Panko. Også her brukte Gogol pseudonym som et forsvar mot samtidens konservative kritikere, som ikke vek tilbake for å slakte en debutant. Men frykten var ugrunnet, og samlingen ble godt mottatt. Gogols fortellinger representerte noe nytt i russisk litteratur. 1820-årene var poesiens tiår i Russland, og det lille som fantes av russiskspråklig prosa var inspirert av fransk prosa, der knapphet og presisjon var viktigst. Gogol brøt med alt dette; hans betraktninger var omstendelige og snirklete, ordbruken var utradisjonell med et folkelig russisk språk, også iblandet ukrainske ord og uttrykk. Denne stilen skulle Gogol utvikle i sine senere verker.

I 1840-årene styrtet Gogols religiøse grublerier ham inn i en tung krise hva gjaldt forfatterskapet. Mellom 1836 og 1848 foretok han reiser gjennom Tyskland, Sveits, Østerrike, Frankrike og italia, men sperrene for hans kreative skrivning var vanskelig å overvinne. Dessuten begynte en paranoid-hallusinatorisk psykose å gjøre seg gjeldende, en form for schizofreni.

Gogol begav seg på en valfart til Palestina. Etter hjemkomsten kom han under innflytelse av en prest som mente at hans verker var fordervet. Han brant derfor – muligens i et anfall galskap – manuskriptet til annen del av Døde sjeler, men kalte dette etter kort tid for en stor feil.

Psykosen ødela litteraten fullstendig. Gogol døde som følge av en streng religiøs faste i en alder av 42 år.

Bøker[rediger | rediger kilde]

Noveller
  • Aftener på en gård ved Dikanka, 1831-32
    • Markedet i Sorotsjinetz (Sorotsjinskaja jarmarka). Norsk oversettelse 1893
    • Sankthansnatt. Basis for Modest Mussorgskijs orkesterverk En natt på Bloksberg.
    • En mainatt. Norsk oversettelse 1890. Basis for Nikolaj Rimskij-Korsakovs opera.
    • Det forsvunne brev
    • Julenatt. Norsk oversettelse 1979.
    • En fryktelig hevn
    • Ivan Fedorovitsj Sponka og hans tante
    • Et forgjort sted
  • Mirgorod, 1835.
    • Godseiere fra gamle dager. Norsk oversettelse 1979
    • Taras Bulba. Norsk oversettelse 1970
    • Vij. Norsk oversettelse 1948
    • Hvorledes Ivan Ivanovitsj blev uvenner med Ivan Nikiforovitsj. Norsk oversettelse 1948.
  • Arabesker, 1835.
    • Portrettet (Portret). Norsk versettelse 1973
    • Et kapittel av en historisk roman (fragment)
    • Nevskij Prospekt. Norsk oversettelse 1973
    • Fangen (fragment)
    • En gal manns dagbok (Zapiski sumasjedsjego). Norsk oversettelse 1973
  • Nesen (Nos), 1836. Norsk overs. 1973. Basis for en opera av Dmitrij Sjostakovitsj
  • Vognen, 1836
  • Kappen (Shinel), 1842. Norsk oversettelse 1948.
Skuespill
  • Revisoren (Revizor), komedie, 1836. Norsk oversettelse 1960
  • Giftermålet (Ženit'ba), komedie, 1842. Norsk oversettelse 1996
  • Spillerne, 1843
Romaner

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store russiske encyklopedi, avsnitt, vers eller paragraf Гоголь, bigenc.ru, Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 2366004[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12917, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гоголь Николай Васильевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store russiske encyklopedi[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 14403, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Новодевичье кладбище, Московский справочник ритуальных услуг»[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Гн-Гол. Енциклопедія українознавства. Словникова частина. Том 1». izbornyk.org.ua. Besøkt 20. januar 2023. 
  13. ^ https://web.archive.org/web/20160806130350/http://zarlit.com/biography/gogol.html. Archived from the original on 6. august 2016. Besøkt 20. januar 2023. 
  14. ^ «Wayback Machine» (PDF). web.archive.org. 4. oktober 2020. Archived from the original on 4. oktober 2020. Besøkt 20. januar 2023. 
  15. ^ (PDF) https://web.archive.org/web/20201004180121/http://irbis-nbuv.gov.ua/cgi-bin/irbis_nbuv/cgiirbis_64.exe?C21COM=2&I21DBN=UJRN&P21DBN=UJRN&IMAGE_FILE_DOWNLOAD=0&Image_file_name=PDF%2Fgotvnz_2010_21_28.pdf. Archived from the original on 4. oktober 2020. Besøkt 20. januar 2023. 
  16. ^ https://web.archive.org/web/20161106104102/https://www.britannica.com/biography/Nikolay-Gogol. Archived from the original on 6. november 2016. Besøkt 20. januar 2023. 
  17. ^ Bernt Olsson og Ingemar Algulin. Litteraturens historia i världen. Stockholm. Norstedts, 1990. ISBN 91-1-943422-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]