Almue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Almue er et fellesnordisk ord, hvis betydningsutvikling har vært ensartet i alle de nordiske språk. I de aller eldste kilder (f.eks. de eldste danske lover) finnes ikke ordet ; fra ca. 1300-tallet brukes det derimot ofte (oldnordisk almugi, gammelt svensk almoghe, gammelt dansk almughæ} med betydningen «hele folket», især «rigets fri og myndige mænd», dernest brukes det også om landets befolkning i motsetning til kongen eller om borgerne i modsetning til øvrigheten («borghemester, raad oc almughe»). Endnu i middelalderen kan ordet – især i forbindelsen «mene» eller «meneghæ almughe» – brukes om de lavere, ikke privilegerte klassene i motsetning til geistlighet og adel («biscope oc klerkæ, ridderæ oc swenæ, oc ganze oc menæ rikesens almughæ», som det het ved opprettelsen av Kalmarunionen i 1397), og endelig får det sin nåværende betydning: «Småfolk, især på landet» («Bønder og meenig Almue, Huusmænd, Inderster»). Denne siste betydningen finnes allerede hos Christiern Pedersen, som i 1510 gjengir plebs med «almuges folk». (plebs er en forvanskning av plebeier, som var romerrikets lavere klasse til forskjell fra patrisier).

Ordet brukes sjelden i dag, med mindre man snakker om historiske forhold, men fantes i form av «allmenskole» fram til ca. 1960-tallet. (Eksempelvis brukte Flekkefjord kommune lenge betegnelsen «kommunale høyere allmenskole» om sitt gymnas.)