Arthur Schopenhauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arthur Schopenhauer, portrett fra 1855
Arthur Schopenhauer som ung mann, portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl i 1815.

Arthur Schopenhauer (født 22. februar 1788 i Danzig i Preussen, død 21. september 1860 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, sønn av forfatterinnen Johanna Schopenhauer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Arthur Schopenhauer, som var født i Danzig, vokste opp i Hamburg og ble tidlig sendt til handelsskoleutdannelse av faren, som var en formuende grossist.

Sommeren 1800 begav hele familien seg ut på en lang reise gjennom Sentraleuropa. Faren ville at den unge Arthur skulle lese i «verdens bok» og ikke bare i skolebøker. Nok en lang reise gjennom Europa foretok den fortsatt unge Schopenhauer til blant annet England og Frankrike.

Arthur Schopenhauer ble tidlig i 1805 meget mot sin egen vilje ledet inn til en ansettelse på et handelskontor i Hamburg. Allerede i april samme år begikk imidlertid faren selvmord.

Hans mor Johanna, som var innflytelsesrik forfatterinne, flyttet så til Weimar, som den gang var midtpunktet for tysk litteratur. På grunn av løftet om å bli forretningsmann forble Arthur Schopenhauer i Hamburg.

Hans avsky overfor sin karriere ansporte ham imidlertid til å flytte over til sin mor i Weimar etter bare ett år. Han kom aldri riktig godt ut av det med sin mor; da dikteren Goethe, som var en venn av Johanna Schopenhauer, fortalte henne at han mente hennes sønn var forutbestemt til å utrette store ting, protesterte Johanna: Hun hadde aldri hørt om at det noensinne ville kunne være to genier i én enkelt familie.

Arthur Schopenhauer kastet seg over bøkene og fikk i løpet av få år lest seg i gjennom store deler av den klassiske litteratur, og lærye å beherske det latinske språk perfekt. Goethe hadde ikke oppgitt ham etter morens kommentar, og innlot seg på en samtale med ham da de møttes i morens salong den 6. november 1813, da han blant annet innviet ham i sin fargeteori. Allerede neste dag kom Schopenhauer på besøk hos Goethe, og de arbeidet på farveteoretiske tanker sammen. Om de enn endte i uenighet, i det Schopenhauer hovedsakelig betraktet farvene og verden i det hele tatt som vår menneskelige forestilling, anså derimot Goethe fargene for ha en mer objektiv natur, var dette møtet for Athur enda et skritt mot filosofien som livsbeskjeftigelse.

Schopenhauer ble elev på universitetet i Göttingen i 1809. Der studerte han metafysikk og psykologi hos Gottlob Ernst Schulze, en av de første kritikere av Immanuel Kants transcendentalfilosofi. Han rådet ham til å konsentrere seg om Plato og Kant. Dette valg av filosofer ble helt avgjørende for Schopenhauers videre filosofi.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Da Schopenhauer skrev sitt hovedverk var han ennå ikke fylt 30 år, og så selvsikker var han at han la sine forelesninger på samme tid som den store og berømte filosofen Hegel. Det gikk dårlig, både med forelesningene og med mottakelsen av det filosofiske verket. Først som gammel mann ble Schopenhauer berømt, særlig med de to aforismebindene Parerga und Paralipomena, og fra hans død og fremover feide det en veritabel Schopenhauer-feber over Europa. Schopenhauers filosofi tar utgangspunkt i Immanuel Kants filosofi og viderefører den så i retning buddhisme og andre østlige tankeganger. I likhet med Kant mener han at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi visshet om den, at det Kant kalte Das Ding an sich («tingen i seg selv») er skjult bakenfor våre sanseinntrykk. Men når Kant stopper der, går Schopenhauer videre og sier at vi faktisk kan vite noe om denne tingen.

Argumentet er forenklet slik: Alt i verden er i et subjekt-objekt-forhold. Subjektet, det såkalt transcendentale subjektet, kan aldri se seg selv. Det vi som subjekter oppfatter av objektene vil dermed være indirekte, formidlet av subjektets tolkninger eller oppfattelser av objektet. Alt vi oppfatter av verden er innenfor tid, rom og styrt av kausalitet, det vil si de kategoriene Kant mente tilkom tingen i seg selv bare gjennom vår objektgjøring av den. Men, sier Schopenhauer, det er en måte vi kan komme bakenfor dette, bakenfor tid og rom og kausalitet. Siden tingen i seg selv er alt (utenfor tid og rom er ingenting forskjellig fra noe annet), er vi også tingen i seg selv, på et nivå. Og den måten vi merker dette nivået, er i vår vilje.

Dette viljesbegrepet hos Schopenhauer er den ikke-kantianske delen av filosofien hans. (Den kantianske er forestilling (på tysk Vorstellung), det er derfor hovedverket hans heter Verden som vilje og forestilling.) Det er et begrep som Friedrich Nietzsche senere videreutviklet (vilje til makt) og som på visse måter foregriper det vitenskapelige begrepet energi.

At Schopenhauer har hatt mye å si for vitenskapen eller fagfilosofien er derimot en overdrivelse. Tre store filosofer har mottatt avgjørende impulser av ham: Friedrich Nietzsche, Henri Bergson og Ludwig Wittgenstein, ellers har fagfilosofer stort sett ignorert ham. Men forfattere og kunstnere (og en psykolog) har hele tiden funnet veien til hans verker. Samuel Beckett, Jorge Luis Borges, August Strindberg, Richard Wagner, Thomas Mann, Italo Svevo, Leo Tolstoj, Marcel Proust, Sigmund Freud: alle disse og mange andre kunstnere har lest Schopenhauer og blitt fengslet av hans pessimisme, hans opphøyning av kunst (og særlig musikk) i sitt filosofiske system, hans misogyni, hans prosa som mange har betegnet som noe av den tyske kulturhistoriens fineste.

For Über die Freiheit des menschlichen Willens fikk han gullmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Viktige verker[rediger | rediger kilde]

  • Über die vierfache Wurzel des Satzes vom zureichenden Grunde, 1813
  • Über das Sehn und die Farben, 1816
  • Die Welt als Wille und Vorstellung, 1818/1819, vol 2 1844
  • Über den Willen in der Natur, 1836
  • Über die Freiheit des menschlichen Willens, 1839
  • Über die Grundlage der Moral, 1840
  • Parerga und Paralipomena, 1851

Tekster på nettet[rediger | rediger kilde]