Leeds United AFC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Leeds United FC)
Hopp til: navigasjon, søk
Leeds United
Leeds United Association Football Club
Leeds United
Stiftet 1919
Kallenavn United, The Peacocks
Hjemmebane Elland Road
Kapasitet 39 460
Liga Championship (2015–2016)
Annet Nr. 13 i Championship
i 2015/16-sesongen
Administrasjon
Styreleder Massimo Cellino
Hovedtrener Garry Monk
Kit left arm blueborder.png Kit body bluecollar 2.png Kit right arm blueborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks blue top.png
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body bluecollar 2.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks blue top.png
Bortedrakt

Leeds United Association Football Club er en engelsk profesjonell fotballklubb fra byen Leeds i regionen Yorkshire og Humber. Klubben spiller i The Championship.

Klubben kalles av de fleste bare «Leeds» eller «United», men går også under kallenavnene «The Whites» eller «The Peacocks». Hjemmekampene spilles på stadionet Elland Road.

Leeds hadde sin storhetsperiode 1965-75, da klubben vant flere trofeer i England og Europa. En sportslig god periode rundt århundreskiftet ble avløst av økonomisk kollaps og nedrykk, først til The Championship og så til League One i 2007. I 2009/10-sesongen rykket klubben opp igjen til The Championship.

Leeds Uniteds tidlige historie[rediger | rediger kilde]

Klubben ble stiftet i 1919 etter at forløperen Leeds City ble tvangsoppløst av The Football League. Årsaken var anklager om ulovlige pengeutbetalinger til spillere under første verdenskrig.

Leeds City hadde vist lovende takter før verdenskrigen førte til et avbrudd i den offisielle fotball-ligaen. Kamper ble imidlertid spilt, og Leeds City vant den uoffisielle serien i 1919. Praksisen med å betale spillere var utbredt, og Leeds City ble valgt ut av ligaen for å statuere et eksempel, ifølge forfatteren Anthony Clavane.[1] Dette var det første eksemplet på noe som skulle bli et mønster i Leeds' fotballhistorie - oppgang og suksess som følges av et brått og dypt fall.[2]

I 1920 ble den nye klubben Leeds United valgt inn igjen i Football League, og spilte i 2. divisjon. I 1924 vant klubben mesterskapet og rykket opp til 1. divisjon. Leeds klarte imidlertid ikke å etablere seg der, og rykket ned igjen i 1926/27-sesongen. Klubben førte så en heistilværelse mellom de to øverste divisjonene i noen år, men spilte i 1. divisjon fra 1932 fram til seriespillet ble avbrutt av andre verdenskrig.

I den første sesongen etter krigen rykket Leeds igjen ned til 2. divisjon. 1950-tallets store Leeds-spiller var waliseren John Charles. I 1953/54-sesongen scoret han 43 mål på 41 kamper, en prestasjon som fortsatt er klubbrekord.[3] På mesteparten av 50-tallet var Leeds kjent som «John Charles United».[4] Charles hjalp Leeds tilbake til toppdivisjonen i 1956, for så å bli solgt til Juventus for en rekordsum. I 1959 bar det igjen ned til 2. divisjon.

Storhetstid under Don Revie[rediger | rediger kilde]

Den tidligere engelske landslagsspilleren Don Revie hadde kommet til Leeds i 1958. I mars 1961 ble han utnevnt til spillende manager. Hans 13 år lange «regjeringstid» skulle bli Leeds' storhetstid, med ligamesterskap, cupmesterskap og europacupeventyr.

På grunn av økonomiske problemer i klubben hadde Revie en tung 1961/62-sesong, og bare en seier i siste kamp reddet laget fra nedrykk til 3. divisjon. To år senere var Leeds igjen klar for Englands øverste divisjon.

Mellom 1965 og 1974 ble Leeds aldri dårligere enn nummer fire i ligaen. Leeds ble ligamester i 1968/69 og 1973/74. FA-cupen ble hentet hjem i 1972 og ligacupen i 1968. I Europa vant de Messebycupen (forløperen til UEFA-cupen) i 1968 og 1971. I Revie-perioden kom Leeds på andreplass i ligaen fem ganger og tapte tre FA-cup-finaler, en finale i Cupvinnercupen og en Messebycup-finale. I Revies siste sesong som manager, 1973/74, var laget ubeseiret de første 29 seriekampene.

Revie brakte med seg en systematisk tilnærming til trenergjerningen. Leeds ble kjent for svært grundige forberedelser - motstandernes spillere ble studert i detalj, opplysningene lagret i egne mapper for hver spiller, og Revie holdt langvarige orienteringer for spillerstallen om innholdet.[5] Også dommerne ble finstudert. Revie tok seg av spillerne sine på alle tenkelige måter. De ble hjulpet med sted å bo og fikk opplæring i personlig økonomi, bordmanerer og valg av partner.[6] Revie hyret inn alternative trenere, som ballettdansere for å lære spillerne bedre balanse, og ga de unge talentene ernæringsråd. På 1960-tallet ble denne helhetlige tilnærmingen sett på som noe spesiell og til tider latterliggjort, men i dag regnes Revie som en forløper til Arsène Wengers trenerstil i Arsenal.[7]

Revies Leeds-lag ble kjent for en knallhard spillestil og gikk snart under det lite flatterende kallenavnet «Dirty Leeds».[8] Revies motto var «Keep fighting»[9], og spillere som Norman Hunter og Billy Bremner var fryktet av motstanderne. Leeds-spillerne benyttet seg gjerne av både skitne, usportslige triks og brutale taklinger.

Etter det første seriemesterskapet i 1969 lovet Revie å innføre en mer attraktiv spillestil. Laget slo ut i full blomst i 1971/72-sesongen. Offensivt, bevegelig spill ble supplert av showtakter og gimmicks som koreografert oppvarming og nummerlapper på strømpene. «Dirty Leeds» ble til «Super Leeds». Kvartfinalekampen i FA-cupen hjemme mot Tottenham i 1972 var et av lagets absolutte høydepunkter. Den beskrives slik av to som var til stede: «Leeds spilte de første 20 minuttene som om de var fotballguder», skrev Hunter Davies[10]. «Den beste fotballkampen jeg noensinne har sett. Førti tusen mennesker gispet unisont», skrev Clavane.[11].

Revie kronet verket med ligamesterskap nr. 2 i 1973/74-sesongen, og forlot så Leeds for å ta over det engelske landslaget.

Den neste manageren i Leeds var kontroversielle Brian Clough. Han hadde hatt stor suksess med Derby County, men fikk sparken i Leeds United etter 44 turbulente dager. Cloughs korte periode er portrettert i romanen Fordømte Leeds[12], som også er filmatisert under originaltittelen The Damned United[13]

Den tidligere engelske landslagskapteinen Jimmy Armfield overtok og ledet Revies aldrende stjernelag helt til finalen i Europacupen for serievinnere (forløper for Mesterligaen) i 1975. Leeds tapte finalen 28. mai 1975 mot Bayern MünchenParc des Princes stadion i Paris med 0-2. «Super Leeds» kunne vunnet den største av alle titler, isteden snublet de. Igjen ble suksess avløst av et dypt fall. Leeds-tilhengerne mente dommeren snøt Leeds for seieren, og gikk amok på tribunen og utenfor stadion etter kampen.[14]

Dystert 80-tall, godt comeback[rediger | rediger kilde]

Klubben holdt seg i 1. divisjon i andre halvdel av 1970-tallet, men oppnådde ikke like gode plasseringer som under Revie. Fornyelsen av storlaget lyktes ikke.

I sesongen 1981/82 rykket Leeds ned fra 1. divisjon, og resten av 80-tallet ble klubben værende i 2. divisjon. Dette var en dyster periode også utenfor banen. En gjeng fotballpøbler som kalte seg «The Service Crew» ble beryktet for fremmedfiendtlighet og sadisme, skriver Clavane.[15] Service Crew-gjengen spredte frykt over hele England med sin voldelige opptreden.[16]

Det lysnet på slutten av 80-tallet. Økonomien i Yorkshire-regionen bedret seg. Howard Wilkinson som ble ansatt som manager i oktober 1988, greide å få laget tilbake til toppdivisjonen i 1990. Her gikk det bedre enn de aller fleste hadde trodd, og i 1992 ble Leeds igjen engelsk ligamester - klubbens foreløpig siste seriemesterskap. En kreativ nøkkelspiller i laget - og kultfigur blant tilhengerne - var Eric Cantona.

Sesongen etter la Det engelske fotballforbundet (FA) om ligasystemet i England og kalte den øverste divisjonen for Premier League. Wilkinson klarte ikke å følge opp suksessen. Manageren falt ut med Cantona, som ble solgt til Manchester United i november 1992, der han ble sentral i storlaget Alex Ferguson bygde opp. Igjen falt Leeds sammen i et avgjørende øyeblikk, akkurat da de store TV-pengene begynte å rulle inn til engelske klubber for alvor.

Europeisk suksess og økonomisk sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

Leeds' sportslig beste periode i nyere tid var utvilsomt da Peter Ridsdale var styreformann og David O'Leary manager på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Ridsdale satset på at Leeds skulle bli Englands beste lag og i tillegg erobre Europa gjennom spill i Mesterligaen. For å klare dette investerte klubben i dyre spillere som Rio Ferdinand, Robbie Keane, Olivier Dacourt og Mark Viduka.

Sesongen 1999/2000 ble Leeds nummer tre i Premier League, og kvalifiserte seg dermed for Mesterligaen. Der ble Leeds den store overraskelsen i 2000/01-sesongen, og spilte seg helt frem til semifinalen. Spanske Valencia ble for sterke, og Leeds tapte 0-3 sammenlagt. Men O'Learys unge lag hadde skaffet seg stor respekt både i England og i resten av fotball-Europa, og fremtiden så lys ut.

Men styreformann Ridsdale hadde, i sin iver etter å gjøre Leeds til et virkelig storlag, tatt seg vann over hodet og brukt langt mer penger enn det som var forsvarlig.[17] Ridsdale tok sjansen på at inntekter knyttet til videre deltakelse i Mesterligaen ville dekke utgiftene til de store lånene klubben hadde tatt opp for å kjøpe nye spillere. Men i 2001 ble Leeds bare nummer fire i ligaen, og var dermed ikke kvalifisert for neste sesongs Mesterliga. Den påfølgende økonomiske krisen førte til at klubben måtte selge sine profilerte og beste spillere.[18] Først ut var Rio Ferdinand, som forsvant til Manchester United.

I 2003/04 rykket Leeds ned til The Championship, og flere unge talentfulle spillere med en stor framtid foran seg måtte også selges - som Paul Robinson, Aaron Lennon, James Milner og Alan Smith. Bare evig lojale Gary Kelly var igjen fra laget som spilte semifinale i Mesterligaen bare tre år tidligere.

Økonomiske redningsaksjoner, nye kriser og nedrykk[rediger | rediger kilde]

Konkursspesialisten Gerald Krasner ledet et konsortium av lokale forretningsfolk som tok over Leeds i 2003. I Krasners tid som styreleder ble klubbens aktiva solgt unna, inkludert senior- og juniorspillere av økonomisk verdi. Høsten 2004 solgte Leeds både sitt treningsanlegg og stadionanlegg Elland Road. I januar 2005 kjøpte Ken Bates 50 prosent av klubben for 10 millioner pund.

De økonomiske vanskelighetene ga dårlige arbeidsforhold for managerne i Leeds. David O'Leary ble etterfulgt av Terry Venables, deretter overtok Peter Reid, som ble erstattet av den gamle spillerkjempen Eddie Gray. I 2004 overtok Kevin Blackwell, som klarte å stabilisere laget og tok det til kvalifiseringsrunden til Premier League i 2006.

Starten på 2006/07-sesongen var imidlertid svært dårlig, og Dennis Wise tok over. Sesongen fortsatte likevel fryktelig for Leeds. De økonomiske problemene var ikke over, og det gikk dårlig sportslig. I nest siste serieomgang forsvant i realiteten alt håp om redning fra nedrykk. To dager før den siste kampen, 4. mai, valgte klubben å sette seg under såkalt administrasjon.[19] Den umiddelbare følgen var at klubben ble fratatt ti poeng. Dermed endte Leeds United helt sist på tabellen, og rykket ned til tredje nivå i seriesystemet – League One – for første gang i sin historie.

Opptakten til 2007/08-sesongen var preget av nye kriser. Selskapet Forward Sports Fund, registrert på øya Nevis i Karibia og med Ken Bates som frontfigur, fikk tilslaget på å kjøpe klubben fra administratorene KPMG, men det var lenge tvil om Leeds ville få fornyet profflisensen. Ligaen tillot likevel dette på betingelse av at Leeds måtte starte sesongen med 15 minuspoeng.[20]

Opprykk – og svingdør for trenere[rediger | rediger kilde]

Først i 2010, etter tre år på nivå tre, klarte Leeds å rykke opp til The Championship igjen, nå ledet av Simon Grayson. [21]

God innsats mot lag fra Premier League i Liga- og FA-cupen ga Leeds-tilhengerne ekstra grunn til jubel i 2009/10-sesongen. Den største oppturen for Leeds på mange år kom 3. januar 2010, da laget slo ut Manchester United i 3. runde i FA-cupen. Jermaine Beckford scoret seiersmålet på Old Trafford.

I Championship har Leeds tidvis blandet seg inn i toppstriden, men manglende økonomisk og sportslig stabilitet med stadige trenerskifter har stått i veien for det etterlengtede opprykket til Premier League. Verken Neil Warnock (2012-13) eller Brian McDermott (2013-14) klarte å få til et varig sportslig oppsving. I juni 2014 ansatte Leeds Dave Hockaday som ny hovedtrener.[22] Etter en meget svak start på sesongen 2014/15 fikk Hockaday sparken etter bare seks kamper.[23] 23. september ble slovenske Darko Milanic presentert som ny trener.[24] Det gikk ikke bedre med sloveneren. Etter bare 32 dager i jobben - og seks kamper - fikk også Milanic sparken. Ingen trener har hatt et kortere opphold i Leeds United.

Milanic ble erstattet med lederen for Leeds' ungdomsakademi og trener for reservelaget Neil Redfearn.[25] Redfearn kom til Leeds i 2009 og hadde ved flere tidligere anledninger steppet inn midlertidig som trener. Han førte klubben til ny kontrakt i Championship med en 15. plass i 2014/15-sesongen, men ble likevel ikke gitt fornyet tillit.

I mai 2015 ble Uwe Rösler ansatt som ny hovedtrener.[26] Heller ikke Rösler lyktes: Etter 12 kamper i 2015/16-sesongen ble også han sparket ut av Cellino og Steve Evans ansatt.[27] Evans ledet laget til en 13. plass ved sesongslutt, men fikk ikke fornyet kontrakt. I juni 2016 ble Garry Monk presentert som Leeds' nye hovedtrener.[28]

Kritikk av klubbledelsen og eierskifter[rediger | rediger kilde]

Etter eierskiftet i 2007 ble det gjentatte ganger stilt spørsmål ved økonomiske forhold rundt klubben. Football League ba høsten 2009 Ken Bates og klubben om opplysninger om eierforholdene i eierselskapet Forward Sports Fund.[29] Eierne ble godkjent av ligaen, men klubben ble utsatt for mer press rundt eierskapsspørsmålet utover i 2010/11-sesongen, blant annet fra en granskning av eierskap og styring av fotballklubber igangsatt i det britiske parlamentet. I mai 2011 kunngjorde Leeds at Ken Bates hadde overtatt kontrollen over klubben ved å kjøpe ut eierne av Forward Sports Fund.[30]

Kritikk fra tilhengere mot Bates' ledelse av klubben kom til uttrykk ved flere anledninger. Det ble hevdet at Bates ikke var villig til å investere nok i en spillerstall som kunne få klubben opp i Premier League.

I november 2012 solgte Bates samtlige aksjer i eierselskapet LUFC Holdings Limited til GFH Capital, et privat investorselskap basert i Dubai.[31]

GFH Capital ble i februar 2014 enige om å selge 75 prosent av aksjene til den italienske investoren Massimo Cellino og hans selskap Eleonora Sport.[32] Eierskiftet ble i april 2014 godkjent av den engelske fotball-ligaen.[33] Men heller ikke Cellino har klart å skape ro rundt klubben, verken sportslig eller økonomisk. Etter langvarig behandling bestemte fotball-ligaen i januar 2015 å utestenge Cellino fra aktivt styre og stell i Leeds i tre måneder[34], en straff som senere ble forlenget ut sesongen. Årsaken var at han var kjent skyldig i skattesvindel i Italia, et forhold som var uforenlig med ligaens regler. I mai 2015 vendte Cellino tilbake som styreleder.[35]

Meritter[rediger | rediger kilde]

TROFE ANTALL ÅR
Ligamester 3 1968/69, 1973/74 og 1991/92
FA-Cupen 1 1972
Ligacupen 1 1968
FA Charity Shield 2 1969 og 1992
Messebycupen/UEFA-cupen 2 1968 og 1971
FA Youth-cup 2 1993 og 1997
  • Nr. 2 i 1. divisjon: 1964/65, 1965/66, 1969/70, 1970/71 og 1971/72.
  • Vinner av 2. divisjon: 1923/24, 1963/64 og 1989/90.
  • Finalist i FA-cupen: 1965, 1970 og 1973.
  • Finalist i Ligacupen: 1996.
  • Finalist i serievinnercupen (forløper til Mesterligaen): 1975
  • Finalist i cupvinnercupen: 1973

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Pr. 9. juli 2016 [36]

Nr. Posisjon Spiller
1 Italia K Marco Silvestri
3 Elfenbenskysten F Sol Bamba Kaptein
6 Skottland F Liam Cooper
8 England MB Luke Murphy
9 New Zealand A Chris Wood
10 England MB Alex Mowatt
11 Senegal A Souleymane Doukara
15 Nord-Irland MB Stuart Dallas
16 Frankrike MB Toumani Diagouraga
20 Den demokratiske republikken Kongo MB Jordan Botaka
21 England F Charlie Taylor
Nr. Posisjon Spiller
22 England K Ross Turnbull
27 England MB Kalvin Phillips
28 Sveits F Gaetano Berardi
31 England F Lewie Coyle
41 Irland K Eric Grimes
45 England K Bailey Peacock-Farrell
Nord-Irland A Robbie McDaid
Sverige A Marcus Antonsson
England F Kyle Bartley (på lån fra Swansea)
Frankrike A Hadi Sacko (på lån fra Sporting CP)
England A Kemar Roofe
England MB Matt Grimes (på lån fra Swansea)

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

Nr. Posisjon Spiller
5 Italia F Giuseppe Bellusci (hos Empoli til 30. juni 2017)
14 Italia MB Tommaso Bianchi (hos Ascoli)
Nr. Posisjon Spiller
19 Skottland A Lee Erwin (hos Oldham til 30. juli 2017)

Kjente spillere[rediger | rediger kilde]

Kolonner

Managere[rediger | rediger kilde]

Manager Periode Manager Periode Manager Periode
Arthur Fairclough (1920–1927) Allan Clarke (1980-1982) Neil Warnock (2012–2013)
Dick Ray (1927–1935) Eddie Gray (1982–1985) Brian McDermott (2013–2014)
Billy Hampson (1935–1947) Billy Bremner (1985-1988) Dave Hockaday (2014)
Willis Edwards (1947-1948) Howard Wilkinson (1988–1996) Darko Milanic (2014)
Franklin Buckley (1948–1953) George Graham (1996–1998) Neil Redfearn (2014–2015)
Horatio Carter (1953–1958) David O'Leary (1998–2002) Uwe Rösler (2015)
Bill Lambton (1958–1959) Terry Venables (2002–2003) Steve Evans (2015-2016)
Jack Taylor (1959–1961) Peter Reid (2003) Garry Monk (2016)
Don Revie (1961–1974) Eddie Gray (2003–2004)
Brian Clough (1974) Kevin Blackwell (2004–2006)
Jimmy Armfield (1974–1978) Dennis Wise (2006–2008)
Jock Stein (1978) Gary McAllister (2008)
Jimmy Adamson (1978–1980) Simon Grayson (2008–2012)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Clavane 2010, s. 30
  2. ^ Clavane 2010, s. 29
  3. ^ Leeds United: Records, besøkt 10. august 2014
  4. ^ Clavane 2010, s. 39
  5. ^ Clavane 2010, s. 53
  6. ^ Clavane 2010, s. 54
  7. ^ Clavane 2010, s. 53
  8. ^ Clavane 2010, s. 65
  9. ^ Wilson 2011, Google Books. Besøkt 10. august 2014.
  10. ^ Davies 2007, s. 262
  11. ^ Clavane 2010, s. 96
  12. ^ «Fordømte Leeds», Bibsys. Besøkt 10. august 2014.
  13. ^ «The Damned United», IMDB. Besøkt 10. august 2014.
  14. ^ Yorkshire Evening Post: A history of Leeds United violence, 20. februar 2008. Besøkt 10. august 2014.
  15. ^ Clavane 2010, s. 140
  16. ^ Yorkshire Evening Post: A history of Leeds United violence, 20. februar 2008. Besøkt 10. august 2014.
  17. ^ Clavane 2010, s. 199
  18. ^ BBC Sport: The demise of Leeds United, 4. mai 2007.
  19. ^ BBC News: Leeds Utd call in administrators, 4. mai 2007.
  20. ^ BBC Sport: Leeds points appeal unsuccessful, 1. mai 2008.
  21. ^ VG Nett: Slik skal et Leeds-opprykk feires, 8. mai 2010. Besøkt 9. mai 2010.
  22. ^ BBC: "Leeds United name Dave Hockaday as head coach", 19. juni 2014. Besøkt 22. juni 2014.
  23. ^ BBC:"Leeds United: Dave Hockaday sacked after six games", 28. august 2014. Besøkt 29. august 2014.
  24. ^ BBC:"Leeds United appoint Darko Milanic as head coach", 23. september 2014. Besøkt 23. september 2014.
  25. ^ BBC:"Darko Milanic: Leeds United part company with head coach", 25. oktober 2014. Besøkt 26. oktober 2014.
  26. ^ BBC Sport: Uwe Rosler: Leeds United appoint fifth head coach in less than a year, 20. mai 2015. Besøkt 20. mai 2015.
  27. ^ BBC Sport: Steve Evans: Leeds appoint new boss as Massimo Cellino banned, 19. oktober 2015. Besøkt 22. oktober 2015.
  28. ^ BBC Sport: Garry Monk: Leeds United appoint former Swansea City boss, 2. juni 2016. Besøkt 5. juni 2016.
  29. ^ The Guardian: League set to approve Leeds owners but keep identities secret, 4. desember 2009. Besøkt 3. januar 2010.
  30. ^ BBC: Leeds United confirm Ken Bates as new owner, 3. mai 2011, besøkt 10. august 2014.
  31. ^ BBC: Leeds United: GFH Capital finalise takeover deal, 21. november 2012. Besøkt 21. november 2012.
  32. ^ BBC: Leeds United exchange contracts on Massimo Cellino takeover, 7. februar 2013. Besøkt 2. mars 2013.
  33. ^ BBC: Leeds United: Football League clear Massimo Cellino takeover, 10. april 2014. Besøkt 12. april 2014.
  34. ^ The Guardian: Massimo Cellino resigns as Leeds president but vows to return after ban, 23. januar 2015. Besøkt 20. mai 2015.
  35. ^ BBC Sport: Leeds United: Massimo Cellino back on club board, 7. mai 2015. Besøkt 20. mai 2015.
  36. ^ Team & Players

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Clavane, Anthony (2010): Promised Land. The Reinvention of Leeds United. Yellow Jersey Press, London. ISBN 9780224082631
  • Davies, Hunter (2007): The Glory Game. Mainstream Publishing, Edinburgh og London. ISBN 9781840182422
  • Wilson, Jonathan (2011): Brian Clough: Nobody Ever Says Thank You: The Biography, Hachette UK. ISBN 9780753828717

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]