Overrettssakfører

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Overrettssakfører (forkortet o.r.sakfører, i eldre skrivemåte overretssagfører) var i Norge tittel for en sakfører (advokat) som hadde rett til å føre saker både for Underretten og Overretten. Da Overretten ble lagt ned 1. juli 1936, ble tittelen brukt om sakførere som hadde rett til å føre saker for herreds- og byrettene og lagmannsretten. Fra 1964 ble tittelen avløst av tittelen advokat. En advokat som bare kunne føre saker for Underretten ble kalt underrettssakfører, mens en advokat med anledning til å føre saker for Høyesterett ble kalt høyesterettsadvokat. Overrettssakfører var den mest vanlige tittelen for en aktivt praksiserende advokat i Norge frem til 1964.

I Danmark ble tittelen overretssagfører brukt om advokater som hadde fått beskikkelse av Justisministeriet til å møte for over- og underretten, i tiden mellom Sagførerloven av 1868 og Retsplejeloven av 1916. Tittelen var likestilt med tittelen landretssagfører. I 1959 ble tittelen sagfører erstattet av advokat.