Caroline av Ansbach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Caroline av Ansbach

Wilhelmine Charlotte Caroline av Brandenburg-Ansbach (født 1. marsjul./ 11. mars 1683greg. i Ansbach i Tyskland; død 20. novemberjul./ 1. desember 1737greg. i London) var dronning av Storbritannia og Irland og hertuginne av Braunschweig-Lüneburg gjennom sitt ekteskap med kong Georg II av Storbritannia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun ble født i Ansbach i Tyskland som datter av markgreve Johann Friedrich av Brandenburg-Ansbach. Hun var en vakker, intelligent og kultivert kvinne som fikk mange ekteskapstilbud.[trenger referanse] Hun avviste bl.a. muligheten til å bli dronning av Spania fordi hun ikke ville oppgi sin protestantiske tro.[trenger referanse] Kort tid senere giftet hun seg med Georg, sønn av kurfyrsten av Hannover, som senere ble britisk konge. Bryllupet fant sted i Hannover i 1705, og deres første barn, prins Fredrik Ludvig, ble født i 1707.

Prinsesse av Wales[rediger | rediger kilde]

Da ektemannens far ble britisk konge som Georg I ble Caroline fyrstinne av Wales. Fordi svigerfaren hadde skilt seg fra sin kone noen år tidligere, var det ingen dronning, og Caroline fungerte som Storbritannias førstedame.[trenger referanse] Hun innledet snart et vennskap med Robert Walpole, som i realiteten fungerte som statsminister, og hans innflytelse sikret at fyrsten av Wales og hans kone kunne opprettholde sin posisjon selv etter at det kom til brudd mellom kongen og hans sønn tronarvingen.[trenger referanse]

Georgs ekteskap med Caroline var stort sett lykkelig, selv om han hadde elskerinner.[trenger referanse] Han var aldri hennes intellektuelle likemann.[trenger referanse] Et satirisk vers fra perioden lød:

You may strut, dapper George, but 'twill all be in vain,
We all know 'tis Queen Caroline, not you, that reign.[trenger referanse]

Dronning[rediger | rediger kilde]

Caroline ble dronning da svigerfaren døde i 1727. I de følgende årene førte hun og ektemannen en konstant strid med sin eldste sønn, tronarvingen Fredrik, fyrste av Wales.[trenger referanse] Han hadde blitt værende i Tyskland, og flyttet først til Storbritannia i 1728 da han var voksen. Fredrik delte ikke farens politiske overbevisninger.[trenger referanse] Straks han hadde giftet seg ba han parlamentet om en økning av sine inntekter som faren hadde nektet ham.[trenger referanse] Caroline hadde personlig valgt sønnens brud, Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha, men ble snart overbevist om at ekteskapet ikke ville bli lykkelig, noe som imidlertid ikke later til å være riktig.[trenger referanse] En merkelig episode fulgte, da fyrsten av Wales smuglet sin kone ut av huset midt på natten da hun skulle føde deres første barn, for å sikre at hans mor ikke var til stede ved fødselen.[trenger referanse]

Caroline fikk ti barn og døde i 1737. Hun ble begravet på Westminster Abbey. Hun og hennes ektemann hadde arrangert to matchende sarkofager med avtagbare sider, slik at de kunne hvile ved siden av hverandre da han døde 23 år senere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henry William Wilkins: Caroline The Illustrious Queen Consort of George II and Sometime Queen-Regent. A Study of her Life and Time. London 1901.
  • Alice Drayton Greenwood: Lives of the Hanoverian Queens of England. George Bell and Sons, London 1909.
  • Ruby L. Arkell: Caroline of Ansbach. George The Second’s Queen. Oxford University Press, London/ New York/ Toronto 1939.
  • Hermann Dallhammer: «Karoline, Kurfürstin von Hannover, Königin von Großbritannien, geborene Markgräfin zu Brandenburg-Ansbach.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, s. 282 f. (digitalisering).
  • Günther Schuhmann: Die Markgrafen von Brandenburg-Ansbach. Eine Bilddokumentation zur Geschichte der Hohenzollern in Franken. Ansbach 1980.
  • Domenico Bertoloni Meli: Caroline, Leibniz and Clark. In: Journal of the History of Ideas. 60, Nr.3, 1999, ISSN 0022-5037, S. 469–486.
  • Joanna Marschner: Queen Caroline of Anspach and the European princely museum tradition. In: Clarissa Campbell Orr (Hrsg.): Queenship in Britain 1660-1837. Manchester University Press, Manchester/ New York 2002, ISBN 0-7190-5769-8, S. 130–142.
  • Christine Gerrard: Queens-in-waiting: Caroline of Anspach and Augusta of Saxe-Gotha as Princesses of Wales. In: Clarissa Campbell Orr (Hrsg.): Queenship in Britain 1660-1837. Manchester University Press, Manchester/ New York 2002, S. 143–161.
  • Andrew Hanham: Caroline of Brandenburg-Ansbach and the Anglicisation of the House of Hanover. In: Clarissa Campbell Orr (Hrsg.): Queenship in Europe 1660-1815. The Role of the Consort. Cambridge University Press, Cambridge 2004, ISBN 0-521-81422-7, S. 276–299.
  • Marita A. Panzer: Englands Königinnen. Von den Tudors zu den Windsors. Piper, München 2003, ISBN 3-492-23682-0.
  • Karin Schrader: She scorn'd an Empire for Religion’s sake. Zu einem Jugendbildnis der Caroline von Ansbach, Königin von England. In: Simone Roggendorf, Sigrid Ruby (Hrsg.): (En)gendered. Frühneuzeitlicher Kunstdiskurs und weibliche Porträtkultur nördlich der Alpen. Jonas Verlag, Marburg 2004, ISBN 3-89445-338-9, S. 136–152.
  • Karin Schrader: The Queen-in-waiting. Zur Genese der Ikonographie Wilhelmine Carolines von Brandenburg-Ansbach (1683–1737). In: Niedersächsisches Jahrbuch für Landesgeschichte. 82, 2010, ISSN 0078-0561, S. 289–310.
  • The Universal magazine, 1760, Band 27, S. 256 (englisch)
  • The Monthly Chronologer, November 1737, Band 6, S. 644 (englisch)
  • Edward Kimber: The Peerage of England. London 1766, S. XIX (englisch)