Psykose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sinnssykdom»)
Psykose
Område(r)Psykiatri, klinisk psykologi
Ekstern informasjon
ICD-9-kode290-299
OMIM603342 608923 603175 192430
MedlinePlus001553

Psykose (fra det greske ψυχή «psyke», for sinnet / sjelen, og-ωσις «-osis», for unormal tilstand) betyr en unormal tilstand av sinnet, og er en psykiatrisk betegnelse på en mental tilstand som ofte beskrives som «tap av kontakt med virkeligheten». Personer som lider av psykose, blir beskrevet som psykotiske.

Mennesker som opplever psykose har ofte hallusinasjoner eller vrangforestillinger, personlighetsforandringer og tankeforstyrrelser. Avhengig av alvorlighetsgrad vil dette føre til uvanlig eller merkelig oppførsel, samt vansker i omgang med andre, og med gjennomføring av daglige gjøremål.

En rekke tilstander som rusmidler og forgiftninger, psykisk og fysisk sykdom kan gi psykose.

Mange mennesker kan ha en uvanlig virkelighetsoppfatning uten at dette regnes som psykose, for eksempel hallusinasjoner knyttet til religiøse eller paranormale erfaringer.[1][2] Derfor mener noen at psykose rett og slett er en ekstrem tilstand av bevissthet som er uvanlig, men ikke nødvendigvis sykelig.[3] Ifølge dette synet vil mennesker som er psykotiske, gjennomgå intense eller plagsomme opplevelser.

Symptomer og tegn[rediger | rediger kilde]

Personer med psykose kan ha ett eller flere av følgende symptomer: hallusinasjoner, vrangforestillinger og/eller tankeforstyrrelser:

Hallusinasjoner[rediger | rediger kilde]

En hallusinasjon er sanseopplevelse uten ytre stimuli. Hallusinasjoner er forskjellige fra illusjoner eller sanseforvrengning, som er feiltolkninger av eksterne stimuli.[4] Hallusinasjoner kan oppstå i hvilken som helst av de fem sansene og kan inkludere enkle sanseinntrykk (for eksempel lys, farger, smaker og lukter) til mer meningsfylte opplevelser som å se og samhandle med dyr og mennesker, høre stemmer, også ha komplekse taktile opplevelser.

Auditive hallusinasjoner, spesielt å høre stemmer, er et vanlig og ofte fremtredende trekk ved psykose. Hallusinerte stemmer kan snakke om eller til personen, og kan omfatte flere «talere» med forskjellige personligheter. Hørselshallusinasjoner er ofte særlig plagsomme når de er nedlatende, kommanderende eller forstyrrende.[trenger referanse]

Ikke alle som hører stemmer, er psykotiske. En forskningsstudie har vist at flertallet av mennesker som hører stemmer ikke er i behov for psykiatrisk hjelp.[5] «The hearing voices movement» er etablert for å støtte stemmehørere, uavhengig av om de har en psykisk lidelse eller ikke.

Vrangforestillinger[rediger | rediger kilde]

Psykose kan medføre vrangforestillinger, og noen ganger kan disse være av paranoid natur. En vrangforestilling er en forklaringsmodell eller virkelighetsoppfatning som ikke deles av (særlig mange) andre. Karl Jaspers har klassifisert psykotiske vrangforestillinger i primære og sekundære typer. Primære vrangforestillinger oppstår plutselig og kan ikke forstås som normale mentale prosesser, mens sekundære vrangforestillinger kan oftest forstås som et utslag av bakgrunn eller situasjon (f.eks, etnisk tilhørighet, seksuell legning, religiøs tro, overtro).[6] Det er vanskelig å skille psykotiske vrangforestillinger fra slutninger og konklusjoner mennesker jevnt over gjør. Dette er et tema som kognitiv psykologi søker å dekke. I denne sammenheng kan nevnes aktiveringen av kognitive skjema og attribusjoner[trenger referanse]. Det er i disse kognitive øvelsene vrangforestillingene viser seg, eksempelvis ved at uønskede hendelser tilskrives en spesiell person eller en spesiell gruppe, hva nå enn denne gruppen måtte defineres ut fra. Andre mennesker vil kunne ha problemer med å se denne koblingen, men for den som lider av vrangforestillinger er disse koblingene helt reelle.

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Her får vi et problem. Problemet består i at alle mennesker gjør slutninger om andres tilstand og motiver. Det er helt vanlig for mennesker å misforstå, og trekke feilaktige slutninger basert på andres atferd. Som et diagnosekriterium, forblir symptomet vrangforestillinger, en subjektiv vurdering, og egentlig en epistemologisk vanskelig øvelse, som mer hører til filosofien enn psykiatrien. Vitenskap er et middel mot dette, og alle som av profesjon, spesielt psykologer, kommer i befatning med pasienter med vrangforestillinger, vil prøve å utfordre forestillingene og prøve å få pasienten til å innta et mer vitenskapelig syn på sitt verdensbilde, og faktisk prøve det mot empiri, ren erfaring. Da vrangforestillinger så til de grader grenser mot normalpsykologien, er Tversky og Kahneman anbefalt lesning for å forstå dette fenomenet, og, om det er mulig, skille det fra det patologiske, som vrangforestillingene er. [trenger referanse]

Tankeforstyrrelse[rediger | rediger kilde]

Tankeforstyrrelse er forstyrrelse av bevisste løpende tankeprosesser, og kommer tydeligst til uttrykk ved innvirkning på tale og skrift. Personen kan miste kontroll over sine assosiasjoner, og blir springende. Hvis assosiasjonene skjer flere ganger i samme setning fører dette til oppbrytning av semantisk innhold. I den alvorligste formen blir talen uforståelig, og blir da kalt «ord-salat».

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Årsaker til symptomer på psykiske lidelser ble vanligvis klassifisert som «organiske» eller «funksjonelle». Organiske forhold er primært medisinske eller patofysiologiske, mens funksjonelle forhold primært er psykiatrisk eller psykologisk betinget. DSM-IV-TR klassifiserer ikke lenger psykotiske lidelser som funksjonelle eller organiske. I stedet beskriver den tradisjonelle psykotiske lidelser, psykose som skyldes generelle medisinske forhold, og substansindusert psykose.

Psykiatriske[rediger | rediger kilde]

Funksjonelle årsaker til psykose omfatter følgende:

En psykotisk episode kan bli betydelig påvirket av stemningsleie. For eksempel kan mennesker som får en psykotisk episode i sammenheng med depresjon oppleve vrangforestillinger eller hallusinasjoner om forfølgelse eller selv-kritikk, mens mennesker som opplever en psykotisk episode i sammenheng med mani, kan danne grandiose vrangforestillinger.

Stress er kjent for å bidra til og kunne utløse psykotiske tilstander. En historie med psykologisk traumatiske hendelser, og nylig opplevelse av en stressende hendelse, kan både bidra til og forårsake utvikling av psykose. Kortvarig psykose utløst av stress er kjent som kort reaktiv psykose, og pasienter kan spontant gjenopprette normal fungering innen to uker.[7] I noen sjeldne tilfeller kan enkeltpersoner forbli i en tilstand av alvorlig psykose i mange år, eller ha milde psykotiske symptomer (for eksempel hallusinasjoner med lav intensitet) tilstede det meste av tiden.

Søvndeprivasjon har vært knyttet til psykose.[8][9][10] Dette er imidlertid ikke en risiko for folk flest som kun har uvanlige sensoriske opplevelser eller tanker som vises under oppvåkning eller ved innsovning. Dette er normale søvnfenomener og blir ikke sett på som tegn på psykose.[11]

Generelle medisinske[rediger | rediger kilde]

Psykose som følge av «organiske» (ikke-psykologiske) forhold er kjent som sekundær psykose . Det kan være forbundet med følgende patologi:

Psykose kan også være forårsaket av tilsynelatende ufarlige lidelser som influensa[35][36] eller kusma.[37]

Bruk av psykoaktive stoffer[rediger | rediger kilde]

Forskjellige psykoaktive stoffer (både lovlige og ulovlige) har vært involvert i å forårsake, forverre, og / eller fremskynde psykotiske tilstander og / eller lidelser hos brukere.

Reseptbelagte medisiner[rediger | rediger kilde]

Enkelte medisiner som bromokriptin og fenylpropanolamin kan forårsake eller forverre psykotiske symptomer.[38][39]

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Det første hjernebildet av en person med psykose ble gjennomført så langt tilbake som i 1935 ved hjelp av en teknikk som kalles pneumoencefalografi[40] (en smertefull og nå foreldet prosedyre hvor spinalvæske dreneres fra hele hjernen og erstattes med luft slik at strukturen i hjernen dukker opp tydeligere på et røntgenbilde).

Formålet med hjernen er å samle informasjon fra kroppen (smerte, sult, etc.), og fra omverdenen, tolke denne til et sammenhengende verdensbilde, og produsere en meningsfull respons. Informasjonen fra sansene kommer til hjernen i de primære sensoriske områdene. De behandler informasjonen og sender den til de sekundære områdene hvor informasjonen blir tolket. Spontan aktivitet i de primære sensoriske områder kan gi hallusinasjoner som blir feiltolket av sekundære områder som informasjon fra den virkelige verden.

For eksempel kan en PET- eller fMRI-skanning av en person som hevder å høre stemmer, vise aktivering i primær auditiv cortex eller i deler av hjernen som er involvert i oppfatning og forståelse av tale.[41]

Tertiær hjernecortex samler tolkningene fra sekundær hjernecortex og skaper et sammenhengende verdensbilde av det. En studie som undersøkte strukturelle endringer i hjernen til personer med psykose, viste at det var signifikant reduksjon i grå materie i høyre mediale temporale, laterale temporale, frontal gyrus og bilateralt i cingulate cortex hos mennesker før og etter at de ble psykotiske.[42] Funn som disse har ført til debatt om hvorvidt psykose i seg selv forårsaker hjerneskader og om potensielt skadelige endringer i hjernen er knyttet til lengden av en psykotisk episode. Nyere forskning har antydet at dette ikke er tilfelle,[43] selv om videre forskning fortsatt pågår.

Studier med sensorisk deprivasjon har vist at hjernen er avhengig av signaler fra den ytre verden for å fungere skikkelig. Hvis den spontane aktiviteten i hjernen ikke er balansert med informasjon fra sansene, kan tap av virkelighetsoppfatning og psykose oppstå etter noen timer. Et lignende fenomen er paranoia hos eldre hvor dårlig syn, hørsel og hukommelse gjør at personen kan være unormalt mistenksom overfor miljøet rundt seg.

Tap av virkelighetsoppfatningen kan også forekomme hvis den spontane kortikale aktiviteten økes slik at den ikke lenger er balansert med informasjon fra sansene. 5-HT2A reseptoren synes å være viktig for dette, da stoffer som aktiverer disse reseptorene, produserer hallusinasjoner.

Imidlertid er ikke hallusinasjoner det viktigste trekket ved psykose, men manglende evne til å skille mellom interne og eksterne stimuli. Nære slektninger til psykotiske pasienter kan høre stemmer, men siden de er klar over at de er uvirkelige, kan de ignorere dem, slik at hallusinasjoner ikke påvirker deres virkelighetsoppfatning. Derfor anses de ikke for å være psykotiske.

Psykose er tradisjonelt knyttet til nevrotransmitteren dopamin. Dopaminhypotesen om psykose har vært spesielt innflytelsesrik og uttaler at psykoser er resultatet av en overaktivitet av dopaminfunksjon i hjernen, særlig i den mesolimbiske stien. De to viktigste kildene til dokumentasjon gitt for å støtte denne teorien er at dopamin D2 reseptor-blokkerende legemidler (dvs. antipsykotika) har en tendens til å redusere intensiteten av psykotiske symptomer, og at medikamenter som øker dopaminaktivitet (som amfetamin og kokain) kan utløse psykose hos enkelte.[44] Imidlertid har det i nyere tid kommet økende dokumentasjon som har pekt på at en mulig dysfunksjon knyttet til nevrotransmitteren glutamat, spesielt med aktiviteten til NMDA-reseptoren, kan ha betydning i forhold til psykoseproblematikk. Denne teorien forsterkes av det faktum at dissosiative NMDA-reseptorantagonister som ketamin, PCP og dekstrometorfan / dekstrorfan (ved store overdoser) induserer en psykotisk tilstand lettere enn dopaminerge sentralstimulerende midler, selv ved doser til «normal» rekreasjonsbruk. Symptomene på dissosiativ forgiftning er også vurdert å speile symptomene på schizofreni (inkludert negative psykotiske symptomer) tettere enn amfetamin-psykose. Nye antipsykotiske legemidler som virker på glutamat og dets reseptorer er for tiden under utprøvning i kliniske studier.

Sammenhengen mellom dopamin og psykose er generelt antatt å være komplisert. Mens dopaminreseptor D2 undertrykker adenylatcyclase-aktivitet, øker D1-reseptoren den samme aktiviteten. Dette kan skje hvis D2-blokkerende legemidler administrert for å blokkere dopamin, binder seg til D1-reseptorer. Den økte adenylatcyclase-aktiviteten påvirker det genetiske uttrykket i nervecellen, en prosess som tar tid. Derfor kan det ved antipsykotiske medikamenter ta en uke eller to å redusere symptomer på psykose. Videre blokkerer nyere og like effektive antipsykotiske legemidler faktisk litt mindre dopamin i hjernen enn eldre medikamenter, samtidig som det blokkerer 5-HT2A reseptorer, noe som tyder på at «dopamin-hypotesen» kan være overforenklet.[45] Soyka og kolleger fant ingen bevis for dopaminerg dysfunksjon hos personer med alkohol-indusert psykose,[46] og Zoldan et al. rapporterte moderat vellykket bruk av ondansetron, en 5-HT 3 reseptor-antagonist i behandlingen av levodopa-psykose hos pasienter med Parkinsons sykdom.[47]

Psykiater David Healy har kritisert legemiddelfirmaer for å fremme forenklede biologiske teorier om psykiske lidelser som synes å indikerer overlegenheten til medisinske behandlinger, samtidig som de overser sosiale og utviklingsmessige faktorer som er kjent for å være viktige påvirkninger i årsaker til psykose.[48]

Noen teorier anser mange psykotiske symptomer for å være et problem med oppfatningen av opphavet til internt genererte tanker og opplevelser.[49] For eksempel kan opplevelsen av å høre stemmer oppstå når internt generert tale blir «feilmerket» av den psykotiske personen som å komme fra en ekstern kilde.

Økt nivå av aktivitet i høyre hjernehemisfære er funnet hos mennesker med psykoser og også hos friske personer som har høye nivåer av paranormal tro[50] og hos mennesker som oppgir mystiske opplevelser.[51] Det synes også å være slik at mennesker som er mer kreative også har større sannsynlighet for å vise et lignende mønster av hjerneaktivisering.[52] Noen forskere har vært påpasselige med å påpeke at dette ikke på noen måte antyder at paranormale, mystiske og kreative opplevelser i seg selv er et symptom på mental sykdom.

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

The Brief Psychiatric Rating Scale (BPRS)[53] vurderer nivået på 18 symptomer ved psykose som fiendtlighet, mistenksomhet, hallusinasjoner og grandiositet. Den er basert på en klinikers intervju med pasienten og observasjoner av pasientens atferd i de foregående 2-3 dager. Pasientens familie kan også gi informasjon som tas med i vurderingen.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlingen av psykose avhenger av årsak eller diagnoser (for eksempel schizofreni, bipolar lidelse og / eller substansutløst psykose). Førstevalgsbehandling for mange psykotiske lidelser er antipsykotiske medikamenter (oralt eller intramuskulær injeksjon), og noen ganger er sykehusinnleggelse nødvendig. Det er økende dokumentasjon for at kognitiv atferdsterapi[54] og familieterapi[55] kan være effektive i å håndtere psykotiske symptomer. Når andre behandlinger for psykose er ineffektive, kan elektrokonvulsiv terapi (ECT) noen ganger bli brukt for å lindre de underliggende symptomene på depresjon. Det er også økende dokumentasjon som tyder på at dyre-assistert behandling kan bidra til forbedring av generelt velvære for personer med schizofreni.[56]

Tidlig intervensjon[rediger | rediger kilde]

Tidlig intervensjon ved psykose er et relativt nytt konsept basert på observasjonen om at å identifisere og behandle noen i de tidlige stadiene av en psykose kan forbedre prognosen på lengre sikt.[57] Denne tilnærmingen støtter bruk av en intensiv tverrfaglig tilnærming under det som kalles den kritiske perioden, hvor intervensjoner er mest effektive, og hindrer utvikling av kronisk psykotisk sykdom.

Nyere forskning på effekten av kognitiv atferdsterapi i de tidlige forstadier til psykose (også kjent som prodromalfasen) antyder at slike tiltak kan hindre eller forsinke utbruddet av psykose.[58]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Ordet psykose ble først brukt av Ernst von Feuchtersleben i 1845[59] som et alternativ til galskap og mani. Ordet stammer fra det greske ψύχωσις (psykoser), «gi sjel eller gi liv til» og fra ψυχή (psyke ), «sjel» og suffikset-ωσις (-osis), i dette tilfellet «unormal tilstand».[60][61] Ordet ble brukt til å skille lidelser som ble antatt å være forstyrrelser av sinnet, i motsetning til «nevroser», som ble antatt å stamme fra en sykdom i nervesystemet.[62] Psykoser ble dermed den moderne ekvivalent av den gamle forestillingen om galskap, og dermed ble det mye debatt om hvorvidt det var bare en eller mange former av denne nye sykdommen.[63]

Delingen av psykoser i manisk depressiv sykdom (nå kalt bipolar lidelse) og demens praecox (nå kalt schizofreni) ble gjort av Emil Kraepelin, som forsøkte å lage en syntese av de ulike psykiske lidelser identifisert av det 19. århundrets psykiatere ved å gruppere sykdommer sammen basert på klassifisering av vanlige symptomer. Kraepelin brukte begrepet «manisk depressiv galskap» for å beskrive hele spekteret av stemningslidelser i en langt videre forstand enn det som vanligvis brukes i dag. I Kraepelins klassifikasjon inkluderer dette «unipolar» depressiv lidelse, bipolar lidelse og andre stemningslidelser som for eksempel cyklotymi. Disse er preget av problemer med kontroll på humør, og psykotiske episoder synes assosiert med forstyrrelser i stemningsleie. Pasienter vil ofte ha perioder med normal funksjon mellom psykotiske episoder, selv uten medisiner. Schizofreni er preget av psykotiske episoder som ser ut til å være uten tilknytning til forstyrrelser i stemningsleie, og de fleste ikke-medisinerte pasienter vil vise tegn til forstyrrelse også mellom psykotiske episoder.

I løpet av 1960- og 1970-tallet var psykose av spesiell interesse for en motkultur av kritikere av standard psykiatrisk praksis, som argumenterte med at femomenet ganske enkelt kunne være en annen måte å konstruere virkeligheten på, og ikke nødvendigvis et tegn på sykdom. For eksempel mente RD Laing at psykose er en symbolsk måte å uttrykke bekymringer i situasjoner hvor slike synspunkter kan være uvelkomne eller ukomfortable for mottakerne. Han fortsatte med å si at psykose også kan ses som en transcendental erfaring med helende og åndelige aspekter. Arthur J. Deikman foreslo bruk av begrepet «mystisk psykose» for å karakterisere førstehånds erfaringer fra psykotiske opplevelser som ligner på rapporter om mystiske opplevelser. Thomas Szasz fokuserte på de sosiale følgene av å sette merkelapper som psykose/psykotisk på mennesker, en etikett han argumenterer for at på en urettferdig måte medikaliserer ulike syn på virkeligheten slik at uortodokse personer kan kontrolleres av samfunnet. Psykoanalysen har en detaljert redegjørelse for psykose som avviker vesentlig fra den i psykiatrien. Freud og Lacan skisserte sine perspektiver på strukturen av psykose i en rekke verk.

Siden 1970-tallet har innføring av en tilfriskningstilnærming til psykisk helse, som hovedsakelig er drevet av mennesker som har opplevd psykose, ført til en større bevissthet om at psykiske lidelser ikke er en livslang funksjonshemming. Det innebærer en forventning om at tilfriskning er mulig, og sannsynlig, med effektiv støtte. [trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tien AY (1991). «Distributions of hallucinations in the population». Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol. 26 (6): 287–92. PMID 1792560. doi:10.1007/BF00789221. 
  2. ^ van Os J, Hanssen M, Bijl RV, Ravelli A (2000). «Strauss (1969) revisited: a psychosis continuum in the general population?». Schizophr. Res. 45 (1-2): 11–20. PMID 10978868. doi:10.1016/S0920-9964(99)00224-8. 
  3. ^ Johns, Louise C. (2001). «The continuity of psychotic experiences in the general population». Clinical Psychology Review. 21 (8): 1125–41. PMID 11702510. doi:10.1016/S0272-7358(01)00103-9. Besøkt 19. august 2006. 
  4. ^ Harper, Douglas (2001). «hallucinate». Online Etymology Dictionary. Besøkt 15. oktober 2006. 
  5. ^ Honig A, Romme MA, Ensink BJ, Escher SD, Pennings MH, deVries MW (1998). «Auditory hallucinations: a comparison between patients and nonpatients». J. Nerv. Ment. Dis. 186 (10): 646–51. PMID 9788642. doi:10.1097/00005053-199810000-00009. 
  6. ^ Jaspers, Karl (27. november 1997) [1963]. Allgemeine Psychopathologie (General Psychopathology). Translated by J. Hoenig & M.W. Hamilton from German (Reprint utg.). Baltimore, Maryland: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5775-9. 
  7. ^ Jauch, D. A. (1988). «Reactive psychosis. I. Does the pre-DSM-III concept define a third psychosis?». Journal of Nervous and Mental Disease. 176 (2): 72–81. PMID 3276813. doi:10.1097/00005053-198802000-00002. 
  8. ^ Sharma, Verinder (2003). «Sleep loss and postpartum psychosis». Bipolar Disorders. 5 (2): 98–105. PMID 12680898. doi:10.1034/j.1399-5618.2003.00015.x. Besøkt 27. september 2006. [død lenke]
  9. ^ Chan-Ob, T. (1999). «Meditation in association with psychosis». Journal of the Medical Association of Thailand. 82 (9): 925–930. PMID 10561951. 
  10. ^ Devillieres, P. (1996). «[Delusion and sleep deprivation]». L'Encéphale. 22 (3): 229–31. 
  11. ^ Ohayon, M. M. (1996). «Hypnagogic and hypnopompic hallucinations: pathological phenomena?». British Journal of Psychiatry. 169 (4): 459–67. PMID 8894197. doi:10.1192/bjp.169.4.459. Besøkt 21. oktober 2006. 
  12. ^ Lisanby, S. H. (1998). «Psychosis Secondary to Brain Tumor». Seminars in clinical neuropsychiatry. 3 (1): 12–22. PMID 10085187. 
  13. ^ McKeith, Ian G. (2002). «Dementia with Lewy bodies». British Journal of Psychiatry. 180: 144–7. PMID 11823325. doi:10.1192/bjp.180.2.144. 
  14. ^ Rodriguez Gomez, Diego (16.–31. august 2005). «Psicosis aguda como inicio de esclerosis multiple / Acute psychosis as the presenting symptom of multiple sclerosis / Psicose aguda como inicio de esclerose multipla». Revista de Neurología. 41 (4): 255–6. PMID 16075405. Besøkt 27. september 2006. 
  15. ^ Bona, Joseph R. (1. august 1998). «Neurosarcoidosis as a Cause of Refractory Psychosis: A Complicated Case Report». American Journal of Psychiatry. 155 (8): 1106–8. PMID 9699702. Arkivert fra originalen . Besøkt 29. september 2006.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. februar 2007. Besøkt 13. september 2010. 
  16. ^ Kararizou E, Mitsonis C, Dimopoulos N, Gkiatas K, Markou I, Kalfakis N (mai–juni 2006). «Psychosis or simply a new manifestation of neurosyphilis?». J. Int. Med. Res. 34 (3): 335–7. PMID 16866029.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)[død lenke]
  17. ^ Brooke D, Jamie P, Slack R, Sulaiman M, Tyrer P (1987). «Neurosyphilis—a treatable psychosis». Br J Psychiatry. 151: 556. PMID 3447677. doi:10.1192/bjp.151.4.556. 
  18. ^ Lesser JM, Hughes S (2006). «Psychosis-related disturbances. Psychosis, agitation, and disinhibition in Alzheimer's disease: definitions and treatment options». Geriatrics. 61 (12): 14–20. PMID 17184138. 
  19. ^ Wedekind S (2005). «[Depressive syndrome, psychoses, dementia: frequent manifestations in Parkinson disease]». MMW Fortschr Med. 147 (22): 11. PMID 15977623. 
  20. ^ Nasky KM, Knittel DR, Manos GH (2008). «Psychosis associated with anti-N-methyl-D-aspartate receptor antibodies». CNS Spectr. 13 (8): 699–703. 
  21. ^ Rossman, Phillip L. (1956). «Postpartum Tetany and Psychosis Due to Hypocalcemia». California Medicine. 85 (3): 190–3. PMC 1531921 Åpent tilgjengelig. PMID 13356186. 
  22. ^ Jana, D. K. (1973). «Hypernatremic psychosis in the elderly: case reports». Journal of the American Geriatrics Society. 21 (10): 473–7. PMID 4729012. 
  23. ^ Haensch, C. A. (1996). «[Reversible exogenous psychosis in thiazide-induced hyponatremia of 97 mmol/l]». Der Nervenarzt. 67 (4): 319–22. PMID 8684511. 
  24. ^ Hafez, H. (1984). «Hypokalemia-induced psychosis in a chronic schizophrenic patient». Journal of Clinical Psychiatry. 45 (6): 277–9. PMID 6725222. 
  25. ^ Konstantakos, Anastasios K. (25. mai 2006). «Hypomagnesemia». eMedicine. WebMD. Besøkt 16. oktober 2006. 
  26. ^ Velasco, P. Joel (1. desember 1999). «Psychiatric Aspects of Parathyroid Disease». Psychosomatics. 40 (6): 486–90. PMID 10581976. Arkivert fra originalen 12. juli 2003. Besøkt 17. oktober 2006. 
  27. ^ Rosenthal, M. (1997). «Primary hyperparathyroidism: neuropsychiatric manifestations and case report». Israel Journal of Psychiatry and Related Sciences. 34 (2): 122–125. PMID 9231574. 
  28. ^ Nanji, A. A. (1984). «The psychiatric aspect of hypophosphatemia». Canadian Journal of Psychiatry. 29 (7): 599–600. PMID 6391648. 
  29. ^ Padder, Tanveer (2005). «Acute Hypoglycemia Presenting as Acute Psychosis». Psychiatry online. Besøkt 27. september 2006. 
  30. ^ Robert, M. (1. mars 2006). «Neuropsychiatric manifestations systemic lupus erythematosus: A study from South India». Neurology India. 54 (1): 75–7. PMID 16679649. doi:10.4103/0028-3886.24713. Besøkt 29. september 2006. 
  31. ^ Evans, Dwight L. (1. februar 2002). «Chapter 90: Neuropsychiatric Manifestations of HIV-1 Infection and AIDS». I Kenneth L Davis, Dennis Charney, Joseph T Coyle, Charles Nemeroff. Neuropsychopharmacology: The Fifth Generation of Progress (5th utg.). Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins. s. 1281–1301. ISBN 0-7817-2837-1. Arkivert fra originalen 19. oktober 2006. Besøkt 16. oktober 2006.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. oktober 2006. Besøkt 13. september 2010. 
  32. ^ Lowinger, Paul (1959). «Leprosy And Psychosis». American Journal of Psychiatry. 116 (1): 32–37. PMID 13661445. doi:10.1176/appi.ajp.116.1.32 (inaktiv 2008-06-25). Besøkt 17. oktober 2006. 
  33. ^ Ponomareff, G. L. (1965). «Phenomenology Of Delusions In A Case Of Leprosy». American Journal of Psychiatry. 121 (12): 1211. PMID 14286061. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2008. Besøkt 17. oktober 2006. 
  34. ^ Tilluckdharry, C. C. (1996). «A case of vivax malaria presenting with psychosis». West Indian Medical Journal. 45 (1): 39–40. PMID 8693739. 
  35. ^ Steinberg, D. (1972). «Influenza infection causing manic psychosis». British Journal of Psychiatry. 120 (558): 531–535. PMID 5041533. doi:10.1192/bjp.120.558.531. 
  36. ^ Maurizi, C. P. (1985). «Influenza and mania: a possible connection with the locus ceruleus». Southern Medical Journal. 78 (2): 207–209. PMID 3975719. 
  37. ^ Keddie, K. M. (1965). «Toxic psychosis following mumps». British Journal of Psychiatry. 111: 691–696. PMID 14337417. doi:10.1192/bjp.111.477.691. 
  38. ^ Lake CR, Masson EB, Quirk RS. (1988). «Psychiatric side effects attributed to phenylpropanolamine». Pharmacopsychiatry. 21 (4): 171–81. PMID 3060884. doi:10.1055/s-2007-1014671. 
  39. ^ Boyd, Alan (1995). «Bromocriptine and psychosis: A literature review». Psychiatric Quarterly. 66 (1): 87–95. PMID 7701022. doi:10.1007/BF02238717. Arkivert fra originalen 11. mai 2020. Besøkt 6. september 2008. 
  40. ^ Moore, M T (1935). «Encephalographic studies in mental disease». American Journal of Psychiatry. 92 (1): 43–67. 
  41. ^ Copolov DL, Seal ML, Maruff P; m.fl. (2003). «Cortical activation associated with the experience of auditory hallucinations and perception of human speech in schizophrenia: a PET correlation study». Psychiatry Res. 122 (3): 139–52. PMID 12694889. doi:10.1016/S0925-4927(02)00121-X. 
  42. ^ Pantelis, C (2003). «Neuroanatomical abnormalities before and after onset of psychosis: a cross-sectional and longitudinal MRI comparison». Lancet. 25 (361 (9354)): 281–8. PMID 12559861. doi:10.1016/S0140-6736(03)12323-9. 
  43. ^ Ho, BC (2003). «Untreated initial psychosis: relation to cognitive deficits and brain morphology in first-episode schizophrenia». American Journal of Psychiatry. 160 (1): 142–8. PMID 12505813. doi:10.1176/appi.ajp.160.1.142. 
  44. ^ Kapur S, Mizrahi R, Li M (2005). «From dopamine to salience to psychosis--linking biology, pharmacology and phenomenology of psychosis». Schizophr. Res. 79 (1): 59–68. PMID 16005191. doi:10.1016/j.schres.2005.01.003. 
  45. ^ Jones HM, Pilowsky LS (2002). «Dopamine and antipsychotic drug action revisited». Br J Psychiatry. 181: 271–5. PMID 12356650. doi:10.1192/bjp.181.4.271. 
  46. ^ Soyka, Michael (2000). «FDG-PET and IBZM-SPECT Suggest Reduced Thalamic Activity but No Dopaminergic Dysfunction in Chronic Alcohol Hallucinosis». Journal of Neuropsychiatry & Clinical Neurosciences. 12 (2): 287–288. PMID 11001615. doi:10.1176/appi.neuropsych.12.2.287. 
  47. ^ Zoldan, J. (1995). «Psychosis in advanced Parkinson's disease: treatment with ondansetron, a 5-HT3 receptor antagonist». Neurology. 45 (7): 1305–1308. PMID 7617188. 
  48. ^ Healy, David (2002). The Creation of Psychopharmacology. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 0-674-00619-4. 
  49. ^ Blakemore, SJ (2000). «The perception of self-produced sensory stimuli in patients with auditory hallucinations and passivity experiences: evidence for a breakdown in self-monitoring». Psychological Medicine. 30 (5): 1131–9. PMID 12027049. doi:10.1017/S0033291799002676. Besøkt 19. august 2006. 
  50. ^ Pizaagalli, D (2000). «Brain electric correlates of strong belief in paranormal phenomena: intracerebral EEG source and regional Omega complexity analyses». Psychiatry Research. 100 (3): 139–154. PMID 11120441. doi:10.1016/S0925-4927(00)00070-6. 
  51. ^ Makarec, K (1985). «Temporal lobe signs: electroencephalographic validity and enhanced scores in special populations». Perceptual and Motor Skills. 60 (3): 831–42. PMID 3927256. 
  52. ^ Weinstein, S (2002). «Are creativity and schizotypy products of a right hemisphere bias?». Brain and Cognition. 49 (1): 138–51. PMID 12027399. doi:10.1006/brcg.2001.1493. Besøkt 19. august 2006. 
  53. ^ [142] ^ Overall JE, Gorham DR. The Brief Psychiatric Rating Scale. Psychol Rep 1962; 10:799-812
  54. ^ Birchwood, M (2006). «The future of cognitive-behavioural therapy for psychosis: not a quasi-neuroleptic». British Journal of Psychiatry. 188: 108–108. PMID 16449695. doi:10.1192/bjp.bp.105.014985. 
  55. ^ Haddock, G (2005). «Psychological interventions in early psychosis». Schizophrenia Bulletin. 31 (3): 697–704. PMID 16006594. doi:10.1093/schbul/sbi029. 
  56. ^ Nathans-Barel, I. (2005). «Animal-assisted therapy ameliorates anhedonia in schizophrenia patients». Psychotherapy and Psychosomatics. 74 (1): 31–35. PMID 15627854. doi:10.1159/000082024. 
  57. ^ Birchwood, M (1998). «Early Intervention in Psychosis: The Critical Period Hypothesis». British Journal of Psychiatry. 172 (33): 53–59. 
  58. ^ French, Paul (2004). Early Detection and cognitive therapy for people at high risk of developing psychosis. Chichester: John Wiley and Sons. ISBN 0-470-86314-5. 
  59. ^ Beer, M D (1995). «Psychosis: from mental disorder to disease concept». Hist Psychiatry. 6 (22(II)): 177–200. PMID 11639691. doi:10.1177/0957154X9500602204. 
  60. ^ [156] ^ Psychosis, Henry George Liddell, Robert Scott, A Greek-English Lexicon, på Perseus
  61. ^ «Online Etymology Dictionary». Douglas Harper. 2001. Besøkt 19. august 2006. 
  62. ^ [159] ^ Berrios GE (1987) Historical Aspects of Psychoses: 19th Century Issues. British Medical Bulletin 43: 484-498
  63. ^ [160] ^ Berrios G E and Beer D (1994) The notion of Unitary Psychosis: a conceptual history. History of Psychiatry 5: 13-36

Anbefalt lesing[rediger | rediger kilde]

  • Sims, A. (2002) Symptoms in the mind: An introduction to descriptive psychopathology (3rd edition) Edinburgh: Elsevier Science Ltd 0-7020-2627-1 ISBN

Personlige erfaringer[rediger | rediger kilde]

  • Dick, PK (1981) Valis. London: Gollancz. [Semi-selvbiografisk] ISBN 0-679-73446-5
  • Hinshaw, SP (2002) Years of Silence er Past: My Father's Life with Bipolar Disorder. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Jamison, KR (1995) An Unquiet Mind: A Memoir of Moods and Madness. London: Picador.
    ISBN 0-679-76330-9
  • Schreber, Daniel Paul (2000) Memoirs of My Nervous Illness. New York: New York Review of Books. ISBN 0-940322-20-X
  • McLean, R (2003) Recovered Not Cured: A Journey Through Schizophrenia. Allen & Unwin. Australia. ISBN 1-86508-974-5
  • The Eden Express av Mark Vonnegut
  • James Matthews Tilly
  • Saks, Elyn R. (2007) The Center Cannot Hold—My Journey Through Madness. New York: Hyperion. ISBN 978-1-4013-0138-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Psykose&oldid=24151585»