Grepa og Mjelva Fabrikker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Grepa og Mjelva Fabrikker var en industribedrift i ØrstaSunnmøre som eksisterte i tiden 1929 – 2008, og som produserte komfyrer, ovner og andre produkter, under merkenavnet Grepa.

En Mjelva varmeovn, 350 KW, trolig produsert på Geiranger, før 1919. Ovnen er uten bryter, har en diameter på 12,5cm og er 27cm høy.
Hoover Grepa komfyr (2008)
- modell: HGKW 075


Historie[rediger | rediger kilde]

Hotelleier Karl Johan Mjelva (1871-1928) startet i 1910 en av de første komfyrfabrikkene i landet, «Mjelvas Varmeapparatfabrik», på Geiranger. I 1919 ble fabrikken flyttet til Veblungsnes og fikk navnet «Mjelvas Elektriske Ovnsfabrik». Virksomheten fikk økonomiske problemer og ble en tid drevet av banken. Da banken litt senere kom under administrasjon, ble det tatt en beslutning om å selge komfyrfabrikken. Prisen ble satt til kr 70.000,-.

Havtor Hovden (1892-1983), sønnen til dikterpresten Anders Hovden, fikk da låne penger av sin morbror, Olaf Devold i Ålesund og kjøpte fabrikken i 1927/28. Året etter (1929) ble fabrikken flyttet til Ørsta, og de to viktigste grunnene til stedsvalget var: Ørsta herredstyre kunne love kraftlevering fra kraftverket i Åmbøfossen og BDS lovet anløp med båt til Ørsta en gang pr uke.

En annen medvirkende grunn til lokaliseringen var låneavtalen som Havtor Hovden gjorde med Olaf Devold: den nye fabrikken skulle leie, og senere kjøpe, hus og anlegg som lå igjen etter Ørsten Cement & Betonstøperi som hadde gått konkurs i 1922. Største aksjonæren, som var blitt sittende med eiendommene i konkursboet, var nettopp Olaf Devold (disponent i firmaet O.A. Devolds Sønner).

Etablert i Ørsta 1929[rediger | rediger kilde]

I Ørsta Avis for april 1929 kunne en lese at ingeniør Hovden hadde forhandlinger med kommunen, og i løpet av sommeren ble varelager, maskiner og utstyr flyttet på to båtlaster fra Veblungsnes til Ørsta. Det første produksjonslokalet ble etablert i murhuset som var blitt bygget i 1917 for Ørsten Cement & Betonstøperi og som hadde vært benyttet til silo og sorteringsverk for sand. Helt i begynnelsen av september var fabrikken i gang og arbeidet for full kjør. I et avisintervju 3. september 1929[1] fortalte Havtor Hovden at ikke alt var helt på plass, men han var godt fornøyd med arbeidsforholdene og arbeidsfolket i Ørsta. Han mente at alt lå til rette for at de kunne lage en god og billig komfyr som likevel holdt mål i sammenligning med de beste og dyreste merkene.

Det nye selskapet måtte ha et nytt navn. Mjelva-navnet ville han beholde, det var godt innarbeidet i markedet for elektriske apparater, men han hadde ønske om et nytt merkenavn for komfyren. Under en tur til Oslo var Havtor Hovden en dag på Stortorvets Gjæstgiveri sammen med forretningsforbindelser, og det ble diskusjon om navnevalget. Han hadde selv en mening om at det måtte være et kort navn, som skulle slutte på bokstaven a. Om litt kom reklamemannen Thor Bjørn Schyberg (fra Forenede Annonsebyråer A/S) og fikk høre diskusjonen. Han sa da nokså snart: «Da må det bli Grepa!» Havtor Hovden fenget straks på forslaget, åpnet lommeboken og tok frem en 100-kroneseddel som han gav til Schyberg som takk og betaling, og dermed var merkenavnet et faktum.

Fabrikken i Ørsta ble etablert som et personlig selskap (Enkeltpersonforetak) og fikk navnet: Grepa og Mjelva Fabrikker (Havtor Hovden). Selskapet ble etter noen år nær selvfinansiert, uten langsiktig gjeld, der anleggsaktiva i kanskje den best utstyrte fabrikken i bransjen, var bokført til tilnærmet null.

År med god utvikling[rediger | rediger kilde]

Havtor Hovden var først og fremst en meget dyktig ingeniør, og var hele tiden opptatt av å forbedre og rasjonalisere produksjonen. Hans filosofi var at produktet skulle være funksjonelt og ha høy teknisk kvalitet, utseendet fikk komme i andre rekke. Men Havtor Hovden var også en dyktige industrileder og han bygget opp «Grepa» til å bli en landskjent bedrift for produksjon av komfyrer, som fikk det omdømmet at de laget både tidsmessige og solide produkter. En Grepa-komfyr var uslitelig, hette det, og han gikk gjerne i arv.

Etter en vanskelig tid de første årene, fikk virksomheten en sterk og ekspansiv utvikling som varte til ut på 1960-tallet. Fabrikken ble nokså snart utvidet, mellom annet stod en ny komfyrfabrikk på 1800 kvadratmeter ferdig i 1937 og i 1955 ble det bygget emaljeringsverk. I 1965 ble selskapet gjort om til aksjeselskap.

Dagfinn Hovden, sønnen til Havtor Hovden og leder av Grepa i tiden 1965-1980, omtaler årene 1953-1963 som de beste i bedriften sin historie. Med 100 ansatte ble det i disse årene produsert mer enn 10.000 komfyrer årlig, i tillegg til mange tusen varmeovner, barnevogner og trø-biler for barn. Men i begynnelsen av 1960-årene møtte selskapet etter hvert stadig sterkere konkurranse fra de store, internasjonale komfyrprodusentene, og salget stagnerte. I 1972 ble det gjort avtale med STK/ITT (Standard Telefon og Kabelfabrikk) noe som øket omsetningen, men presset prisene ned. Fabrikken produserte i denne tiden komfyrer og matbodkjølere som ble markedsført under merket ITT[2]. Etter 13 år ble samarbeidet avsluttet.

Produkt som ble markedsført under merkevarenavnet Grepa:

  • Grepa komfyrer
  • Grepa varmeovner
  • Grepa barnevogn
  • Grepa dukkevogn for barn
  • Grepa trø-bil for barn

Eierskifte og nedlegging[rediger | rediger kilde]

I 1988 begynte et nytt avsnitt i historien om Grepa og Mjelva Fabrikker da selskapet ble solgt til Forste OY, et finsk selskap som hørte til Heklama-konsernet. Firmanavnet ble endret til Grepa Forste AS, senere endret til Heklama Grepa AS. De nye eierne ville flytte fabrikken ut av Ørsta sentrum og samtidig var kommunen interessert i å få utvikle det gamle fabrikkarealet til et kjøpesenter. Ørsta kommune kjøpte fabrikktomten for 30 millioner kroner og ny fabrikk på 10.000 m2 ble bygget på Mosmarka i Ørsta. Bygget ble finansiert med 55% av Ørsta kommune og resten lånefinansiert via Volda og Ørsta Sparebank[3].

I forbindelse med flyttingen til Mosmarka ble hele det gamle industrianlegget i Ørsta sanert, og er i dag dominert av parkeringsplasser og kjøpesenter. Da med unntak av étt hus som er blitt tatt vare på: kunsthuset - det opprinnelige murhuset fra 1917. Kommunen overtok dette huset og det blir nå benyttet av Volda og Ørsta Kunstlag til utstillinger. I tillegg huser bygget et kontor for turistinformasjon.

Sommeren 2002 var det nye fabrikkbygget ferdig og Heklama Grepa AS kunne holde frem med produksjonen i nye, tidsmessige lokaler, der de mest moderne hjelpemidler var tatt i bruk. Men produksjonen i den nye fabrikken skulle vare bare i seks år; selv om fabrikken i Ørsta gikk med overskudd og det var blitt gjort store investeringer i maskiner og anlegg, valgte Helkama-konsernet å legge ned. Hovedgrunnen til dette var trolig at konsernet hadde store tap på salg av kvitevarer og i 2007 gjorde de vedtak om å selge hele produksjonsselskapet for kvitevarer til det italienske Candy Group. Mandag 30. juni 2008 passerte den siste, ekte Grepakomfyren samlebåndet i Ørsta og den da eldste komfyrfabrikken i Norge var historie[4].

1937 var det første året da omsetningen til Grepa og Mjelva Fabrikker passerte 1 million. I alle år senere var omsetningen jevnt økende, og det siste året (2007) hadde fabrikken en omsetning på ca 120 mill.

Bedriftsledere gjennom tidene:

  • Havtor Hovden - 1929 – 1965
  • Dagfinn Hovden - 1965 – 1980
  • Steinar Hammersvik – 1980 - 1986
  • Sigbjørn Trygve Flø - 1986–1996
  • Ola Jon Mork - 1997–2004
  • Sigbjørn Trygve Flø - 2005–2008

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Grepa og Mjelva Fabrikker» - artikkel i Ørsta Avis 3. september 1929
  2. ^ Artikkel i Møre-Nytt 29. desember 1980.
  3. ^ [1]Artikkel i Møre-Nytt 21.desember 2014
  4. ^ [2] Siste dag for Grepa i Ørsta – NRK Møre og Romsdal

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ørsta mellom fjell og fjord – av Lasse Thorseth (Thorseth Video 2006)
  • Hva brast så høyt? – av Ola Skjåk Bræk (Nordvest Forlag AS 1990)
  • Mi gamle grend – skrift nr 14 (2005) Hovdebygda soge- og velferdslag
  • Opplysninger fra Dagfinn Hovden, Ørsta
  • Artikkel i Ørstaminne, årsskrift 2016 fra Ørsta Sogelag