Europavei 10s historie i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dette er en oversikt over historien til europavei 10 i Norge, mellom Bjørnfjell i Ofoten og Å i Lofoten. Oversikten er ikke helt komplett, men er ment å gi et bilde av utviklingen av veien. Se hovedartikkelen om europavei 10 for oversikten over kommuner og knutepunkter.

Generelt[rediger | rediger kilde]

Reine

Veien som i dag heter europavei 10 i Norge het fram til 1992 riksvei 19 mellom Bjerkvik og Å. Veien Rombaksfjorden-svenskegrensen het riksvei 70 fra den ble åpnet i 1984. Før 1965 het veien mellom Bjerkvik og Melbu i Vesterålen riksvei 795, og veien Svolvær–Å riksvei 810. I Sverige het veien riksväg 98.

En plan for Lofotveien Fiskebøl–Å med ferge fra Melbu til Fiskebøl ble godkjent av Stortinget i 1949. Men alt i slutten av 1930-årene definerte Nordland fylkes veikomité Lofotveien som strekningen Lødingen–Å. I 1963 var veiforbindelsen ferdig, med fergeforbindelser over fjorder og sund. Kong Olav V åpnet Lofotveien Svolvær–Å offisielt 1. august 1963. Ei minneplate med navnetrekket hans står i fjellet ved Akkarvik på Moskenesøya.

Senere ble det bygd bruer og tunneler for å erstatte fergeforbindelser og dårlige veipartier. Blant annet ble Tjeldsundbrua åpnet i 1967, Vesterålsbruene ble åpnet på 1970-tallet, og Nappstraumtunnelen erstattet den siste fergestrekninga på veien i Lofoten i 1990. Veiforbindelsen over Bjørnfjell til Sverige åpnet i 1984.

6. september 2007 fikk veien mellom Melbu og Å status som nasjonal turistvei. Turistveistatusen gjelder også sideveiene til Henningsvær, Eggum, Unstad, Vikten og Nusfjord.[1]

En milepæl ble nådd da Lofotens fastlandsforbindelse (Lofast) mellom Gullesfjordbotn og Fiskebøl ble åpnet 1. desember 2007. Den nye veien ble åpnet av dronning Sonja. Dermed kunne man endelig kjøre fergefritt mellom Lofoten og resten av verden.

Historien[rediger | rediger kilde]

Bjørnfjell–Gullesfjordbotn[rediger | rediger kilde]

Krysset mellom E10 og E6 i Bjerkvik.

Fra Øyjord nord for Narvik og opp på Bjørnfjell satte tyskerne igang veiarbeid under andre verdenskrig, i 1941. Tanken var sannsynligvis å sikre malmtransport på vei dersom Ofotbanen skulle bli ødelagt av sabotasje. Da krigen var slutt, var bare rundt 9 km vei planert, men svært mange serbiske krigsfanger hadde mistet livet under slavearbeidet på veien. Etter krigen ble veibyggingen oppgitt. Først i 1980 startet veibyggingen opp igjen. Mellomriksveien over Bjørnfjell ble endelig åpnet i september 1984, etter at veien hadde vært ferdig til riksgrensen på svensk side i 1982.

Veien mellom Øyjord og Bjerkvik ble bygd mellom 1907 og 1912. Mellom Bjerkvik og Herjangen var det bygd vei før 1910. Denne veien ble forlenget over Herjangsfjellet til Lenvik i Evenes mellom 1927 og 1940. Fra 1930 hadde det gått ferge mellom Narvik og Liland i Evenes. Ferga ble lagt ned 1. juli 1938, da veien over Herjangsfjellet ble kjørbar.

Tjeldsundbrua.

En eldre vei mellom Lenvik og Liland ble utbedret i midten av 1930-årene. Den første faste skyssforbindelsen over Steinslandsstraumen i Tjeldsundet begynte i 1911, mellom Steinsland på fastlandet og Lilleng og Leikvik på Hinnøya. I 1930 begynte fergeforbindelsen mellom Steinsland i Skånland og Lilleng i nåværende Harstad (da Sandtorg) kommune. Ferga ble lagt ned da Tjeldsundbrua ble åpnet 22. oktober 1967. (Se også avsnitt Vern og artikkelen om Tjeldsundbrua.) Mellom Bogen i Evenes og Tjeldsundbrua ble det bygd ny, bedre vei i 1980-årene. Denne veien ble åpnet i 1990. Mellom Bjerkvik og Bogen ble ny vei endelig åpnet rundt 2000.

19. juni 1950 startet det opp prøvedrift av ei fergerute mellom Lilleng, Lødingen og Bognes (i Tysfjord). Denne ruta var imidlertid bare i drift sommerstid. Veien mellom Kongsvik i Tjeldsund og Lødingen ble først tatt i bruk 23. oktober 1958, og offisielt åpnet 31. juli 1959. Veien mellom Lødingen og Langvassbukt i Kvæfjord ble tatt i bruk 13. juli 1963 og offisielt åpnet 1. juli 1964, og ga Vesterålen veiforbindelse sørover. (Se også riksvei 85.)

Vesterålen[rediger | rediger kilde]

Gammelveien i Langvassdalen.

Størstedelen av veien i Vesterålen er ikke lenger del av europavei 10 etter at Lofast er åpnet. Men strekningen i Vesterålen var en viktig del av E10 og riksvei 19 i mange år, derfor er også historien til denne delen tatt med her. Se for øvrig riksvei 85 og fylkesvei 82, som er veinumrene til denne veien etter åpningen av Lofast.

Som i mange andre distrikter ble flere bygdeveier i Vesterålen påbegynt på 1800-tallet. Mellom Sigerfjord og Strand i Sortland ble det blant annet bygd bruer over Kjerringneselva og Osvollelva i 1889. På Langøya og Hadseløya var det bygd veier enda tidligere. Mellom Sortland og Holmsnes i Hadsel ble det bygd vei i 1860-årene. På sør- og vestsiden av Hadseløya ble den aller første veien bygd før 1826, men naturlig nok forbedret noe i senere tiår. Mellom Stokmarknes og Hadsel prestegård sto veien ferdig i 1870.

Hurtigruta MS «Polarlys» under Sortlandsbrua.

Over Sortlandssundet mellom Strand og Sortland ble det satt igang persontrafikk med motorbåt i 1907. Midt på 1930-tallet ble det foreslått å opprette bilfergeforbindelse over Sortlandssundet, men bilfergetrafikken kom først igang i 1947, og først året etter var fergekaia på Sortland klar. 30. november 1948 ble det også startet bilfergeforbindelse mellom Sandnes i Hadsel og Stokmarknes. Veien mellom Svolvær og Fiskebøl sto ferdig høsten 1966, men fergeforbindelsen mellom Fiskebøl og Melbu måtte utsettes til 17. januar 1967 på grunn av at en fraktebåt kolliderte med den nye fergekaia på Melbu og ødela den før den kunne tas i bruk.[2]

Åpningen av Vesterålsbruene på 1970-tallet revolusjonerte kommunikasjonsmønsteret i Vesterålen, slik bruåpninger etter hvert også gjorde i Lofoten. Børøybrua mellom Stokmarknes og Børøya var den første av de lengre bruene i Vesterålen. Den var et kommunalt prosjekt, og ble åpnet 1. juli 1967. Sortlandsbrua ble åpnet 4. juli 1975, og avløste ferga over Sortlandssundet. Hadselbrua mellom Langøya og Børøya ble åpnet 1. juli 1978, som den siste av de egentlige Vesterålsbruene. Sammen med Børøybrua avløste den ferga mellom Sandnes og Stokmarknes.

I 1980- og 1990-årene ble veiene i Vesterålen utbedret og forsterket. I begynnelsen av 1980-årene ble veien lagt utenom Holand sør for Sortland. I 1995 ble det endelig åpnet ny vei utenom Sigerfjord. Alt rundt 1970 hadde det blitt foreslått å bygge ny vei utenom Sigerfjord tettsted, men det ble langvarig strid om trasévalget. Til slutt ble veien bygd gjennom Kjerringnesdalen, med tunnel til Langvassdalen.

Det siste store stridstemaet dreide seg om hvor Lofotens fastlandsforbindelse skulle gå. Mange i Vesterålen mente at veien burde bygges etter den daværende traséen, med tunnel under Hadselfjorden mellom Hadseløya og Fiskebøl. Et annet alternativ var å bruke dagens fylkesvei 822 mellom Sigerfjord og Kaljord, og bygge ny vei med bruer videre til Raftsundet og derfra videre til Fiskebøl. Etter lang tids diskusjon ble det imidlertid bestemt at veien skulle bygges fra Gullesfjordbotn i Kvæfjord, opp Sørdalen med tunnel til Øksfjorden i Lødingen, og derfra via Raftsundet til Fiskebøl. (Se også Lofast.)

Gullesfjordbotn–Å[rediger | rediger kilde]

Raftsundbrua.

Byggingen av Lofotens fastlandsforbindelse ble vedtatt i Stortinget 9. juni 1989. Byggingen startet fra Fiskebøl høsten 1993, og veien var bygd ferdig mellom Fiskebøl og Raftsundet i november 1998. Etter det ble det midlertidig stopp i arbeidet fram til sommeren 2003, da arbeidet med den østlige delen av veiforbindelsen begynte. Arbeidet med nyveien eliminerte en plagsom S-sving i Gullesfjordbotn sommeren 2007, før Lofotens fastlandsforbindelse endelig ble åpnet 1. desember 2007.

Den nye veien har flere tunneler og bruer. Den lengste tunnelen er Sørdalstunnelen på cirka 6,3 km. Over Øksfjorden går to bruer på rundt 300 og 200 meter. Raftsundet krysses på Raftsundbrua (711 meter, den siste av bruene i Vesterålen), mens Sløverfjordtunnelen på rundt 3,3 km går under Sløverfjorden til Fiskebøl.

Lofotkatedralen (Vågan kirke) i Kabelvåg.

Litt asfalt er det. Et par steder, mellom Svolvær og Kabelvåg, litt ved Rørviktunnelen og litt etter Smorten. Ellers er det bare grus og atter grus. En avstikker ut til Vikten er for øvrig også bedekket med regjeringas asfalt, men det er et unntak som formodentlig bekrefter en eller annen regel.

Frank A. Jenssen i 1979 om dårlige lofotveier[3]

Veien mellom Fiskebøl og Sildpollnes i Vågan sto ferdig høsten 1966 og ble offisielt åpnet i januar 1967, samtidig med fergeforbindelsen over Hadselfjorden. En kort veibit over Higravseidet på grensa mellom Hadsel og Vågan var imidlertid bygd så tidlig som i 1863–64. Veien mellom Sildpollnes og Svolvær ble åpnet i 1964. Fergeforbindelsen mellom Skutvik og Svolvær hadde oppstart i 1963, og var til 2007 en hovedforbindelse fra fastlandet til Lofoten.

Mellom Osan og Kabelvåg ble det bygd vei i 1868–69. Først i perioden 1914–20 ble det bygd vei mellom Svolvær og Osan, og rundt 1922–23 ble veien mellom Svolvær og Kabelvåg forbedret til akseptabel standard. Denne veien ble avløst av ny vei og Osanbrua i 1975.

Veien mellom Kabelvåg og Lyngvær vest på Austvågøya ble påbegynt i 1932. Veiarbeidet tok for alvor til i 1949, og veien ble åpnet i 1954. Denne veien gikk over Rørvikskaret, og var plaget med snøras om vinteren. Da det skulle bygges ny vei, var ett forslag å bygge veiforbindelsen mellom Sandslett og Brenna nord på øya. En valgte imidlertid å bygge veien gjennom Rørvikskaret, med tunnel under skaret. Byggingen av den rundt 700 meter lange tunnelen tok nesten fem år, fordi fjellet var ekstremt dårlig. Fjellet raste ut og åpnet et hull fra toppen av skaret og ned til tunnelen, og det måtte støpes et tykt tak i raspartiet inne i tunnelen. Rørvikskartunnelen ble åpnet i 1974.

Flakstad kirke.

Det ble opprettet fergeforbindelse over Gimsøystraumen sommeren 1956. Ferga hadde anløp på Lyngvær vest på Austvågøya, Smorten på Vestvågøya og Sundklakk på Gimsøya. En periode anløp ferga også Framnes nordvest på Austvågøya. I 1970 åpnet veien mellom Lyngvær og Brenna, med bru over Olderfjorden, og da ble fergeanløpet på Framnes nedlagt. Sundklakkstraumen bru mellom Gimsøya og Vestvågøya ble åpnet høsten 1976, mens Gimsøystraumen bru mellom Austvågøya og Gimsøya ble åpnet 15. november 1981. Det ble også bygd vei på sørsiden av Gimsøya, og dermed kunne fergeforbindelsen over Gimsøystraumen nedlegges.

På Vestvågøya ble veien mellom Smorten og Grundstad ferdig i 1963. Lenger vest på øya var det bygd vei mellom Leknes og Borgefjorden alt før 1880. Høsten 1956 ble det opprettet fergeforbindelse over Nappstraumen mellom Lilleeidet vest for Leknes og NappFlakstadøya. Ferga ble avløst av Nappstraumtunnelen, som åpnet 11. juli 1990. I forbindelse med åpningen av tunnelen ble veien lagt utenom Leknes sentrum.

Å i Lofoten.

På Flakstadøya ble veien mellom Vareid og Bø påbegynt i 1929 og satt under trafikk i 1952.

I september 1958 ble ei båtrute satt i drift mellom Fredvang, Finnbyen og Sund. Ruta ble forlenget til Reine og Sørvågen i Moskenes i 1959. Djupfjordbrua og veien mellom Reine og Å ble åpnet samme år, og båtruta ble forkortet til Reine. Veien mellom Ramberg og Mølnarodden, inkludert Kåkern bru mellom Flakstadøya og Moskenesøya, ble åpnet høsten 1961, og da ble båtruta forkortet til Mølnarodden–Reine. Båtruta ble nedlagt i 1963 da veien mellom Mølnarodden og Hamnøy og fergeforbindelsen mellom Hamnøy og Reine ble åpnet. 1. august samme år åpnet kong Olav V Lofotveien mellom Fiskebøl og Å. I mars 1981 åpnet Reinebruene og avløste ferga.

Kåkern bru og Djupfjordbrua ble erstattet av nye bruer i henholdsvis 2002 og 2003. Tidlig på 2000-tallet åpnet også to tunneler mellom Reine og Sørvågen, og avløste rasfarlige veipartier. 14. mars 2008 ble Fjøsdalen tunnel mellom Mølnarodden og Akkarvik åpnet, til avløsning for nok et rasfarlig veiparti.[4]

Framtidige veiprosjekt[rediger | rediger kilde]

Statens vegvesen bestemte sommeren 2007 at det skal bygges flere rasteplasser og «fotolommer» på Lofast enn det som opprinnelig var bestemt. Dette arbeidet ble utført sommeren 2008, etter at veien er åpnet.[5]

Fjellovergangen ved Kåringen i Lødingen er et problem, selv om høyden ikke er så stor (ca. 170 moh). Særlig bakken opp fra krysset ved Tjeldsundet er bratt og tungvindt for trailere, delvis fordi krysset nede ved Tjeldsundet gjør at trailerne ikke kan «ta fart» før bakken. Hver vinter blir dårlig skodde trailere stående fast og sperrer veien for all trafikk. Det diskuteres ulike løsninger på problemet, både ny vei på Tjeldsund-sida, tunnel gjennom fjellpartiet og tunnel helt fra Fiskefjorden til dalen ovenfor Kanstadbotn. Men foreløpig er disse alternativene bare på idestadiet.

Det har også vært lagt fram ideer om bru over Fiskefjorden og ny kryssing av Tjeldsundet, med bru fra Sandtorg på Hinnøya til Fjelldal i Tjeldsund, eller mot Tjeldøya med ny vei videre mot Evenes. Men det er usikkert når en slik forbindelse eventuelt vil bli bygd.

Politikere og næringslivet i Vesterålen har på sin side tatt til orde for en storstilt modernisering av tidligere E10 langs Gullesfjorden, men også dette er så langt et usikkert framtidsprosjekt.

1. februar 2008 meldte Harstad Tidendes papirutgave[6] at den øverste bakken i Sørdalen opp mot Sørdalstunnelen allerede var blitt et problemområde for utenlandske trailere. Byggeleder for Lofast Jon Roger Sørvang sa til avisa at det med tiden kan bli nødvendig å bygge forbikjøringsfelt på veien.

I likhet med mange andre veier i Norge har det vært dårlig standard på veidekket på deler av europavei 10. NRK Nordland meldte 10. mars 2008 at Statens vegvesen vurderte å høvle en strekning i Tjeldsund og Lødingen kommuner ned til grusvei hvis vegvesenet ikke fikk penger til å forsterke og nyasfaltere strekningen.[7]

Vern[rediger | rediger kilde]

Fergekaiene på Steinsland i Skånland og Lilleng i Harstad er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.[8] Disse fergekaiene ble bygd i 1937–38 og ombygd i 1950-årene.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Hovedkilde[rediger | rediger kilde]

  • Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel gjennom 3000 år. Nordland fylkeskommune, Bodø 1990. ISBN 82-7416-021-5

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lofotposten: Åpnet Lofotens turistvei (6. september 2007)
  2. ^ Bladet Vesterålens papirutgave: Hvor ble det av den første Fiskebøl-ferga? (artikkel av Øystein Rysst, 13. januar 2009)
  3. ^ Frank A. Jenssen: Lovsang til lofotveiene (i Lofotboka -80 s. 98)
  4. ^ Lofot-Tidende: Tunnelen er åpnet! (14. mars 2008)
  5. ^ Bladet Vesterålens papirutgave: Lofast gjennom storslått natur. (23. august 2007)
  6. ^ Harstad Tidendes papirutgave: Kan bli ny «trailerfelle». (1. februar 2008)
  7. ^ NRK: Europaveg kan bli grusvei (10./11. mars 2008)
  8. ^ Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner Arkivert 11. november 2007 hos Wayback Machine. (se avsnitt om Tjeldsundet)

Se også[rediger | rediger kilde]