Stone of Scone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En kopi av Scone-steinen.
Scone Palace med en kopi av Scone-steinen.

Stone of Scone (skotsk-gælisk: An Lia Fàil; skotsk: Stane o Scuin), også kjent som Stone of Destiny («Skjebnesteinen») og i England som Coronation Stone («Kroningssteinen»), er en blokk av rød sandstein som tradisjonelt ble oppbevart i det nå ødelagte klosteret Scone Abbey nær Perth i Skottland. Steinblokken er historisk viktig for Skottland da den i århundrer ble benyttet ved kroningen av skottenes konger, og siden ved engelske og britiske monarker.

Dens størrelse er 660 x 425 x 270 mm, og veier omtrentlig 152 kg. Et kors er grovt innrisset på den ene overflaten og det er satt inn jernringer i hver ende for å lette transport.[1] Siste gang steinen var i bruk i en kroningsseremoni var ved kroningen av dronning Elizabeth II, dronning av Storbritannia og Nord-Irland.

Steinen ble også omtalt som «Jakobs putestein», en referanse til den israelittiske patriarken Jakob som i henhold til Første Mosebok benyttet en stein som hodepute, og da han fikk visjoner i sin søvn, innviet han steinen til Gud.[2] Kongene av Dalriada skal ha brukt den som kroningsstein da de levde i Irland, og tok den med seg da de invaderte Caledonia. En annen teori er at den var et alter som ble brukt av Kolumba av Iona under hans misjonsreiser. Det som er sikkert er at siden kong Kenneths tid, på midten av 800-tallet, satt skotske monarker på den under sin kroning.

Tradisjon og historie[rediger | rediger kilde]

På 1300-tallet beskrev den engelsk skriveren og historikeren Walter av Guisborough den tidligere lokaliseringen av den skotske kroningsstein som Scone-klosteret, noen få km nord for byen Perth:

Apud Monasterium de Scone positus est lapis pergrandis in ecclesia Dei, juxta magnum altare, concavus quidem ad modum rotundae cathedrae confectus, in quo futuri reges loco quasi coronationis ponebantur ex more.[3]
«Ved klosteret til Scone, i kirken til Gud, nær høyalteret, var det plassert en stor stein, uthulet som en rund stol, og på denne ble framtidige konger plassert ved deres kroning, i henhold til det som var skikken.»

Det eksisterer ulike teorier og legender om steinens historie før den ble plassert i Scone:

  • En fortelling omhandler Fergus Mór, den første konge av skottene (et irske folket som dannet kongeriket Dalriada vest i dagens Skottland). Han skal ha transport steinen fra Irland og Argyll og hvor han ble kronet på den, slik det er nedtegnet.[4]
  • En del versjoner har identifisert steinen som Fergus brakte med seg med Lia Fáil (irsk for «Skjebnestein» eller «Talende stein»)[5] som ble benyttet for kroningen av de irske overkongene ved Tara. Andre tradisjoner hevder at Lia Fáil har blitt værende på Tara.[6][7] (Inis Fáil, «Skjebneøya», er ett av de tradisjonelle navnene for Irland.)
  • Andre legender har plassert opprinnelsen til steinen i bibelsk tid og mener at steinen er den steinen som patriarken Jakob benyttet som hodepute.[2]

Geologer har påvist at den steinen som kong Edvard I av England fraktet til Westminster,[8] er en «lavere gammel rød sandstein» som har blitt brutt ut i nærheten av Scone.[9] Tvil over den tradisjonelle og legendariske opprinnelsen til stein har eksistert for lang tid. Forfatteren Marie MacPherson har påvist denne tvilen går tilbake minst to hundre år.[10]

Westminster Abbey[rediger | rediger kilde]

Stone of Scone i den britiske kroningsstolen, gravering fra 1855
Stolen i dag, uten sten.

I 1296 ble steinen tatt av Edvard I av England som krigsbytte og fraktet til Westminster Abbey hvor den ble plassert inn under en stol av treverk, kjent som «Kong Edvards stol», og hvor de fleste påfølgende engelske og siden britiske monarker har blitt kronet. Edvar I søkte å hevde sin status som Lord Paramount, «herreoverhode», av Skottland, og med retten til å føre tilsyn med dets konge.[11]

Det er rettet en del tvil om steinen faktisk ble tatt av kong Edvard I. Den såkalte «Steinen i Westminster-teorien» hevder at munkene ved Scone Palace skjulte den virkelige kroningssteinen i elven Tay, eller gravde den ned i Dunsinane Hill, og at engelske soldater ble lurt til å ta med seg en erstatning. En del av de som fremmer denne teorien hevder at historiske beskrivelser av steinen ikke passer med den nåværende steinen.[12]

I Edinburgh-Northampton-traktaten av 1328, som ble inngått mellom kongerikene Skottland og England, gikk England med på å levere den erobrede steinen tilbake til Skottland, men rasende menneskemengder forhindret at den ble fjernet fra Westminster Abbey.[13] Steinen ble værende i England for ytterligere seks århundrer, selv etter at Jakob IV av Skottland arvet den engelske tronen som Jakob I av England. For det neste århundret satt Stuart-kongene og dronningene atter på steinen, men ved deres kroning som konger og dronninger av England.

Fjerning og ødeleggelse[rediger | rediger kilde]

På juledagen 1950 fjernet en gruppe på fire skotske studenter (Ian Hamilton, Gavin Vernon, Kay Matheson, og Alan Stuart) steinen fra Westminster Abbey for å levere den tilbake til Skottland.[14][15] I løpet av denne prosessen gikk steinen fra hverandre i to biter.[16][17] Etter å ha gravd det meste av steinen ned i jorda i Kent, hvor de slo leir for noen få dager,[18] gravde de opp igjen den skjulte steinen og fraktet den til Skottland sammen med en ny medsammensvoren, John Josselyn. I henhold til en amerikansk diplomat som var utplassert i Edinburgh på denne tiden, ble steinen skjult for en kort tid i en koffert i kjelleren av konsulatet, dog ukjent for dem, før den ble fraktet til et nytt tilholdssted.[19] Selv om Josselyn var engelsk, den gangen en student ved Universitetet i Glasgow, var han også skotsk nasjonalist, skjønt hans 21. oldefar var Edvard I.[20] Den mindre stykket av steinen ble fraktet nordover ved et senere tidspunkt. Hele steinen ble overlevert til en eldre politiker i Glasgow, som sørget for at den ble profesjonelt reparert av steinhogger Robert Gray i Glasgow.[21][22]

Den britiske regjeringen beordret at det ble satt i gang en betydelig leting etter Scone-steinen, men den ga intet resultat. De som forvaltet steinen etterlot det ved alteret av Arbroath Abbey og i varetekten til Den skotske kirke. Straks politiet i London ble informert om dens lokalisering ble steinen fraktet tilbake til Westminster under sterk bevoktning fire måneder etter at den var blitt fjernet.[23][24]

Tilbake til Skottland[rediger | rediger kilde]

I 1966,[24] som en symbolsk svar på den voksende misnøyen blant skottene, besluttet den britiske regjeringen at steinen skulle bli oppbevart i Skottland når den ikke var i bruk ved kroningsseremonier. Den 3. juli 1996 ble det opplyst i Underhuset at steinen skulle bli levert tilbake til Skottland. Den 15. november 1996 var det en overleveringsseremoni ved grensen mellom representanter av det britiske innenriksdepartementet (Home Office) og det skotske departementet (Scottish Office). Den ble deretter transportert til Edinburgh Castle, hvor den ankom den 30. november 1996, St. Andrew's Day, Skottlands nasjonaldag, og hvor den offisielle overleveringsseremoonien fortsatte.[25] Prins Andrew, hertug av York, som representerte dronning Elizabeth II, overleverte formelt det kongelige garanti som overførte steinen til oppbevaring hos kommissærerne for Skottlands kronregalier.[26][27] Steinen fra Scone står nå ved siden av Skottlands kronregalier (kronen, septeret, og sverdet) i rommet for kronjuvelene (Crown Room) på Edinburgh Castle.[28]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

  • Fjerningen av Scone-steinen fra Westminster Abbey og den tilbakelevering til Skottland var emnet for filmen Stone of Destiny (2008),[18] Charlie Cox spilte Ian Hamilton, men sistnevnte opptrådte også i filmen i en cameorolle.
  • Den samme hendelsen opptrer i en episode av TV-serien Highlander: The Series.
  • Den opptrer også finalens to episoder av TV-serien Hamish Macbeth, «Destiny», del 1 og 2.
  • Stone of Scone er omtalt i filmen Kongens tale (2010).
  • I Terry Pratchetts Discworld-serie behandler romanen The Fifth Elephant (1999) tyveriet av Scone-steinen, her et gammelt brød som en dvergkonge setter seg på for å bli kronet.
  • Andrew Greigs roman Romanno Bridge (2008) handler om søken etter den virkelieg Scone-steinen.
  • August Derleth tar for seg tyveriet og tilbakeleveringen av steinen i hans novelle «The Adventure of the Stone of Scone» som er inkludert i en samlingene med hans pastisjer over Sherlock Holmes og som hvor hans fiktive detektiv Solar Pons opptrer. I fortellingen blir stein gjenoppdaget ved klosteret grunnet hans evner til logisk tenkning og fornuft.
  • I romanen Dominion (2012) i sjangeren alternativ historie av C.J. Sansom ble steinen levert tilbake til Skottland av den fiktive naziregjeringen som kontrollerte Storbritannia under den andre verdenskrig.
  • I den animerte serien Gargoyles ble Macbeth sverget inn av Scone-steinen ved sin kroningsseremoni. Steinen ble senere avslørt å være den samme som Arthur trakk sverdet Excalibur fra.
  • Steinen opptrer i åttende episode av den første sesongen av den britiske TV-serien The Last Kingdom.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The stone of Destiny», English Monarchs. 2004–2005.
  2. ^ a b Nettbibelen: Første Mosebok 28:10-22
  3. ^ Skene, William Forbes (1869): The Coronation Stone. Edinburgh: Edmonston & Douglas. s. 11.
  4. ^ Andree, Paul H III (2008): Israelology - The Birthright, House of Israel, Kingdom, and Sons of God, ISBN 0615203612, s. 163
  5. ^ Joyce, Patrick Weston (1911): «The Lia Fail or Coronation Stone of Tara», Library of Ireland
  6. ^ Danvers, Frederick Charles (1877): The covenant; or, Jacob's heritage. William Henry Guest. s. 226–233.
  7. ^ Petrie, George (1839): «On the History and Antiquities of Tara Hill», The Transactions of the Royal Irish Academy: Royal Irish Academy. 18, s. 159–162.
  8. ^ Breeze, David John; Munro, Graeme (1997): The Stone of Destiny: Symbol of Nationhood, Historic Scotland
  9. ^ Prebble, John (1971): The Lion in the North, Coward McCann, s. 20
  10. ^ MacPherson, Marie (29. november 2013): "The Stone of Destiny", English Historical Fiction Authors.
  11. ^ Arundell, Brian, of Wardour Howard (2010): Judah Scepter: A Historical and Religious Perspective, iUnivers, s. 3
  12. ^ «Salmond: 'Stone of Destiny is fake'», The Scotsman 14. juni 2008
  13. ^ Brown, C.A. (2008): Bannockburn 1314, History Press, Stroud, ISBN 978-0-7524-4600-4.
  14. ^ «Gavin Vernon», The Daily Telegraph. 26 mars 2004.
  15. ^ «Defining our destiny», The Scotsman. 29. mars 2004.
  16. ^ Quinn, Thomas (25. mai 2008): «Film on Stone of Destiny heist 'will end UK'», The Guardian.
  17. ^ Craig, Olga (14. desember 2008): «Ian Hamilton on Stone of Destiny: I felt I was holding Scotland's soul», Telegraph.
  18. ^ a b Scott, Kirsty (14. oktober 2008): «The Caledonian job», The Guardian.
  19. ^ Moments in U.S. Diplomatic History: Scotland, A Land Apart, ADST Interview with FSO Robert Houston
  20. ^ «John Rodney Josselyn – Overview», Ancestry.co.uk
  21. ^ «The Stone of Destiny», Scone Palace Perthshire. 12. juli 2013
  22. ^ «Offer to repair Stone of Destiny», The Glasgow Herald. 17. september 1974, s. 3.
  23. ^ Blystone, Richard (15. november 1996): «Scotland's 'Stone of Scone' finds its way home», CNN
  24. ^ a b Halloran, Richard (26. august 2014): «The Sad, Dark End of the British Empire», Politico Magazine
  25. ^ Ascherson, Neal (1. desember 1996): «Scotland welcomes the new Stone age», The Independent on Sunday.
  26. ^ «20 lesser known facts about the Stone of Destiny – 20 facts for 20 years!», Edinburgh Castle Blog 30. november 2016.
  27. ^ The ceremonial of the day: «No. 24101», The Edinburgh Gazette. 29. november 1996. s. 2861–2862.
  28. ^ «The Stone Of Destiny», Edinburgh Castle

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hamilton, Ian R.; Gollancz, Victor et al. (1952): No Stone Unturned: The Story of the Stone of Destiny, Funk & Wagnalls Company
  • * Hamilton, Ian R. (1992): Taking of the Stone of Destiny, Seven Hills Book Distributors, ISBN 0-948403-24-1 (nyutgivelse)
  • Martin-Gil, F.J.; Martin-Ramos, P.; Martin-Gil, J. (14. desember 2002): «Is Scotland's Coronation Stone a Measurement Standard from the Middle Bronze Age?», Anistoriton, utgave P024
  • Breeze, David; Munro, Graeme (1997): The Stone of Destiny: Symbol of Nationhood, Historic Scotland, ISBN 1-900168-44-8
  • Skene, William Forbes (1869): [The Coronation Stone], Edinburgh: Edmonston & Douglas.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]