William Lamberton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
William Lamberton
Isabella MacDuff kroner Robert Bruce i Scone i 1306; utsnitt av en nyere skulptur i Edinburgh slott.

William de Lamberton (modernisert form William Lamberton) (fødselsdato er ukjent, død 20. mai 1328) var biskop av St. Andrews fra 1298 til 1328. Han var dermed den øverste geistlige i Skottland i de urolige tidene da Robert Bruce kjempet for å bli konge av Skottland, en kamp som Lamberton støttet helhjertet. Før Robert Bruce kom på banen hadde Lamberton støttet den skotske frihetsforkjemperen William Wallace.

William Lamberton var en aktiv politisk størrelse som benyttet både diplomatiske virkemidler som hemmelig etterretning i den skotske uavhengighetskrigen. Han har blitt beskrevet som en «eklektisk femtekolonnist». Målt opp mot dramatiske krigere som Robert Bruce, William Wallace og James Douglas blir en kirkens mann lett usynlig, men William Lamberton spilte en aktiv, om enn undervurdert, rolle i Skottlands historie.

Lamberton er muligens en slektning av Sir Alexander Lamberton, som var en av dem som undertegnet Arbroath-deklarasjonen av 1320. Det er også blitt spekulert om William Lamberton var den reelle forfatteren av deklarasjonen (se lenke nederst).

Biskop og Vokter[rediger | rediger kilde]

I 1298 utpekte pave Bonifatius VIII William Lamberton til å bli den neste biskopen for St. Andrews. Han etterfulgte den avdøde William Fraser som biskop, og ble den mektigste biskopen i det velstående området See i Skottland. I fraværet av en skotsk konge ble han i 1299 utpekt til å fungere som øverste Vokter for kongedømmet Skottland med ansvar for alle festningsverker i landet.

Lamberton var meget politisk aktiv i hele sin periode. Han støttet William Wallaces opprør mot kong Edvard I av England både moralsk og finansielt.

Wallace ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som Voktere af Skottland, og deretter ble William Lamberton i 1299 utpekt som tredje, nøytrale, Vokter for å holde fred mellom de to ambisiøse rivalene. Det samme året utøvet Frankrike og Roma diplomatisk press mot den engelske kongen for å få ham til å løslate den fengslede John Balliol og overlate ham i pavens varetekt. Wallace ble sendt til Frankrike for å søke støtte hos kong Filip IV av Frankrike og muligens reiste han også til Roma.

Det var sterke følelser i den skotske regjeringen. Både Bruce som Comyn mistrodde hverandre intenst, sannsynligvis med god grunn. Den 12. august ble det rapportert en episode hvor Sir David Graham hadde lagt krav på William Wallaces land og gods i hans fravær under anklagen at Wallace hadde forlatt kongedømmet uten Vokternes godkjennelse. Wallaces bror Malcolm Wallace bestred hardnakket anklagen og pekte på at det arbeidet broren gjorde i utlandet var til beste for kongeriket. Begge trakk blanke våpen mot hverandre. Da John Comyn hørte om krangelen mellom de to mennene grep han Robert Bruce om strupen og anklaget både ham og biskopen for å intrigere forræderi. Ytterligere fysiske håndgemeng ville ha oppstått om ikke Stewart hadde skilt dem.

En pakt med Bruce[rediger | rediger kilde]

William Lamberton var en sterk tilhenger av Robert Bruce og en nær venn. Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne skottenes nederlag ved Stirling Castle, besluttet Robert Bruce og William Lamberton å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn».

Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce plassert på den skotske tronen. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10 000 pund. Selv om begge hadde overgitt seg til engelskmennene er pakten blitt betraktet som et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet.

I 1305 ble William Wallace fanget i et bakhold og brutalt henrettet den 23. august samme år. År etter, 10. februar 1306, kranglet John Comyn og Robert Bruce i et møte i Greyfriars-kirken i Dumfries, Skottland. Det endte med at Bruce stakk ned Cowyn og drepte ham. Likevel, knappe seks uker etter drapet ble Robert Bruce kronet til kong Robert I av Skottland til tross for at paven hadde bannlyst Bruce for mordet i kirken. Lamberton deltok under kroningsseremonien. Lamberton trosset med dette paven, og han oppfordret skottene til å støtte sin nye konge. Noen dager senere ble Bruce kronet på nytt av Isabella MacDuff, grevinne av Buchan.

Arrestert[rediger | rediger kilde]

Lamberton ble senere arrestert og eskortert til rettsalen i Nottingham. Eskorten var forøvrig gjort av en nabo av Lamberton, Sir William de Wessington, en stamfar til den senere George Washington, den første president i USA. Deretter ble Lamberton ført i jern til Winchester. Antagelig ble det lagt tungt press på ham , kanskje tortur, men den 11. eller 12. august 1308 sverget William Lamberton troskap til kong Edvard II av England og lovte å forfølge alle kongens fiender i Skottland. Han lovte også å betale en løslatelsessum på 6000 pund foruten å holde seg innenfor Durhams grenser. Likevel var Lamberton snart tilbake i Skottland. Den 16. mars 1309 deltok han i kong Robert Is parlamentmøte i St. Andrews.

Etter det berømte slaget ved Bannockburn i juni 1314 forsøkte kong Edvard II forgjeves å få William Lamberton avsatt som biskop av St. Andrews av pave Klemens V. det tatt Det ble blant annet tatt ut tiltale mot Lamberton for forræderi mot kong Edvard.

Byggevirksomhet[rediger | rediger kilde]

William Lamberton gjenoppbygde veggene i katedralen i St. Andrew. Restaureringen var dedikert en seremoni i minnet til en nasjonal takkedag for det skotske uavhengighet. Den skotske kongen, syv biskoper, femten abbeder, og «nesten alle adelige i kongeriket» deltok.

Han gjenoppbygget også festningen i St. Andrews og forsterket godsene i Inchmurdo, Monimail, Dairsie, Torry, Muckhart, Kettins, Monymusk, Lynton, Lasswade, og Stow i Wedale.

William Lamberton døde den 20. mai 1328 og ble begravet på nordsiden av høyalteret i hans katedral den 7. juni 1328.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]